Kirken i Kina (LK 15/16)

Kirken i Kina (LK 15/16)

Tidligere i år markerte Norsk Luthersk Misjonssamband sitt 125-års jubileum. I jubileumsåret driver organisasjonen et omfattende misjonsarbeid i en rekke land i Afrika, Asia og Sør-Amerika – ved siden av en omfattende virksomhet i Norge. Denne bredden i det internasjonale engasjementet preget imidlertid ikke organisasjonen fra begynnelsen av. Da organisasjonen ble stiftet, var det for å ta opp misjonsarbeid i Kina, og den nystartede organisasjonen fikk navnet Det Norske Lutherske Kinamisjonsforbund. Det nåværende navnet fikk organisasjonen i 1949 da misjonærene måtte forlate Kina etter kommunistenes maktovertakelse.

Stiftelsen av Kinamisjonsforbundet var sammen med stiftelsen av den tverrkirkelige Den norske kinamisjon to år tidligere (nå Evangelisk orientmisjon) uttrykk for det engasjement for å nå Kina og kineserne med evangeliet, som man fant i mange protestantiske kirker på slutten av 1800-tallet. Den fremste talsmannen for dette engasjementet var engelskmannen Hudson Taylor som i 1865 grunnla China Inland Mission. Inntrykket av store folkemasser som aldri hadde hørt evangeliet, utfordret misjonsbevisste kristne til innsats, også i vårt land. Da Det norske misjonsselskap avviste forslag om å ta opp misjonsarbeid i Kina, førte det til dannelsen av et eget misjonsselskap for kinamisjon. Det tok imidlertid ikke mange år før også NMS startet opp arbeid i Kina (1902). Da misjonærene måtte forlate fastlands-Kina i 1949, tok begge organisasjonene opp arbeid blant kinesere i Hong Kong og på Taiwan.

Selv om slutten av 1800-tallet og første del av 1900-tallet betød en enorm innsats for protestantisk evangelisering og kirkeplantning i Kina, var ikke det begynnelsen på kristendommens historie i Kina. Allerede i 635 kom kristne misjonærer til Kina fra Syria og grunnla menigheter. Et konkret vitnesbyrd om denne historien finnes i den såkalte ”nestorianersteinen” fra 781, skrevet på kinesisk og syrisk, som forteller historien om kristentroens 150 år i Kina (Steinen kan beskues på et museum i Xi’an). Blant mange interessante ting i denne teksten er omtalen av at de kristne ga klær til de nakne, tok seg av de syke og begravde de døde.

Avsondret fra moderkirken i Syria gjennom Islams ekspansjon og utsatt for forfølgelse var det knapt noe igjen av denne kirken da jesuittene begynte sitt misjonsarbeid i Kina på slutten av 1500-tallet. Med et betydelig forsprang til den senere protestantiske misjonen var Den katolske kirke i Kina lenge langt større enn de protestantiske kirkene. Da misjonærene hadde forlatt Kina i 1950, var det trolig rundt fire millioner kristne i Kina, av dem tre millioner katolikker (Kilden for all statistikk i denne artikkelen er Rodney Stark & Xiuhua Wang: A Star in the East: The Rise of Christianity in China, Tempelton Press 2015).

Selv om misjonærene var uunnværlige for å etablere kristentroen i Kina, begynte den virkelige kirkeveksten da de kinesiske kristne var blitt overlatt til seg selv.

Selv om misjonærene var uunnværlige for å etablere kristentroen i Kina, begynte den virkelige kirkeveksten da de kinesiske kristne var blitt overlatt til seg selv. Som ved tidligere anledninger i kirkens historie viste det seg at forfølgelser ikke setter en stopper for troen, men tvert om kan bidra til at den blomstrer. Ifølge beregningene til Stark og Wang var det i 2007 mer enn 60 millioner kristne over 16 år i Kina, av dem ca. fem millioner katolikker. I dag er dette tallet helt sikkert atskillig høyere, men anslagene varierer.

