Oppbrudd (LK 16/15)

Oppbrudd (LK 16/15)

Vi flytter – igjen. Minstemann har begynt på ny skole – igjen. Vi er omgitt av litt for mange kasser, og det er kort til heftige diskusjoner om hvilke ting som må ut (og hvem som er den verste samleren) – igjen.

På et vis er det ingenting som er nytt under solen for en prestefamilie som har levd i og med boplikten i over 20 år; vi har flyttet før, flere ganger. På den annen side er det noe som er helt annerledes etter 1. september 2015, og som gjør at denne flyttingen også blir annerledes. Boplikten er en saga blott, og ingen kan selvfølgelig ennå si så mye om hva det vil ha å si for kirken og prestetjenesten framover.

Selv har jeg måttet lære meg nye veier. Dit jeg før syklet på noen minutter, bruker jeg nå mer tid. Det er blitt lengre, nå fra beste østkant til beste vestkant. Jeg passerer ikke lenger Akerselvas idyll, men jeg fyker forbi opptil flere frukt og grønt-butikker med fremmedklingende navn, en moské og ganske mange av byens kirker, noen av dem fortsatt i daglig bruk, på min vei. Akkurat nå prøver jeg ut hvilken vei som er raskest, med minst folk og trikkeskinner, og begynner å få en viss oversikt over mine omkjøringsmuligheter, selv om oversikten ikke er større enn at jeg fortsatt roter meg bort et par ganger daglig. For oppbrudd koster! Oppbrudd krever nemlig at man finner nye veier, både bokstavelig og i overført betydning.

Opphevingen av boplikten fører også til oppbrudd fra hvordan det har vært, i hundrevis av år faktisk. Tanken, eller drømmen, om at presten skal være en del av sitt nærmiljø, i hver bydel og på hvert et nes og skjær i dette landet, var vel allerede et temmelig haltende prosjekt. Likevel har man fram til nå hatt en mulighet til å plassere presten (og familien) på stedet. Det kan man ikke lenger. Hvilke tap dette vil innebære for menighetene, det vet vi jo ennå ikke – det har heller ikke vært særlig fremme i diskusjonen om oppheving av boplikten, fra noens side, så vidt jeg har kunnet registrere.

Å kunne skille bosituasjon og yrkessituasjon, for første gang i mitt voksne liv, er en enorm befrielse, for meg og oss. For andre kjennes det annerledes.

Meningene og opplevelsen av hvordan dette nå blir, er delte i presteskapet også. Jeg er på egne vegne overlykkelig for å komme ut av boplikten og opplevelsen av å være ”husmann”. Å kunne skille bosituasjon og yrkessituasjon, for første gang i mitt voksne liv, er en enorm befrielse, for meg og oss. For andre kjennes det annerledes.

Felles for oss alle, er at vi sammen må finne veien framover, for kirken, for relasjonen prest–menighet og for hvordan prestetjenesten i framtidens kirke skal se ut. Noe har forandret seg, og mer forandring vil det bli, og vi må finne nye ruter å kjøre, gjennom nye landskap og med andre omkjøringsmuligheter enn dem vi før har hatt. Annerledes behøver ikke å bety dårligere, og ny utsikt kan kanskje også i noen tilfelle gi ny innsikt?

God lesning!!

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 16/2015:

Artikler og innlegg

          Redaksjonen : Pavens brev om Jorden

          br. Haavar Simon Nilsen OP: Ei heilskapleg omvending

          Erik Røsæg: MIt hjerte altid vanker

             Karl Frode Hilton: En umenneskelig bot for å eie en bok av Hans Nielsen Hauge før 1805

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Oda ni oofe fee! / Gud, ver oss alltid nær!(N13 330)

Bokmeldinger

            Per Eriksen: Før du sier du ikke tror: Spørsmål å få svar på før du avviser Gud

Søndagsteksten

          Bots- og bønnedag: Luk 18,9–14

          Reformasjonsdagen: Joh 1,16–17

          Allehelgensdag: Matt 5,13–16

          Minnedag: Joh 11,1–5.33–38

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no