Stillheten (LK 4/17)

Stillheten (LK 4/17)

Det er mye en leder i disse dager kan handle om. For eksempel kunne den handlet om framtiden etter årets Kirkemøte. Der ble det lenge bebudede vedtaket om felles vigselsliturgi for likekjønnede endelig vedtatt. Noen feirer, og noen sørger og lurer på om de skal melde seg ut av Den norske kirke, og alle skal vi leve sammen med både noen som mener det samme som oss, og noen som mener noe annet, sannsynligvis i samme menighet.

Eller den kunne handlet om gudstjenestereformen, som også var oppe på Kirkemøtet. Vedtaket om færre musikalske valgmulighetene i gudstjenesten, blir sikkert møtt med glede av noen, og med skuffelse av andre. Men en leder om gudstjenestereformen, skrevet av meg, vil nok ikke gjøre noen glade. Bortsett fra helt ordentlig nød og problemer (som man jo også har i en prestehverdag) så er det ingenting som stjeler tid og krefter, synes jeg, som arbeidet med denne gudstjeneste reformen – og det uten at det gir i nærheten av nok tilbake. For meg oppleves det som en dårlig idé, rett og slett, å sette hele folket i arbeid med å detaljplassere Amen, for å ende opp med et helt uoversiktlig system av nesten like gudstjenester, ved hjelp av (?) en masse kontrollposter man plutselig skal forholde seg til. Og … nei, nok nedrykk … nok om gudstjenstereformen fra meg.

Tid kunne jo også vært et tema – med en litt sånn filosofisk inngang: Tiden som mulighet og grense, tiden som går, eller kommer den kanskje? Tid som noe grunnleggende demokratisk …

Og så TID, som vårt eminente planleggingsverktøy faktisk heter – hvor tanken er at grenser gir muligheter (hvis jeg har forstått det riktig). Fungerer det sånn? TID tar tid i alle fall, og som alle nye friske tak når det gjelder organisering og nye påhitt for å målstyre mennesker bedre, er nok erfaringene også her delte.

Målstyring av kirkelig virksomhet (Når ble vi en virksomhet?) og byråkratisering av kirken er også noe man kunne sagt noen betimelige ord om. Hva er det egentlig som skjer med kirken når omsorg, tro og håp skal fanges i planer og statistikk? Lar det seg i hele tatt gjøres? Eller er det bare slapphet og slendrian (bak et åndelig ferniss) som gjør at vi ikke vil måles og veies, eller rettere sagt: Ikke liker så godt å måles og veies? Jeg kunne fått til noen ord til om dette også – men, nei.

Trangen til å nevne Luther og reformasjonen er jo konstant til stede i alt man gjør i 2017, så her er de altså også nevnt: Luther og reformasjonen.

Så er jo muligheten helt klart til stede at jeg kan gripe tak i noe i Den norske kirkes nye organi sering. For hva er en folkekirke egentlig, som vi nå tar mål av oss å være? Hva er den best mulige utgaven, drømmeutgaven? Og hva er eventuelt marerittet, og hvor er vi egentlig på vei? Det kunne sikkert bli en lang leder.

– en veldig gammel skatt, og på samme tid noe som er både sterkt etterlengtet og moderne og aktuelt.

Men så skal jeg ikke gjøre noe av dette, men bare rett og slett slå et slag for en av kirkens skatter i dag – en veldig gammel skatt, og på samme tid noe som er både sterkt etterlengtet og moderne og aktuelt. Jeg snakker om stillheten.

Stillhet kan være behagelig, men den kan også være ekstremt ubehagelig – pinlig – vanskelig. Likevel kan den smertefulle stillheten være å fore - trekke for de mange, tomme og meningsløse orde ne når det verste har skjedd. Jeg tror at vi som kirke er på vårt aller beste når vi tør bare å være til stede hos noen som har det vondt, i stillhet. Det kan være veldig rett.

Så har jeg lagt merke til at mange ungdomsgudstjenester eller ungdomssamlinger har fått navn som på forskjellig vis peker mot ro, stillhet og noe annet enn den aktive hverdagen ungdommene ellers er en del av. Det er chill-out, pusterom, hvilepuls og stress-less. Det er håp om lave skuldre og null forventningspress. Det er en lengsel etter noe annet, også hos dem som alltid er koblet på et eller annet sosialt medium, som stort sett ligger to hakk foran der jeg famler meg fram. Stillhet, der jeg både kan møte meg selv, og Gud – er det det de vil ha? Er det det de trenger? Og er det det de får?

Så har vi mindfullness-folket, de som ikke vil gå glipp av det viktigste fordi man ikke tør å gå glipp av noe – de som ikke er ute etter nye ord, men nye erfaringer – de som ikke vil utover, men innover. Kanskje er det ikke så mange som finner veien til kirkene våre, men denne lengselen lar seg lett avlese rundt oss.

Less is more – noen ganger er faktisk det helt sant. Så gjelder det å finne og tørre å gi den skapende stillheten rom – finne noe som ligger mellom 30 dagers retreat og de 28 sekundene man kanskje tør å la det være helt stille under forbønnens siste ledd i gudstjenesten.

For tenk om det viktigste i alt vårt kav og mas er det vi ikke gjør? – det vi ikke sier? – det vi ikke sorterer og ordner og arrangerer og holder i?

Kirken kan tilby et annerledes rom, stillhetens rom …

Folk trenger stillhet – av så mange grunner. Kirken kan tilby et annerledes rom, stillhetens rom, en fokusert stillhet, der det er både plass til alt bråket inne i meg som bare blir tydelig der, og ro og rom nok for Ham som gjør seg kjent for oss – i stillheten.

La oss være stille for Gud!

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 4/2017:

Artikler og innlegg

          Atle Sommerfelt: Luther og musikk i gudstjenesten

          Bispemøtet: Guds nåde setter fri

          Flere diakonale organisasjoner: Den diakonale kirke

          Kirkemøtet 2017: KM 06/17 Vigsel og forbønnsliturgi 2017

          Bispemøtet: Veileder til ny vigselsliturgi

Ord av Luther

              Om dåpen

Søndagsteksten

          Palmesøndag: Joh 12,12–24

          Skjærtorsdag: Matt 26,17–30

          Langfredag: Luk 22,39–23,46

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no