Etter Kirkemøtet 2016 (LK 10/16)

Etter Kirkemøtet 2016 (LK 10/16)

Kirkemøtet i Trondheim i april kan på mange måter karakteriseres som historisk. Etter alt å dømme var det det siste innenfor den nåværende statskirkelige ramme. Fra 1. januar 2017 vil Den norske kirkes nasjonale og regionale organer ikke lenger ha status som statlige organer, men være organer for rettssubjektet Den norske kirke. Som en konsekvens vil prestene ikke lenger være statstjenestemenn, men ansatte i det nasjonale rettssubjektet. Selv om det fortsatt består mange bånd mellom stat og kirke, innebærer dette en betydelig mer selvstendig kirke.

Mange av sakene på årets kirkemøte handlet om å vedta regelverk som skal gjelde for det nye rettssubjektet, blant annet i forhold til ansatte og til økonomi. I denne omgang valgte man i stor grad å videreføre dagens ordninger innenfor nye juridiske rammer. De faktiske endringer i den kirkelige hverdag blir dermed ikke så store, noe som ikke minst har vært viktig for å skape trygghet under omstilling, både for ansatte og for medlemmer.

Endrede formelle rammer gjør at kirken fra 2017 får langt større muligheter til å gjøre lokale og regionale tilpasninger i organiseringen.

Endrede formelle rammer gjør likevel at kirken fra 2017 får langt større muligheter til å gjøre lokale og regionale tilpasninger i organiseringen, herunder å gjennomføre forsøk. Dermed vil man kunne skaffe seg verdifull erfaring med tanke på den fremtidige kirkelige organisering.

Hvordan en slik organisering skal se ut, ble behandlet som en del av saken ”Veivalg for fremtidig kirkeordning”. Her hadde nok mange håpet at Kirkemøtet hadde kommet noe lengre i å foreta reelle veivalg: Resultatet ble at ordningen med to arbeidsgiverlinjer videreføres inntil videre. Samtidig fastholdt man den langsiktige målsetting om én felles arbeidsgiverlinje selv om man nå ikke var klar til å bestemme hvor den skal plasseres. En viktig forskjell i forhold til dagens situasjon er dessuten at det skal være en samordnet daglig ledelse for dem som arbeider i den samme menighet.

De endringer som veivalgsaken omfattet, handler egentlig om neste reformfase, fra omkring 2020. Både samordnet lokal ledelse og lokale tilpasninger av kirkelig organisering er imidlertid noe man kan komme i gang med å utvikle allerede fra neste år.

En annen viktig forskjell fra 2017 blir på det økonomiske området. Pengene til bl.a. prestetjeneste og trosopplæring vil fortsatt komme fra staten, men Kirkemøtet vil nå få ansvaret å fordele midlene. Mens den kirkelige økonomi til nå i stor grad har vært detaljstyrt av statlige budsjetter, plasseres økonomiske avgjørelser og økonomisk ansvar nå i større grad hos kirkelige organer. Det skaper nye muligheter, men også nye utfordringer, herunder ansvar for å prioritere når pengene ikke strekker til.

Den sak som først og fremst gjør at Kirkemøtet 2016 vil bli husket for ettertiden, er likevel spørsmålet om vigsel av likekjønnede par. Etter kirkevalget i fjor høst var det klart at det var et tydelig flertall for likekjønnet vigsel, og at slik vigsel derfor ville bli innført i Den norske kirke. Samtidig gjensto en del åpne spørsmål om hvordan slik vigsel skulle gjennomføres, bl.a. hvordan liturgiske ordninger skulle utformes, og hvilket rom det skulle være for et tradisjonelt ekteskapssyn.

Kirkemøtets vedtak slår fast at det er to likeberettigede syn på vigsel av likekjønnede i Den norske kirke.

Som kjent tok Bispemøtet allerede i fjor høst et initiativ for å finne en mest mulig samlende løsning i saken, der de sammen skisserte et mulig vedtak i saken. I et vedtak som samlet mer enn tre fjerdedeler av Kirkemøtets medlemmer, var det dette forslaget som med noen få justeringer ble lagt til grunn. Kirkemøtets vedtak slår fast at det er to likeberettigede syn på vigsel av likekjønnede i Den norske kirke, og at begge parter skal ha full rett til å praktisere, forkynne og undervise i samsvar med sitt syn. Helt bevisst har man unnlatt å snakke om ”reservasjonsrett” e.l., nettopp for å understreke at synene har den samme kirkelige berettigelse.

