Kristiske og entusiastiske søsken (LK 17/16)

Kristiske og entusiastiske søsken (LK 17/16)

Forholdet mellom Den norske kirke og de kristne organisasjonene er et egenartet forhold som aldri har vært lett å få ut på en formel. Det er også et forhold som er bevegelig siden både organisasjonene og kirken beveger seg. Organisasjonene har alltid hatt en selvforståelse som selvstendige og samtidig samlevende med den kirken som har favnet den store majoriteten av folket. Dette forholdet er også i noen grad regulert av den enkelte organisasjons grunnregler og vedtekter der både læregrunnlaget og relasjonen til kirken har funnet ulike uttrykk. De siste årene har teologiske debatter og vektforskyvninger i kirken aktualisert dette forholdet på nytt. Med utgangspunkt i lederartikkelen i nr. 12 har vi til dette nummeret av Luthersk Kirketidende spurt representanter fra et utvalg organisasjoner og institusjoner innen misjon, diakoni, utdanning og barne- og ungdomsarbeid om hvordan de best kan beskrive sitt forhold til Den norske kirke i dag

En majoritetskirke vil måtte leve med en fristelse til å definere seg selv med grader av hybris.

En majoritetskirke vil måtte leve med en fristelse til å definere seg selv med grader av hybris. Et slikt uttrykk for hybris ville være å se seg selv som Mor for alle de organisasjonene som kommer til orde i dette nummeret. Selv om det er vanlig å omtale kirken som Mor, synes en slik metafor å være stadig mindre treffende, hvis det er organisasjonene som er ”barna”. Det er, slik jeg ser det, bare Kirken med stor K som kan kalle seg ”mor”, og da tenker jeg ikke på den kirken som noen ganger benevner seg selv som moderkirken. De kristne organisasjonene omtaler sitt forhold til kirken mer som samarbeidsrelasjoner. Normisjon gjorde dette eksplisitt i 2009 da de endret sin selvforståelse fra å være en bevegelse for fellesskap og misjon innen Den norske kirke til at ”vi anser Den norske kirke som vår viktigste samarbeidspartner”. Hvis vi skal bli i de organiske og familiære metaforene, er det kanskje mest naturlig å benevne organisasjonene som kritiske og entusiastiske søsken. Disse søsknene har i hovedsak en sterk lojalitet og samhørighet til søskenfellesskapet, men vil også bidra med selvstendige og kritiske røster inn i det samme fellesskapet. Det som tydeligst utgjør forskjellen mellom kirken og organisasjonene, er at mens kirken har et overordnet mål om å være kirke for alle og på alle steder, har organisasjonene oppstått som mer sektoriserte bevegelser i Guds rikes tjeneste.

Det er særlig tre forhold som har gjort det naturlig å tematisere forholdet mellom kirken og organisasjonene på nytt.
- Det ene er adskillelsen av kirke og stat. Dette later ikke til å endre relasjonene til organisasjonene i særlig grad, i hvert fall ikke i negativ retning. Kanskje er det heller slik at kirken nå ønskes velkommen etter.
- Det andre forholdet knytter seg til spørsmålet om likekjønnet vigsel eller ekteskapsforståelse og samlivsetiske spørsmål i videre forstand. Det synes å være en erkjennelse av at den samme uenighet som finnes om dette spørsmålet i kirken, også lever innen egen organisasjon. Denne erkjennelsen er, slik jeg leser det, svakest i Normisjon som tydeligst hevder et selvstendig syn, men som nok også undervurderer hvor mange aktive medlemmer og ledere som faktisk anerkjenner ordnet likekjønnet samliv.
- Det tredje forholdet handler om arbeidsdeling. Kirkens ambisiøse planer for egen trosopplæring og diakoni har gjort at organisasjonene noen steder har opplevd sin kompetanse og kapasitet oversett. Flere av artiklene henviser til dette forholdet.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 17/2016:

Artikler og innlegg

          Adelheid Firing Hvambsal: Den norske kirkes Bymisjon?

          Anne Birgitta Langmoen Kvelland: Felles basis betyr felles samarbeid

          Jeffrey Huseby: NMS og Den norske kirke

          Øystein Magelssen: Ny ryddighet og entusiasme

          Ørnulf Steen: Sjømannskirken og Den norske kirke

          Idar Magne Holme: Kyrkja og Diakonhjemmet

          Vidar L. Haanes: Det teologiske menighetsfakultet og Den norske kirke

          Jostein Ådna: Svikter jubileet i 2017 reformasjonens hovedanliggende?

         Knut Alfsvåg: Utfordringer og egen fortreffelighet

Søndagsteksten

          Allehelgensdag: Luk 6,20–23

          Minnedag: Joh 11,1–5.33–38

          26. søndag i treenighetstiden: Luk 13,10–17

          Domssøndag / Kristi kongedag: Joh 9,39–41

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no