Reisebrev fra Rotterdam (LK 14/16)

Reisebrev fra Rotterdam (LK 14/16)

Jeg kommer fra en slekt med til dels oppsiktsvekkende lite utferdstrang. Mine forfedre, smålåtne østfoldinger i generasjoner bakover, har hatt en sterk hang til det hjemlige og ikke beveget seg mange hundre meter på 400 år. Så er ikke utferdstrangen så enorm på vegne av kirken heller, for min del – noe som jo ikke er like greit, om jeg nå kan skylde på gener, eller ikke. For det kan ikke være tvil om at en tydelig del av kirkens oppdrag er at den skal ut, ut til folket, ut til nye generasjoner, ut til dem som altså ikke allerede er inne … og det var nettopp det da.

Teknologi er sannelig ikke lett! Selv skal jeg være den aller siste til å le av mine gamle lærere, for på dette området er jeg langt fra noen naturbegavelse – snarere tvert imot.

Riktignok tenker jeg ikke lenger at alle skal ut som misjonærer (barndommens yrkesdrøm etter en overdose misjonsmøter og møter med misjonærer med veldig vinnende vesen), og jeg synger for tiden ”Rop det ut” og andre fengende misjonssalmer mens jeg sier til meg selv at her er ikke ut ment geografisk, og ut kan jo bety så mangt. Likevel: Hver gang Misjonsbefalingen leses i kirken, og det er jo temmelig ofte, minnes jeg om at kirken har, og skal ha, retning utover – mens jeg altså helst vil innover.

Det er så enkelt og godt når jeg, som en del av kirken, er den som blir oppsøkt av dem som vil meg noe, at de møter meg på min banehalvdel der jeg er trygg og hjemme. Jeg kan strekke meg til at vi må prøve å oppdatere hjemmesidene våre slik at de som vil oss noe, kan få tak i oss og få riktig informasjon, og til avtalte hjemmebesøk, men alt som er mer ut enn dette, blir dessverre fort problematisk.

Da husker jeg plutselig en god del formålsløse vandringer i diverse sykehuskorridorer på jakt etter samtaler som skulle bli til case, i praksis eller på et PKU-kurs. Jeg kjente intenst på både at jeg skremte pasientene (”Det står da ikke så dårlig til med meg, at du må komme?”), og at de samtalene som til slutt fant sted, ble mest for min skyld. Jeg har altså på ingen måte vært en suksess som oppsøkende prest, så alle forslag om å stå på stand (skrekk og gru!) eller oppsøke nyblitte foreldre med tilbud om dåp møter motstand hos meg. Når spørsmålet er hvor langt ut jeg vil gå, på kirkens vegne, er svaret hver gang, dessverre: Veldig kort!

Det er fint å komme ut sånn at jeg kan se mitt eget litt utenfra.

Denne sommeren har jeg imidlertid tatt tyren ved hornene og meldt meg til tjeneste for dem som jeg tror vet nesten alt om å komme ut, nemlig Sjømannskirken. Jeg er i skrivende stund vikar for sjømannspresten i Rotterdam og kommer vel på denne måten ut i dobbel forstand. For det er interessant å få lov til å se noe litt utenfra, slik man gjør når man bare er innom et sted for kort tid. Her er for eksempel målgruppen kirken er til for, tydelig definert, og den er: Nordmenn i utlandet – verken mer eller mindre. Det kommer tydelig fram når besøket på kirken i går besto av to nordmenn (kategorisert som turister) og 29 andre som jo da ikke teller helt på samme måte fordi de ikke er i målgruppa. Det er uvant at dette skrives ned, svart på hvitt, men det får meg også til å undre på hvem vi er til for hjemme? Har vi en målgruppe – som ikke en gang er tydelig definert? Er det noen som teller mer enn andre – selv når vi som kirke mener vi ønsker alle hjertelig velkommen? Det er fint å komme ut sånn at jeg kan se mitt eget litt utenfra.

Men så er det altså det, at her skal man jo også skikkelig ut. Sjømannskirken driver med oppsøkende virksomhet og skyr rett og slett ingen anstrengelse for å møte de norske sjømenn. Jeg er imponert – og skrekkslagen – over å skulle være en (liten) del av dette selv.

Nå skal ikke jeg gå inn på alle praktiske utfordringer det er å finne fram til båter (for en med null orienteringssans og skrekk for bykjøring) i et kjempestort havneområde, eller hvor mange sikkerhetsgreier man må passe på der man står med hjelm og sitt røde pass og håper å bli sluppet om bord. For ut koster! Selvfølgelig.

Men det virkelig vanskelige for meg er når jeg til slutt står der, om bord, og føler meg som en mellomting av en stalker og et overivrig medlem av Jehovas vitne (et inntrykk som forsterkes noe av at jeg til enhver tid også kjenner plikten til å dele ut Sjømannskirkens utmerkede blad HJEM i alle mulige og umulige situasjoner). I mine litt for store vernesko balanserer jeg så rundt og prøver å finne frem på skipet, og å finne den ene eller de få nordmennene som jeg tror er om bord, og håper de har tid til et møte, innimellom lasting og lossing og inspeksjoner og jeg vet ikke hva.

Noen ganger har mannskapet tid (og lyst), noen ganger ikke – den som er kommet ut, kan bare være tilgjengelig og lese situasjonen så godt det går. Noen har gode erfaringer med Sjømannskirken, som de gjerne deler med den som kommer; andre skygger banen så fort de kan – sikkert av mange forskjellige grunner.

Det jeg har hatt mest bruk for på disse ut-turene mine, er mitt svarte belte i smalltalk og jeg vet nå mye mer om sjømannslivet på godt og vondt enn jeg noen gang har gjort før i mitt liv, og det synes jeg egentlig er ganske fint.

Så er det aldri gitt for all framtid hvilken måte det er mest formålstjenlig for kirken å komme ut på – selv om vi skal ut, på en eller annen måte.

Så har jeg lært noe om å komme ut, av sommerens eksperiment? Jeg tror jo fortsatt at å ha retning utover, er viktig og nødvendig for kirken. Det å komme ut av det trygge og vante kan være godt for mange ting; som kirkelig ansatt trenger jeg nye perspektiver på hvem vi som kirke vil være, og hvem vi er til for. Kanskje er det heller ikke så farlig å kjenne litt på hvordan det er å ta plass i en annerledes setting, å kjenne litt på usikkerheten som oppstår når jeg plutselig er på bortebane? Å øve meg på å synes og være til stede, også uten at man er blitt uttrykkelig bedt om det, har jeg sikkert heller ikke hatt vondt av. Så er det aldri gitt for all framtid hvilken måte det er mest formålstjenlig for kirken å komme ut på – selv om vi skal ut, på en eller annen måte.

Så takk til Rotterdam og Sjømannskirken! Jeg tar med meg nye erfaringer hjem til Norge. Og noe vil kanskje også bli praktisert videre – selv om ingen i min menighet (eller noe annet sted, for den del) behøver å være redd for uanmeldte hjemmebesøk av denne presten med det aller første.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 14/2016:

Artikler og innlegg

          Atle Sommerfeldt: En diakonal kirke

          Kjell Arne Morland: Reformasjonsjubileet

          Harald Hauge og Harald Hegstad: En samtale om ekteskapet, del 5

          Øyvind Hartberg: Gi bort minnetalen!

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Når vi undrast på om røystene og orda våre ber (N13 650)

Søndagsteksten

          16. søndag i treenighetstiden: Matt 11,16–19

          17. søndag i treenighetstiden: Mark 5,35–43

          18. søndag i treenighetstiden: Salme 38,10–16

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no