Kirke – helse – livsmestring (LK 7/15)

Kirke – helse – livsmestring (LK 7/15)

Jeg var ung og helt fersk kapellan og skulle ha ansvar for 60 konfirmanter. Det lokale opplegget innebar at de skulle ha noen av timene oppdelt i grupper rundt om i private hjem. Problemet mitt var at mange av dem som hadde vært trofaste gjennom mange år, nå hadde takket for seg i tjenesten samtidig med at den forrige presten sluttet. Jeg kjente ingen og var ganske opprådd og fortvilet. En dag var jeg innom diakoniens formiddagstreff og ble sittende og prate med to flotte damer, enker begge to. Den ene hadde vært misjonær, den andre byråkrat, men nå var de pensjonister. Den tidligere byråkraten var sterkt preget av leddgikt og bevegelseshemmet. Hun satt i rullestol og var avhengig av hjelp for å komme seg noe sted. Damene lurte på hvordan det gikk med den nye kapellanen, og jeg fortalte om det som var fint, og det som kunne være litt mer krevende. De hørte empatisk på, og det var godt å snakke med dem. Tilbake på kontoret og listen over konfirmanter jeg ikke hadde gruppehjem til slo det meg: Kanskje jeg kan spørre disse damene? De ble ganske så forundret da jeg henvendte meg, og hun som var bevegelseshemmet, og for øvrig en ganske forsiktig dame, mente at dette vel ikke var noe særlig for en gjeng konfirmanter. Dessuten var det jo vanlig å stille med bevertning, og det kunne bli vanskelig for henne. Men takk og lov! Etter at vi hadde tatt en prat hjemme hos henne, sa hun ja, og jeg ble enig med konfirmantene om at de skulle ha med seg noe godt å spise på omgang.

Det ble en rørende historie, og opptakten til oppriktige vennskap. Hver torsdag møtte jeg storfornøyde konfirmanter som hadde vært på gruppe dagen før. Det gikk sport i å ta med seg noe godt å dele med hverandre, og de opplevde ei dame som hadde tid og ro til å være sammen med dem og snakke med dem. Hun på sin side var like forundret fornøyd over at en gjeng med ungdommer kunne finne det meningsfylt å tilbringe tid hos henne. Senere fikk jeg høre at et par av gutta hadde tilbudt seg å være handlehjelpere for henne, så det ble mer enn en time i uka de var innom. Det virket som de hadde vokst et par centimeter på kort tid da de fortalte det til meg. Dette hadde de tilbudt helt av seg selv. På konfirmasjonsdagen satt hun på grunn av rullestolen fremst i kirken, stolt over ”sine” konfirmanter. Og jeg tror jammen hun ba for meg også.

Det er kjent at mangel på mening i livet og å oppleve meningskrise står i sammenheng med lavere nivåer av velvære, livskvalitet, angst og depresjon, og det man kan kalle selvopplevd helse.

Det gode livet: Kirke – helse – livsmestring. I dette nummeret av Luthersk kirketidende får du møte fire spennende stemmer som belyserdette temaet som Kirkemøtet har valgt som overskrift dette året. Torgeir Sørensen er postdoktor på Menighetsfakultetet og Religionspsykologisk senter ved Sykehuset Innlandet, og har fartstid som prest. Han har forsket på forholdet mellom tro og helse. I artikkelen ”Kirkens ressurser for helse” gir han noen beskrivelser av og forklaringer på hvordan og hvorfor det er slik at troende og kirkegjengere ifølge både nasjonal og internasjonal forskning har bedre helse enn befolkningen for øvrig. Han peker blant annet på betydningen av mening, meningsdannelse og kilder til mening, og skriver: ”Det er kjent at mangel på mening i livet og å oppleve meningskrise står i sammenheng med lavere nivåer av velvære, livskvalitet, angst og depresjon, og det man kan kalle selvopplevd helse.” Og: ”Et liv er meningsfylt når man opplever det som sammenhengende, betydningsfullt, at det har en retning og at man hører til et sted.” Og han skriver videre om kirken som en leverandør av mening på både et individuelt og et kollektivt plan, som gir den enkelte tilhørighet til et fellesskap med lange linjer.

