Skriften alene (LK 6/17)

Skriften alene (LK 6/17)

I forbindelse med reformasjonsjubileet er det blitt satt søkelys på mange sentrale anliggender i den lutherske reformasjon. Ikke minst gjelder det tanken om at frelsen gis oss for Jesu skyld av nåde alene (sola gratia). Dette kommer til uttrykk i at ”nåde” er gjort til tema for den norske reformasjonsmarkeringen, bl.a. med et undertema som ”frelsen er ikke til salgs”. Dermed markeres det som gjerne har vært omtalt som reformasjonens ”materialprinsipp”, nemlig at rettferdiggjørelsen skjer ved troen på Kristus alene.

En besinnelse på Bibelens rolle er nødvendig i utviklingen av en reformatorisk teologi i dag.

En side ved reformasjonen, som ikke har fått den samme oppmerksomhet, er det man gjerne omtaler som reformasjonens ”formalprinsipp”, nemlig Bibelens grunnleggende rolle for som norm for teologi og kirke. Det handler altså om det man kan kalle ”Skriften alene” (sola Scriptura) eller ”skriftprinsippet”. Også denne siden ved reformatorisk teologi er imidlertid nødvendig å trekke fram hvis en vil forstå drivkreftene i reformasjonen. Likedan er en besinnelse på Bibelens rolle nødvendig i utviklingen av en reformatorisk teologi i dag.

Når Luther i det hele tatt var i stand til å ta et oppgjør med de mange problematiske trekk i sin samtids kirkeliv, var det nettopp fordi han påberopte seg en mer grunnleggende autoritet enn den han fant i tradisjonen og i kirkeledelsen. Som Jesu Kristi kirke er kirkens utgangspunkt og grunnlag det evangelium som apostlene forkynte. Fordi dette budskap er nedskrevet i Bibelen, blir den det avgjørende grunnlag all kristen teologi og forkynnelse.

Dermed er det også gitt en nøkkel til tolkningen av Bibelen: Som bærer av evangeliet om Kristus blir evangeliet også nøkkelen til å forstå bibelteksten. Fordi Bibelens midtpunkt er Kristus, må den tolkes i lys av sitt midtpunkt. Som Guds ord til oss inneholder Bibelen alt vi trenger til vår frelse, uten dermed å gi ufeilbarlig informasjon om alle mulige andre forhold. I sitt sentrale innhold er Bibelen klar og trenger ingen andre instanser ved siden av seg.

Denne forståelsen av Skriften og dens rolle gjorde reformasjonens radikale tradisjonskritikk mulig: Uansett hvilke autoritet det er snakk om, må all praksis og all teologi prøves på Bibelen. Samtidig var reformasjonen mer enn tradisjonskritikk: Der tradisjonen var i samsvar med Skriften, kunne den bekreftes. Og tradisjonen var også en vei inn i forståelsen av Skriften. Også Luther kunne derfor påberope seg forskjellige stemmer fra kirkens historie til støtte for sitt syn i ulike spørsmål.

Den siste iakttakelsen illustrerer et viktig poeng i denne sammenheng: Selv om Skriften alene må være det øverste kriterium for teologi og forkynnelse, står den aldri faktisk alene. Vi tolker aldri Bibelen uavhengig av den tolkningstradisjon vi står i. Men tradisjonen kan også binde oss til bestemte lesninger på en måte som gjør at vi setter tradisjonelle tolkninger på linje med Bibelen selv. En luthersk teologi i dag må derfor både være tradisjonsforankret og tradisjonskritisk.

Mens tradisjonen på mange måter kan sies å være et resultat av kirkens historiske erfaring med å lese og anvende Bibelen, kan vi i dag naturligvis ikke lese Bibelen uavhengig av vår egen erfaring, verken som enkeltkristne eller som kirke. Det betyr ikke at våre erfaringer kan erstatte Bibelen som norm, like lite som tradisjonen kan det. Heller enn å forsøke å gi inntrykk av å lese Bibelen uavhengig av egne erfaringer er det viktig å la så mange typer erfaringer som mulig slippe til. Altfor ofte har bibellesningen vært basert på erfaringene til én privilegert gruppe, noe bl.a. frigjøringsteologi og feministteologi har påpekt og kritisert.

