Julepresten (LK 22/16)

Julepresten (LK 22/16)

Så sitter jeg i svibelduft og ser at kalenderen blir stadig fullere. Det går mot jul, og snart skal jeg til som juleprest igjen. Nå er jeg jo for så vidt prest hele året. Men, som det er blitt sagt i utallige prekener, ”julen er som et forstørrelsesglass …”, og det som kanskje bare er litt krevende eller litt fint ellers i året, blir fort veldig krevende eller veldig fint nettopp i jula.

For det gjelder å finne balansen i adventstiden og juletiden, en grunnleggende ganske ubalansert tid, så aldri er det heller vanskeligere å finne nettopp denne etterlengtede balansen.

Ett år hadde vi som familie 17 avslutninger vi skulle på før kirkeklokkene ringte jula inn. Det var det året jeg sovnet nærmest oppe i mandarinene under en danseoppvisning, og den illsinte ballerinaen som jeg var kommet for å se på, lar meg fortsatt ikke glemme denne fadesen – et helt typisk utslag av å ikke finne balansen i det hele tatt. Juleprest og mamma har noen ganger vært en tøff kombinasjon.

Ingen tid i året strever vi vel så hektisk for å oppnå fullkommen ro og harmoni, sammen med våre nære og kjære – uten helt å få med oss det selvmotsigende i å streve hektisk etter ro. For noen er det en tid full av både stress og moro. For andre er det bare så altfor stille og ensomt, eller det er altfor mange umulige valg å ta fordi nære og kjære blir komplisert. Det tar på å skulle si noe som kan treffe både de skyhøye forventningene som tiden preges av, og de mange sårede hjerter.

Hvor mye (eller hvor lite) av den kristne jula kan være med …

Så slynges man som juleprest mellom å være hjertelig velkommen, ønsket og nødvendig til å være noe som for så vidt hører med, men som må operere innen meget stramme rammer. Hvor mye (eller hvor lite) av den kristne jula kan være med i en liten tale på julegrantenningen hvor hele bygda er samlet (virkelig ikke primært for å høre meg, men det hører jo med …)? På seniorsenteret bestiller man kanskje julesanger og juleevangeliet, men så er det nok – og det må være julepresten som kommer; ellers blir det slett ikke ordentlig. Og så hadde det vært så fint om du kunne komme og ønske velkommen til julekonsert 1, 2 og 3 – kjempeviktig at du kommer; du har maks ett minutt!

Og så er det skolegudstjenestene! – eller julesamlingene i kirken, eller hva de ender opp med å kalles (hvor jeg leste at man ikke skulle ha bønn, bare Fader vår). Like årvisst som julemarsipanen dukker opp i butikkene, så skal det diskuteres i media om skolegudstjenestenes plass. Julepresten i meg kjenner bare på en stor trøtthet i møte med diskusjonen, mens jeg tusler fra skole til skole for å gjøre årets forberedelser. For meg ser det ut som skolene er kjempeflinke til å spørre ordentlig om hvem som vil være med, og hvem som ikke vil, og å lage gode opplegg til dem som blir igjen på skolen. Men hva vet vel jeg? Jeg er jo bare en liten juleprest som har fått fem minutter å snakke på denne julesamlingen, etter at 4. klasse tenner lys og 7. klasse leser juleevangeliet rasende fort. Hva vet vel jeg, som ikke aner noe om minoritetenes problemer her i verden, fordi langt over halvparten av dem som faktisk må overvære denne gudstjenesten/julesamlingen nesten helt sikkert er medlemmer i Den norske kirke, og julepresten føler nesten at hun bør be om unnskyldning for det også. Majoriteter er liksom litt tvilsomme. Dessuten mener hun jo også at Fader vår faktisk er en bønn.

Så julepresten balanserer videre så godt det går.

  • Mellom hjem og kirke.
  • Mellom de glade og forventningsfulle og de triste og skuffede.
  • Mellom altfor mye og altfor lite.
  • Mellom engler og hyrder og glitter og stjerner.
  • Mellom lysmesser og gløgg og ”Vi synger julen inn” og pepperkaker.
  • Med en gnagende tanke som lurer i bakhodet gjennom absolutt hele advent, nemlig: Hva skal jeg si på julaften i år? Først når den tanken har funnet en retning og et svar, kan roen senke seg.
Så er vi ikke alene på jorda! – ikke i år heller.

Men kanskje er det sånn at julepresten også i år, mellom sine mange gjøremål og balanseganger, plutselig kan overrumples av et øyeblikk av fred midt i alt det travle? – finne et sted uten glitter, som hun ikke farer videre fra, men tvert imot stopper opp ved for å stille hviske: Ja, men er det her du er? – for så å høre suset av en englevinge og de aller første lydene et menneske lager, for sitt indre øre og kjenne lukten av jord og dyr og blod og liv og bli helt stille inne i seg og plutselig vite med tindrende glede: Så er vi ikke alene på jorda! – ikke i år heller.

Kjære alle juleprester: Velsignet jul!

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 22/2016:

Artikler og innlegg

          Halvor Nordhaug: Hvorfor markere reformasjonen i 2017

          Eyolf Berg: Hvor ble Jesus født?

          Nils H. Opsahl: ”For så høyt har Gud elsket verden at han ga”

          Kjell Y. Riise: Fart og retning i kirkeordningsarbeidet

          Svein Inge Thorstvedt og Astrid Holmsen Krogh: Utidig og unødvendig fra Presteforeningens leder

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Nåden er ditt kvardagskår (N13 500)

Bokmelding

         Eivor Andersen Oftestad: Vi lager barn

Søndagsteksten

          2. søndag åpenbaringstiden: Matt 3,13–17

          3. søndag åpenbaringstiden: Joh 2,1–11

          4. søndag åpenbaringstiden: Luk 18,35–43

          Kyndelsmesse: Luk 2,22–40

          5. søndag åpenbaringstiden: Mark 2,1–12

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no