Kirken og teknologien (eller: ”Beklager, jeg har DDS”) (LK 8/16)

Kirken og teknologien (eller: ”Beklager, jeg har DDS”) (LK 8/16)

Det hendte en sjelden gang i løpet av mine skoleår, at klassen fikk besøke filmrommet eller mediateket, som det visst også het en periode. Her skulle undervisningen varieres med innslag fra populærkulturen – det vil si TV-serier eller filmer – for at vi skulle lære om en historisk epoke og/eller fremmede språk. Slik jeg husker det, var det nesten uten unntak en nedtur. For enten virket ikke det ene, eller så virket ikke det andre. Å få på både lyd og bilde sånn noenlunde synkronisert fortonte seg nesten som et mirakel, og få var de lærere som greide det på første forsøk. Det var å lete etter skjøteledninger (som hadde vært der i går), eller selve maskinen virket ikke selv om historielæreren, med stigende rødfarge i ansiktet, trykket hardt og taktfast på alle knapper, som om han prøvde å morse en hemmelig beskjed til oss alle. Når filmen endelig var på, hadde jo halve timen gått, og den tapte tiden måtte kompenseres ved å spole gjennom de partiene som da ikke var aller viktigst, noe som gjør at jeg den dag i dag er overbevist om at eidsvoldmennene bestemte grunnloven på rekordtid og snakket med pussige pipestemmer…

Teknologi er sannelig ikke lett! Selv skal jeg være den aller siste til å le av mine gamle lærere, for på dette området er jeg langt fra noen naturbegavelse – snarere tvert imot.

Underholdningsavdelingen, et humorprogram på NRK, hadde for en tid siden en rapport om syndromet DDS (Digitalt Destruktivt Syndrom) som betyr at man har en kronisk ødeleggende effekt på all teknologi. Symptomer på at man er rammet er:

  • badeball som snurrer på skjerm.
  • telefoner som ringer av seg selv.
  • problemer ved visuelle presentasjoner.
    Disse er temaene altfor viktige til at bare noen få eksperter skal holde på med dette alene!

Midt i latteren, måtte jeg bare innrømme at her var det nok en diagnose som passet så altfor godt på meg! For når min nesten mest brukte forbønn er: ”La det virke, kjære Gud, la det virke!” – med hardt sammenpressede øyne og hender – og ”det” er da enten powerpoint-en, mikrofonen, spoten, telefonen, alarmen eller et eller annet på data, da har man (Dvs. jeg) problemer!

Egentlig ser jeg for meg hvordan alarmen går hver gang jeg ringer til disse stakkars menneskene som har som arbeid å hjelpe kirkelige ansatte med sine dataspørsmål. Jeg ser for meg hvordan Fredrik som jeg snakket med i går, ser seg desperat rundt etter hjelp, og sier: ”Petter, det er hu fra Vestre Aker som ringer igjen – har du tid til å ta over her, eller? Det er bare to timer til jeg skal ha pause.” – For det tar tid, og jeg er ydmykt takknemlig mot hjelpemannskapet for utvist tålmodighet og pedagogiske forklaringer (med et minimum av faguttrykk. Det er mye sånn: ”Du trykker på den gule firkanten nederst til venstre”). Heldigvis starter de heller ikke forklaringene sine med det svært demotiverende: ”Det er så lett, så!” For det er jo nettopp det det ikke er – for noen av oss i alle fall; det er ikke lett.

Nå er det vel muligens også sånn, at jeg ikke er den eneste med ”DDS” i kirken? Eller i alle fall ikke den eneste som tidvis sliter med teknologien?

”Nå har jeg meldt meg ut tre ganger, men fortsatt får jeg valgkort fra dere!” var en av replikkene ved siste kirkevalg – å holde styr på medlemslistene er en stor oppgave, og også her har det vært teknologiske problemer (selv om vi får håpe de ikke er kroniske).

Ingenting kan vel heller som spørsmålet om teknologiske hjelpemidler, gjerne i form av skjerm og powerpoint i kirkerommet, sette sinnene i kok.

