Retorikk og tillit (LK 5/16)

Retorikk og tillit (LK 5/16)

Vinteren har vært preget av flyktninger. Eller har den egentlig det? Hvor mange av oss har fått livet særlig påvirket av den tilstrømningen som har funnet sted? For de aller fleste av oss har vinteren ikke vært preget av flyktninger i det hele tatt. Velferdsstaten er ikke rokket, og hvis det er skapt noen grad av faktisk usikkerhet, har denne mer med oljepris enn med flyktninger å gjøre.

Kanskje er det riktigere å si at vinteren har vært preget av en intens debatt om flyktninger. Eller har den egentlig det? Forliket som ble inngått på Stortinget på seinhøsten, var så bredt at bare SV stilte seg utenfor. Da kan man knapt nok hevde at det har vært en dyptgående uenighet om Norges respons på det som omtales som en krise for Europa. Det er riktig at vår nåværende regjering har en grunnleggende mer innvandringskritisk holdning enn noen regjering vi har hatt på lenge. Det er også riktig at de siste 40 forslagene fra statsråden er omdiskutert. Men høstens viktige forlik i Stortinget var altså godt forankret, også i opposisjonen.

Nei, først og fremst har vinteren vært preget av en intens debatt om retorikken i debatten om flyktningestrømmen til Norge. Denne debattens brennpunkt har et navn, og det er innvandrings- og integreringsminister Sylvi Listhaug fra Frp. Regjeringens innvandringspolitikk har ikke vært spesielt omstridt. Men Listhaug har begrunnet og forsvart regjeringens politikk med en retorikk som har vakt sterke reaksjoner. Er det noe å bli så oppbrakt over? Det er jo bare retorikk?.

Retorikk i en moderne forstand av ordet blir gjerne definert som læren om overtalelse. Mer utdypet kan det sies at retorikken er ”evnen til å se de sider ved en sak som kan utnyttes på en måte som gjør den troverdig, og evnen til å framstille dette på en måte som vekker interesse”. (K.A. Morland: Å forkynne Guds storverk. Verbum 2007) Listhaug har brukt ulike retoriske bevismidler i sin framstilling av regjeringens og sine egne synspunkter.
    - Logos-argumentasjon kan vi for eksempel gjenfinne i argumentene om at det er billigere og mer effektivt å hjelpe flyktninger og andre nødlidende der de er, et synspunkt som et stykke på vei kan belegges, isolert sett. Nødvendigheten av å signalisere en streng linje for å hindre at de som ikke har beskyttelsesbehov, drar ut på en fåfengt og dyr reise, kan sannsynligvis også støttes av empiri. Det språklige virkemidlet som brukes, er en mantra-liknende gjentakelse.
    - Patos-argumentasjon knyttes til utsagn om frykten for egne barns fremtid eller til språklige allusjoner, slik som at flyktninger ikke kan forvente å bæres på gullstol inn i landet. Følelsen som søkes vakt, er forargelsen over at noen kanskje utnytter et altfor snilt regime.
    - Etos-argumentasjon ses i den beherskede standhaftigheten som statsråden har bevart i en voldsom mediestorm. Gjennom dette skaper hun et inntrykk av tydelighet, tåleevne og fasthet. Likevel er det trolig her Listhaug kan ha forregnet seg. Når det handler om nødlidende mennesker, kan den distanserte standhaftigheten overdrives slik at statsrådens etos og troverdighet svekkes snarere enn styrkes – for vi er avhengige av å ha tillit til at hun faktisk vil det beste for alle og ikke bare for de allerede privilegerte .

Striden rundt Listhaug har også involvert Den norske kirke. I skarpe ordelag har hun kritisert kirkens biskoper for konsekvent å anbefale venstresidens løsninger på kompliserte, politiske spørsmål. Denne kritikken er ikke ny. I 2015 meldte to stortingsrepresentanter seg ut av kirken med begrunnelse i kirkens politiske engasjement i konkrete saker. Dette kan forstås som politiske markeringer og bare det. Men så enkelt er det trolig ikke; utmeldinger av kirken gjøres sjelden opp uten en tapskonto også for den som melder seg ut. Det er alvorlig ikke lenger å kjenne seg akseptert og hjemme i den kirken man hører til i og har utøvd sin tro i.

Jeg er glad for at kirken kan være en motstemme overfor uønskede og farlige tendenser i samfunnsutviklingen.

Biskopene har forsvart sitt engasjement godt, selvsagt også med retoriske virkemidler. Det er åpenbart at kirken har et ansvar for å si klart i fra når samfunnets politikk bryter med grunnleggende etiske verdier som barmhjertighet og rettferdighet. Jeg er glad for at kirken kan være en motstemme overfor uønskede og farlige tendenser i samfunnsutviklingen. Samtidig er det minst to grunner til at kirkens ledere må tenke seg grundig om hvis det etiske engasjementet skal lede til konkrete anvisninger i kompliserte politiske spørsmål.

For det første er det nødvendig å vurdere nøye om man går ut over sitt kompetanseområde og ved det svekker troverdigheten i den spesialkompetansen kirken faktisk har: Teologisk, etisk refleksjon. Prest og stipendiat Ole Jacob Løland uttrykte noe av denne bekymringen i et innlegg i Klassekampen i november: ”Det kirken gjør i sak etter sak, er å spille med sin moralske kapital som mennesker trenger i det øyeblikket kirken virkelig kan stå opp for menneskeverdet på troverdig vis. Min bønn er at kirken tar det etiske og teologiske holdningsarbeidet sitt mer på alvor før den kaster seg inn i partipolitiske feider hvor entydighetene ofte dekker over dilemmaene.” Prost Trond Bakkevig har gitt uttrykk for den samme bekymringen. Det er interessant at begge disse røstene samtidig plasserer seg langt unna Frp og Listhaug i selve saken.

For det andre er det viktig å ta på alvor det utenforskap som kan oppleves hvis egne motiver og politiske løsninger blir devaluert av kirkens ledere. Derfor er det en fordel om konkrete ytringer fra kirken, inn i politiske beslutningsprosesser, ledsages av en anerkjennelse av andres gode vilje og rett til å anbefale andre veier til gode løsninger.

For ingen gidder å høre på den som har mistet troverdigheten.

Og da er vi tilbake til utgangspunktet: Også kirken er avhengig av retorikk og tillit. Så blir de stående disse tre: Logos, patos og etos. Men størst blant dem er etos. For ingen gidder å høre på den som har mistet troverdigheten.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 5/2016:

Artikler og innlegg

          Eyolf Berg: Kontaktprester for hørselshemmede i Norge?

          Atle Sommerfeldt: Likeverdige lemmer på Kristi kropp og i menighetens fellesskap

Månedens salme

         Estrid Hessellund og Sindre Eide: Nå øyner vi lyset av dagen (N13 739)

Bokmeldinger

            Karsten Alnæs og Notto R. Thelle: Hva er da et menneske?

Søndagsteksten

          Påskenatt/ottesang: Mark 16,1–8

          Påskedag: Joh 20,1–10

          Andre påskedag: Joh 20,11–18

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no