At kirkeveksten blant protestanter har vært langt større enn blant katolikker, forklarer Stark og Wang med at presteskapet ble satt ut av spill under forfølgelsene, noe som gjorde det vanskelig for katolske menigheter å fungere. I de protestantiske kirkene førte forfølgelsen av prester og pastorer til at andre kristne tok ansvar for å feire gudstjenester og vitne om troen. En annen interessant side ved Starks og Wangs studie er at de viser hvordan kristentroen først og fremst har spredd seg fra person til person i sosiale nettverk. Dermed har kirken kunnet vokse også når den har vært usynlig i det offentlige rom. Et annet interessant funn er at kirkeveksten særlig har foregått blant mennesker med høy utdannelse. Selv om det ikke er tillatt for medlemmer av kommunistpartiet å tilhøre noen religion, er det likevel mange kristne blant partimedlemmene.

I dag er mange protestantiske menigheter organisert i den såkalte Tre-Selv-Kirken, som er anerkjent av myndighetene (tre selv = selv-styrt, selv-understøttende, selv-utbredende). Mange menigheter er imidlertid uregistrerte husmenigheter som ikke er anerkjent av myndighetene, men som likevel stort sett får leve i fred. For Den katolske kirke er situasjonen svært krevende, siden den er splittet i en regimetro, ”patriotisk” katolsk kirke, og en Vatikan-tro undergrunnskirke.

Selv hadde jeg i sommer gleden av å besøke Kina for første gang. Fra turen sitter jeg ikke minst igjen med sterke minner fra møter med kinesiske kristne. Jeg fikk delta i gudstjeneste i et fullsatt større kirkebygg i regi av den offisielle protestantiske kirken, men også møte kristne som tilhørte husmenigheter. Blant det som gjorde inntrykk, var den appell kristentroen har blant akademikere og universitetsansatte. Det samme gjaldt med hvilken frimodighet mange kristne vitnet om sin tro, selv om de måtte være forsiktige med hvordan de gjorde det, og i hvilke sammenhenger det skjedde. Det virket som veien til tro i de fleste tilfeller hadde skjedd via personlige kontakter og relasjoner – noe som stemmer med Starks og Wangs resultater.

Dersom kirkeveksten fortsetter i samme takt som nå, vil det ifølge Stark og Wangs beregninger i 2030 være 295 millioner kristne i Kina, noe som vil gjøre Kina til det land i verden som har den største kristne befolkningen. Uansett hvordan dette utvikler seg, vil kirkenes utvikling i Kina være spennende å følge framover.

Det gjelder for det første de interne forhold: Bl.a. gjennom myndighetenes politikk har de protestantiske kirker måttet legge til side mange av de konfesjonelle forskjellene som preger kirkene andre steder i verden. Spørsmålet er om vekst og kanskje en friere stilling vil føre til større interne forskjeller og motsetninger.

For det andre gjelder det kirkens rolle i det kinesiske samfunnet: Hva vil en kirke med en etter hvert betydelig størrelse bety for utviklingen i det kinesiske samfunnet, og hvordan vil myndighetene reagere på dette?

Hvilken betydning vil en voksende kinesisk kirke ha for andre kirker og for det økumeniske fellesskap?

For det tredje gjelder den kinesiske kirkens rolle i den globale kristne fellesskap: Hvilken betydning vil en voksende kinesisk kirke ha for andre kirker og for det økumeniske fellesskap?

Siden 1949 har kirkens vekst og utvikling i Kina skjedd uten at andre kirker har kunnet gjøre så mye fra eller til. Også når det gjelder tiden som kommer, er det kinesiske kristne som selv må lede an. Vår oppgave blir først og fremst og be for kirken i Kina og å støtte dem på de måter som til enhver tid er mulig.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 15/2016:

Artikler og innlegg

         Ole Chr. M. Kvarme: Fra barmhjertighetens år til reformasjonens år

        Knut Alfsvåg: Noen kommentarer til en samtale om ekteskapet

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Adam, kvar er du? (N13 728)

Bokmelding

         Stephanie Dietrich, Hallgeir Elstad, Beate Fagerli og Vidar L. Haanes (red.): Folkekirke nå

         Egon Askvik: Kyrkjefolk

Søndagsteksten

         19. søndag i treenighetstiden: Luk 9,57–62

         Mikkelsmesse: Joh 7,14–17

         20. søndag i treenighetstiden: Matt 18,1–11

         21. søndag i treenighetstiden: Luk 12,13–21

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no