I en enkel spørreundersøkelse vi hadde, om det var ønskelig å vise salmer og liturgi på skjerm i kirken eller ikke, var det sterke meninger både for og imot. En av dem som var imot, svarte blant annet: ”… også blir det alltid, alltid noe feil!!!” – Og det er jo nettopp det! På tross av at jeg så lenge vi hadde denne ordningen, til slutt nesten syntes jeg brukte mest tid av alt på å forberede powerpoint-utgaven av gudstjenesten, ble det jo nesten alltid noe feil. Ofte hadde jeg laget dem selv. Og hadde jeg ikke det, så satt det en eller annen og trykket på denne maskinen, som var likeså redd den som meg, og hvis noe da gikk galt, oppsto det panikk og vill morse-trykking – eller eventuelt flukt fra hele situasjonen.

Kanskje er det sånn at vi deler oss i (minst) to når det kommer til teknologiens muligheter? Det er de som begeistret kaster seg over en hver mulighet til å benytte ny teknologi, alle effekter og skrifttyper blir tatt i bruk (gjerne i en og samme invitasjon); man styrer alt det tekniske fra sin splitter nye i-phone under gudstjenesten; det mangler aldri skjermer eller lyd-, lys- og bildeeffekter verken i undervisning eller forkynnelse, og man henger med på det siste innen sosial kommunikasjon.

Og så er det de som må tvinges til å ta all ny teknologi i bruk, som venter til siste kveld med å fylle ut skjemaer man ikke har fylt ut før (og oppdager da at det man har gruet seg til i 14 dager, tar bare fem minutter…), som for sjelefreds og nattesøvns skyld sverger til å fortelle, forkynne og undervise med minst mulige effekter som krever teknisk innsikt og styring, og som kjenner på en evig dårlig samvittighet og følelse av alltid å være bakpå fordi man ikke har lagt ut kommende hendelser på hjemmesiden – eller på Facebook – denne uken heller.

Det er også både fristende og fort gjort å komme med argumenter for min holdning til teknologiske nyvinninger, som ikke bare handler om at dette synes jeg er gøy, og jeg får det til, eller dette synes jeg er vanskelig, og jeg vil helst ikke. – For det skulle bare mangle at vi ikke tar absolutt alle muligheter i bruk for å nå ut med verdens beste budskap! – sier teknologientusiastene.

Og motsatsen er jo da de som møter en hver nyvinning med mistro fordi den sikkert har noen uheldige og utilsiktede negative sider som på sikt vil ødelegge for kirkens kjernesak. Ingen av disse ekstreme standpunktene (hvis de finnes) har vel helt rett eller helt feil. Hvordan vi formidler et budskap, har jo noe å si; selve formen vi velger, former også budskapet. Ukritisk bruk av alt nytt er jo omtrent like galt som ukritisk avvisning av alt nytt. Kirken har opp gjennom tidene alliert seg med dyktige fagfolk, musikere, kunstnere, arkitekter, som på forskjellig vis, både bokstavlig og i overført betydning, har bygget kirke. Med ny teknologi og nye muligheter trenger vi allianser med nye fagfolk som kan vise oss både begrensningene og mulighetene her.

Å utvikle en god vurderingsevne i den gode saks hensikt gjøres kanskje best når teknologientusiaster og de som stadig lengter tilbake til fjærpennens tid, skal finne ut av dette sammen? Det finnes i alle fall ingen vei utenom – man må forholde seg til ny teknologi. Også jeg må det – selv om jeg har mest lyst til å avvise enhver ny opplæring/oppfordring/utfylling av skjema osv med et kort og konsist: ”Nei, det må nok noen andre gjøre altså. Beklager, jeg har faktisk DDS!”

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 8/2016:

Artikler og innlegg

          Ola Tjørhom: Reformasjonsjubileet i 2017 – noen utfordringer

          Janne Dale Hauger: Skaperverkets dag

Bokmeldinger

          Halvor Moxnes: Historien om Det nye testamentet

          Anne Haugland Balsnes, Solveig Christensen, Jan Terje Christoffersen og Halvar O. Mosdøl (red.): Gudstjeneste á la carte

          Margrete Kvalbein: Henvendt. Overgitt

Søndagsteksten

          Kristi himmelfartsdag: Joh 17,1–5

          Søndag før pinse: Joh 16,12–15

          Pinseaften: Joh 7,37–39

          Skaperverkets dag: Mark 4,35–41

Fra bispedømmene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no