Diakon Eilev Erikstein tar oss i sin artikkel med på en vandring med håp. Han skriver: ”Når ein er pilegrim, er ein noko meir enn ein vanleg turgåar. Det kviler ei meining over vandringa. Me har eit mål, går i fotspora til dei som har vandra og søkt legedom i mange hundre år.” Med pilegrimsvandringen til Røldal har kirken og kommunens psykiatritjeneste, arbeidsmarkedstiltak og frivillige gått sammen om å arrangere vandringer som er åpne for alle. Her utfolder Samhandlingsreformen seg i praksis og viser hvordan kirken ut fra sin tradisjon, historie, gudsbilde og menneskesyn kan legge til rette for livsmestring og helse. På vandringen blir alle likestilte på veien mot et felles mål; den hjelpetrengende og hjelperen kan plutselig bytte roller, og en ny verdighet oppstår. Les den fornøyelige historien om da turlaget med kirkelige ansatte ble forvekslet med en gruppe fra psykiatritjenesten!

Kanskje kan vi i kirken la oss inspirere av dreiningen i helsevesenet som går fra å tenke at man skal gjøre noe for en pasient til å gjøre noe med. Med en slik perspektivforskyvning tror jeg uante ressurser kan oppdages og tas i bruk, både for den enkelte og i fellesskapet.

Så var jeg så heldig å få tilbringe et par timer med direktør for Nasjonalt kunnskapssenter for helsetjenesten og professor i samfunnsmedisin, Magne Nylenna. Det har resultert i intervjuet du kan lese. Han snakker blant annet om de gode mulighetene som ligger i kirkens og menighetens fellesskap for å kunne være en ressurs, uansett diagnose, status eller endringer i livet. Ved at tilhørigheten til en menighet ikke er på et menings- eller interessefellesskap, gir kirken rom for hele menneskelivet og en mulighet til å bidra på en eller annen måte gjennom hele livet. Og nettopp det å oppleve seg som nyttig, er viktig for opplevelsen av egen helsetilstand. Kanskje kan vi i kirken la oss inspirere av dreiningen i helsevesenet som går fra å tenke at man skal gjøre noe for en pasient til å gjøre noe med. Med en slik perspektivforskyvning tror jeg uante ressurser kan oppdages og tas i bruk, både for den enkelte og i fellesskapet.

I den fjerde artikkelen får vi synge med Sindre. Sindre Skeie er kommunikasjonssjef på Diakonhjemmet, leder av Norsk Hymnologisk forening, prest og salmedikter. I sin artikkel lar han salmesangen møte Plan for diakoni sin definisjon på hva diakoni er, og viser oss hvordan salmene ”kan gjeninnsette mennesket i sitt eget liv, som et ’jeg’ og bekrefte at det ennå har en relasjon til Gud og til sine medmennesker”. Inkluderende fellesskap, kamp for rettferdighet og vern om skaperverket er med. Alt rammet inn av barnets opplevelse av dyp sammenheng og fortryllelse. Gled deg – og les!

Bibelens budskap er at vi er skapt til helhet og sammenheng. Som kirke er vi kalt til å hele og til å se, under opplevelsen av selv å være sett av Gud og medmennesker. Hel–se. Derfor har dette alltid vært kirkens oppdrag, som Jesu Kristi kropp på jorden. Det er grunn til å glede seg over og ha forventninger til et fortsatt arbeid med og refleksjon over sammenhengen mellom kirke og helse, som Kirkemøtet nå fortjenstfullt setter søkelyset på. Og ikke minst la seg inspirere av alle gode bidrag til dette, som for eksempel dem vi finner i dette nummeret av Luthersk kirketidende!

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 7/2015:

Artikler og innlegg

          Torgeir Sørensen: Kirkens ressurser for helse

          Eilev Erikstein: Å vandre med håp

          Magne Nylenna i samtale med Hege E. Fagermoen: Mestring, helse og kirke

          Sindre Skeie: Der troen og livet møtes

Bokmeldinger

          Øyvind Eide: Forståelse og fordypning

Søndagsteksten

          1. mai: Luk 14,12–14

          5. søndag. i påsketiden: Luk 13,18–21

          6. søndag. i påsketiden: Matt 7,7–12

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no