Jeg hører for min del til dem som har uttalt meg negativt til likekjønnet vigsel, men som likevel har støttet biskopenes initiativ, og som stemte for det i Kirkemøtet. Etter min mening førte biskopenes initiativ til en langt bedre løsning enn om det flertallet i Kirkemøtet som ønsket likekjønnet vigsel, skulle utforme ordningen på egen hånd. Ikke minst er det viktig at den nåværende vigselsliturgien med sin forståelse av ekteskapet mellom mann og kvinne som innstiftet av Gud blir beholdt ved siden av den nye som skal utarbeides. Etter min mening innebærer vedtaket at det vil være godt rom for prester og andre med det tradisjonelle synet på ekteskapet i tiden som kommer. Som jeg tidligere har skrevet om her på lederplass (LK 22/15), støtter jeg biskopenes vurdering av at spørsmålet ikke behøver å være kirkesplittende. Jeg mener derfor at vedtaket gir grunn til ro om denne saken, og at vi kan gå videre sammen i tjenesten for kirkens Herre.

Selv om mange med et tradisjonelt ekteskapssyn stemte med biskopene på det omforente forslaget, var det likevel en ikke ubetydelig gruppering på 27 kirkemøtemedlemmer som stemte mot hele vedtaket. Det er ikke vanskelig å skjønne motivene for en slik stemmegivning, og ha sympati med den. Jeg opplever det likevel som problematisk når enkelte i debatten etter Kirkemøtet velger å fokusere på kritikken mot biskoper og andre med det tradisjonelle ekteskapssynet som stemte for vedtaket. Det skjer f.eks. når Anfin Skaaheim Vårt Land 27.04. karakteriserer en slik stemmegiving som ”noe av det mest alvorlige” som hendte på Kirkemøtet. Å sette uenighet om strategi for stemmegiving på linje med uenigheten om selve sakspørsmålet, er etter min mening uttrykk for en merkelig perspektivløshet.

Før Kirkemøtet forelå det et opprop fra mer enn 250 prester som ga uttrykk for at de ikke vil vie likekjønnede par, og at de ber om rom for sitt syn i kirken. Men oppropet kritiserer også biskopenes tolkning av bekjennelsens utsagn om kirkens enhet og antyder at underskriverne vil vurdere å melde seg ut av kirken. Disse siste elementene førte nok til at mange prester som ikke vil vie likekjønnede, ikke undertegnet oppropet. På tross av en intensjon om det motsatte bidro dette oppropet derfor til å skape et inntrykk av at motstanden mot likekjønnet vigsel i presteskapet er mindre enn det den er.

På tross av at det nå er avklart at det blir innført vigsel for likekjønnede i Den norske kirke, er det mange spørsmål som ikke er avklart. Det gjelder ikke bare praktiske og liturgiske spørsmål, men også forståelsen av det teologiske grunnlaget for vigsel av likekjønnede. Selv om dette er utredet gjennom et utvalg nedsatt av Bispemøtet og gjennom Bispemøtets egen uttalelse fra 2013, er det mange spørsmål det kan være grunn til å samtale om – både om hvilke konsekvenser det nye ekteskapssynet har, og om hvordan det avviker fra det gamle. Som et bidrag til en slik samtale trykker Luthersk Kirketidende fra dette nummer av en dialog mellom to som har markert seg som henholdsvis tilhenger og motstander av likekjønnet vigsel, nemlig sokneprest Harald Hauge og undertegnede. Forhåpentligvis kan en samtale i et litt mindre polemisk toneleie enn det som så langt har preget debatten, være et bidrag til en slik avklaring.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 10/2016:

Artikler og innlegg

         Torleiv Austad, Tore Kopperud og Anfin Skaaheim: Farvel til Den norske kirke?

         Jan Terje Christoffersen: Ordo, ordning, orden

        Harald Hauge og Harald Hegstad: En samtale om ekteskapet – del 1

Månedens salme

         Estrid Hessellund og Sindre Eide: Gå gjennom byens lange, rette gater (N13 520)

Søndagsteksten

         2. søndag i treenighetstiden: Joh 3,1–13

         3. søndag i treenighetstiden: Mark 10,13–16

         4. søndag i treenighetstiden: Matt 9,35–38

Fra bispedømmene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no