Fri, villig og het (LK 21/15)

Fri, villig og het (LK 21/15)

Del I.

Etter noen år som sokneprest ble jeg spurt om å holde et foredrag om ”Hvordan engasjere frivillige i menigheten?”. Bakgrunnen var at det gjennom et systematisk arbeid med å involvere menighetens medlemmer i trosopplæring og gudstjenesteliv var blitt en anselig mengde mennesker som var med på å virkeliggjøre kirkens oppdrag i det å døpe og lære og holde.

Jeg måtte tenke meg om. ”Hvordan engasjere frivillige i menigheten”? Var det dét vi drev med? Jeg måtte spørre en av dem som var med i gjennomføringen av en av trosopplæringsfasene, en gardbruker som tok i mot 5-åringene til å så på gamlemåten på gården, og på den måten lære barna om skaperverk, død og oppstandelse, og etter hvert nattverden, når de sammen med Bygdekvinnelaget bakte nattverdbrød av kornet: ”Hvordan er det å være engasjert som frivillig i menigheten?” spurte jeg. ”Hæ?” var svaret. Så prøvde jeg meg på en av dem som lagde påskefrokosten før gudstjenesten 1. påskedag. ”Frivillig, … nei, jeg har ikke tenkt på meg selv som ’frivillig i menigheten’. Jeg gjør det fordi det er fint og fordi jeg har lyst til å gjøre det,” var svaret.

Det slo meg at vi ansatte aldri hadde brukt ordet frivillig når vi spurte folk om å være med på gudstjenester, trosopplæring, diakonale tiltak osv. Vi hadde spurt dem om å være med på en aktivitet, et tiltak, et arrangement ut fra det vi tenkte at de kunne bidra med ut fra interesse, evner, tid eller kunnskap. Eller vi gikk ut i menighetsblad og lokalpresse og søkte etter folk til definerte oppgaver. Behovet for folk oppsto ut fra en drøm, en lengsel, en visjon om hva vi som kirke skulle være på dette stedet, og hvordan vi kunne gjøre det. Det oppsto ut fra målrettet strategiarbeid, eller et hjertesukk på butikken. Drømmen eller visjonen kunne oppstå i staben, hos de ansatte, i rådene eller komme fra andre av våre medlemmer. Så ble den nedfelt i en plan eller laget som et prosjekt. Med troen på at hvis dette var det vi skulle gjøre, så var det nok noen som hadde det som trengtes til dette av evner eller krefter, tid eller lyst. Det var det også stort sett. Og hvis det ikke var det, så var det andre ting vi skulle gjøre eller være. Noen ting gikk fort å få folk til; andre ting tok det lang tid å etablere.

”Hvordan engasjere frivillige i menigheten?” Vi klødde oss like mye i hodet i stab og råd hver gang vi skulle føre årsstatistikk. Var det 0 – eller 200? Hvem skulle regnes med og hvem ikke? Var korgruppa og musikerne som deltok på gudstjenestene, blant ”de frivillige”? Hva med fjorårskonfirmantene som fikk ledertrening og var med i konfirmantopplegget? Og hva med rådsmedlemmene som også hadde fast klokker- og kirkeverttjeneste? Når jeger- og fiskeforeningen bidro med medlemmer på trosopplæringstur med 11-åringene, var de frivillige? I tilfelle hvor? I jeger- og fiskeforeningen eller i kirken? Eller hva med rakedugnaden på kirkegården, som ble annonsert i avisen, og som samlet mange. Eller historielaget som arrangerte kirkekaffe og utstilling av gamle menighetsblader? …

Vi ansatte hadde stor frimodighet til å spørre alle mulige slags folk til alle mulige slags oppgaver med begrunnelsen i at de var døpt og måtte få muligheten til å leve ut sitt dåpsliv. Noen ganger sa vi det akkurat sånn, som for eksempel da jegeren skulle lede samlingsbønnen på skaperverkets dag. Andre ganger sa vi det ikke eksplisitt, men det var det vi tenkte: Her må jo flest mulig av kirkens medlemmer (og helst noen til…) få muligheten til å være med og få utfolde det å være kirke akkurat her.

