Forbliver Norges folkekirke … (LK 5/17)

Forbliver Norges folkekirke … (LK 5/17)

Mine omgivelser på kontoret og hjemme pleier å spøke med at de alltid er oppdatert på salmelista for søndagens gudstjeneste. Jeg går nemlig som regel ubevisst og nynner meg gjennom salmene vi har satt opp.

I begynnelsen av februar hørte jeg plutselig meg selv gå og synge på ”Tenn lys”, Eyvind Skeies fantastiske bønnesalme for adventstiden. Strofene ”må fanger få sin frihet, og flyktninger et hjem! Tenn lys for dem som gråter, og dem som trøster dem” gikk og gikk i loop. Som regel opplever jeg den salmen som en oppfordring, bønn og drøm om hva vi kan og må få Guds hjelp til å være, som kirke, som folk, som lokalsamfunn og som medmennesker. Og ofte gråter jeg selv over at det virker som en så uoppnåelig bønn og drøm. Klarer jeg å bidra til at flyktninger får et hjem; klarer jeg å trøste dem som gråter?

Forsvinner ikke alle de gode ord, ønsker, drømmer og håp i så mange andre gjøremål, bekymringer eller adspredelser? Men denne dagen i februar traff det meg som en varm glede i hjertet: Det er jo akkurat dette vi driver med, ikke bare jeg – men vi! Kirken, her hvor jeg er og bor! Jeg får være en del av det å gi flyktninger et hjem, og trøste dem som gråter! Det er derfor jeg synger dette nå! Ikke som en sår lengsel i mørketida, men som en varm og lys erkjennelse i den gryende våren.

Foranledningen til denne erkjennelsen var flere opplevelser. Den første som satte meg på sporet, var gudstjenesten selveste første nyttårsdag. Der fikk vi lest brevteksten på norsk av den bosatte flyktningen Emad fra Syria. Han har lært seg norsk ved blant annet å lese den norske bibeloversettelsen som han har fått av diakonen som jevnlig besøker asylmottaket, ofte sammen med en prest.

Asylsøkeren Josef fra Iran var forbeder på samme gudstjeneste. Det var sterkt å høre ham be for Den norske kirke denne aller første dagen som ”fri folkekirke”. Josef er blitt besøksvenn og frivillig følgehjelp til andaktene på sykehjemmet. Han er også med i oversettertjenesten på søndagsgudstjenestene, som er en ordning fordi vi har mange internasjonale studenter hos oss. Slik er han en viktig ressurs i vårt lokalmiljø og for kirken og sprer lys rundt seg.

”og flyktninger et hjem…”

Vi prester tar den tiden som trengs. Vi gir rom, vi gir nærvær til dem som så mange ganger unnskylder seg: Ja, vi er ikke akkurat noen kirkegjengere, men…

Årets første måned ble også preget av mange gravferder, sterke møter med mennesker i en krise i livet. Noen trenger mye tid til å snakke, til å tenke seg om, til å gråte og fortelle, til å vurdere, til å forsikre seg: Blir det sånn som det skal; får jeg formidlet det jeg ønsker om den som sto meg aller nærmest, var meg aller kjærest, forlot meg så alt for tidlig, var en klippe i livet mitt så lenge? Vi prester tar den tiden som trengs. Vi gir rom; vi gir nærvær til dem som så mange ganger unnskylder seg: Ja, vi er ikke akkurat noen kirkegjengere, men … Ja, men er du det, sier jeg da. Nå kommer du jo. Da er du kirkegjenger, da!

Og for en gave å kunne samle alt i livet i dette rommet som tar i mot oss, gjennom musikken som bærer oss, og ordene som møter oss. Her hvor vi kan minnes om at vi ikke behøver å skape oss selv, men at vi er skapt i Guds bilde og som hans gode skapning tas i mot av ham som frelser oss tilbake til seg.

En sørgende kom tilbake igjen etter gravferden og sa: Jeg vil så gjerne få gi noe tilbake – til kirken, til dette rommet som tok meg i mot og minte meg på hvilken sammenheng jeg får høre til i og være en del av, til der hvor presten er, du som sa at den hvite prestekjolen også er min dåpskjole. 

Og takk Gud, for gudstjenestereformens ”ryggmarksrefleks”: Involvering, stedegengjøring og fleksibilitet! Nå tenner hun lys under forbønnen i gudstjenesten en gang i måneden for andre som gråter, for andre som lider, for kirken og for verden. Enda litt mer kirkegjenger …

”Tenn lys for dem som gråter, og dem som trøster dem.”

”Tenn lys for dem som gråter, og dem som trøster dem.” 

Og etter hvert som jeg tenkte på disse opplevelsene, føyde flere seg til. Både selvopplevde, og fortellinger fra kolleger om slike små og store undere og øyeblikk fra begynnelsen av dette merkeåret 2017. 

Og slik gikk det til, at jeg fikk rettet ryggen litt, løftet blikket litt, og helt alene på kontoret sang jeg så det ljomet i veggene: ”Tenn lys” – i februar. Med smil om munnen. Noen ganger går det an. 

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 5/2017:

Artikler og innlegg

          Trond Skard Dokka: Teologisk og prinsipielt grunnlag for kirkas dåpsopplæring

          Astrid Sætrang Morvik: Hva skal biskopene gjøre?

Ord av Luther

          Om evangeliet

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: På veiene ute i verden (N 13 732)

Søndagsteksten

          Påskenatt/ottesang: Mark 16,1–8

          Påskedag: Luk 24,1–9

          2. påskedag: Luk 24,13–35

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no