En viktig innsikt fra Luthers bruk av Bibelen, er at den alltid må leses i lys av sin hovedsak, nemlig evangeliet om Kristus. Reformasjonens formalprinsipp må altså leses i lys av dens materialprinsipp. Bibelen er ikke en bok som vil gi oss kunnskap om alle mulige slags forhold, men som vil peke på Guds gjerning i Jesus.

Det er viktig å ta med seg et slikt prinsipp for en teologisk bibeltolkning i møte med ulike spørsmål som diskuteres i kirken. Det er simpelthen ikke nok å vise at Bibelen sier noe om et bestemt tema – eventuelt konstatere at den ikke sier noe – som basis for et forsvarlig teologisk standpunkt. Det er også nødvendig å vise hvordan et spørsmål forholder seg til Bibelens hovedsak. I noen spørsmål kan vi ikke gjøre tekstens ordlyd gjeldende som noe vi er bundet av i dag (f.eks. å forstå skapelsesberetningene som en historisk kilde til verdens tilblivelse). I andre spørsmål må vi kan hende hevde noe som kristelig nødvendig som Bibelen ikke uttaler seg om overhodet (f.eks. å ta vare på klima og miljø).

Den aktuelle debatten om homofili og likekjønnet ekteskap er et uttrykk for at denne grensedragningen ikke er så lett i praksis. At man tenker ulikt i dette spørsmålet, bør ikke føre til at man uten videre konkluderer med at andre har forlatt Skriften som norm. Å gi inntrykk av at man bare kan ”lese det som det står”, uten å reflektere over de ulike tolkningsmessige dilemmaer, er ingen god strategi for en luthersk kirke.

Innsikten at Skriften alltid må tolkes, og at det må skje i lys av dens sentrum, må samtidig ikke bli en unnskyldning for ikke å ta de bibelske tekster på alvor. Tendenser til dette hører vi av og til når henvising til aktuell erfaring brukes til å sette bibeltekster til side uten at det gjøres rede for hvordan dette kan skje. At det er jeg som har rett dersom jeg og Paulus er uenige, er slett ikke opplagt.

At Bibelen må leses ut fra sitt sentrum, betyr heller ikke at Bibelens budskap kan reduseres til abstrakte prinsipper som man så kan anvende relativt uavhengig av bibeltekstene. Tvert om er Bibelens sentrale budskap gitt oss i og gjennom konkrete tekster, og budskapet kan aldri løsrives fra de konkrete tekstene. Når Luther argumenterte i teologiske spørsmål, var det gjerne med henvisning til enkelttekster og deres ordlyd – samtidig som han visste å lese dem i lys av grunnleggende tolkningsprinsipper.

Reformasjonen handler om Bibelens evne til å sette sitt budskap igjennom på overraskende vis.

Det forunderlige ved Bibelen er ikke hva vi kan få ut av den gjennom våre tolkninger og tolkningsprinsipper, men at den gang på gang makter å si oss ting vi slett ikke hadde forventet. På mange måter handler reformasjonen om Bibelens evne til å sette sitt budskap igjennom på overraskende vis. Det kan også skje i vår tid, dersom vi gir denne unike boken rom.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 6/2017:

Artikler og innlegg

         Ingeborg Dybvig: Det digitale kirkerommet vokser

         Per Ivar Våje: Et prosjekt er over

        Atle Sommerfeldt: Det forsonende mangfold – et håpstegn

Ord av Luther

          Om samvittigheten

Søndagsteksten

         2. søndag i påsketiden: Joh 21,1–14

         3. søndag i påsketiden: Joh 10,11–18

         1. mai: Luk 6,31–36

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no