Det ble aldri noe foredrag om frivillighet. Derimot ble det et foredrag om menighetsutvikling. Jeg er likevel ikke ferdig med temaet, fordi jeg tror vi som kirke har mye å lære både av dem som er profesjonelle på frivillighet, og dem som arbeider med dette som tema og utfordring i både frivilligorganisasjoner og kirke. Så kan vi jo fortsette samtalen om hva vi skal kalle det vi driver med, og hvordan vi skal begrunne det, for eksempel med spørsmål om frivilligheten er et mål i seg selv, eller et middel? Om vi bygger frivillighet eller menighet? Eller hva med: Hva er de ansattes rolle, og hvem hjelper egentlig hvem? Jeg gleder meg allerede til del II.

Jeg har fått tre dyktige fagfolk i tale om frivillighet til dette nummeret. Margit Bente Steensnæs har skrevet en masteroppgave om temaet Frivillighet i kirken: ”Frihet, felleskap og mestring. En kvalitativ studie av hva som motiverer til frivillig arbeid i to norske statskirkemenigheter, og hvilke konsekvenser dette har for ledelse.”

"Det må være lett å si nei, og gøy å si ja."

Hun skriver om kirken som en frivilligaktør gjennom historien, om frivillighet i endring i pakt med dreiningen mot et mer individualistisk samfunn, og om hvilke konsekvenser dette har for ledelse av frivillige i kirken i dag. Hun skriver om frivillighet i vår tid: ”Det må være lett å si nei, og gøy å si ja.”

Ifølge kirkevergen er fortellingen om den barmhjertige samaritan selve kvintessensen av vår sivilisasjon, noe som ikke minst utfordrer og utruster oss i dagens situasjon med de mange som kommer til oss fra krigens herjinger

Jeg var så heldig å få en spennende samtale med den engasjerte kirkevergen i Fredrikstad, Gisle Kavli, som dere får del i. Han har lang fartstid i Røde Kors. Jeg syntes det var interessant å få noen synspunkter på likheter og forskjeller på frivillighet i en frivilligorganisasjon og kirken. Han oppfordrer oss kirkeansatte til å se på oss selv som frivillighetskoordinatorer som gjennom vår posisjon i kirken kan bidra til å forløse den frivilligheten som ligger i menigheten og lokalsamfunnet. Han peker også på at i motsetning til de sekulære frivilligorganisasjonene har kirken et rikt språk og mange fasetter å forstå frivilligheten i. Kavli mener at fortellingen om den barmhjertige samaritan er selve kvintessensen av vår sivilisasjon, noe som ikke minst utfordrer og utruster oss i dagens situasjon med de mange som kommer til oss fra krigens herjinger.

Til slutt får du en oppskrift utviklet og gjennomprøvd gjennom mange års erfaring i det å jobbe med frivillighet i menighet. Frode Eikrem er prest og kateket og jobber akkurat nå som trosopplæringsrådgiver i Agder og Telemark bispedømme.

God lesning! 

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 21/2015:

Artikler og innlegg

          Margit Bente Steensnæs: Frihet, fellesskap og mestring

          Gisle Kavli i intervju med Hege E. Fagermoen: Frivillighet i kirken og i frivillige organisasjoner

          Frode Eikrem: Noen tanker om frivillighet

Månedens salme

         Estrid Hessellund og Sindre Eide: Jeg tror på jordens forvandling (N13 899)

Søndagsteksten

          Nyttårsdag / Jesu namnedag: Matt 18,19–20

          Kristi åpenbaringsdag: 2 Kor 4,1–6

          2. søndag åpenbaringstiden: Joh 1,29–34

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no