Pinse på ny (LK 10/17)

Pinse på ny (LK 10/17)

Det nærmer seg pinse, en høytid som ofte blir betegnet som ˮden glemte høytidˮ. Når aviser spør folk på gata om hvorfor vi feirer pinse, er svaret ofte deprimerende lesning fra en kirkelig synsvinkel. Men også prester kan av og til føle at pinsens budskap kan være vanskelig å forklare og formulere.

Jeg vil i denne artikkelen ikke gå nærmere inn på de homiletiske eller pedagogiske utfordringene som pinsen reiser, men si noe om det teologiske bakteppet. Etter min mening kan forlegenheten i møte med pinsen ha noe med begrensinger i vår teologiske tradisjon å gjøre. Et fornyet teologisk arbeid med pneumatologien (læren om Ånden) kan derfra bidra til å avhjelpe forlegenheten. I et slikt fornyet teologisk arbeid må både økumeniske impulser og studium av bibelske tekster spille en sentral rolle.

En nøkkel til å forstå pneumatologiens rolle i teologien er å se på forskjellene mellom vestlig (katolsk og protestantisk) og østlig (ortodoks). Mens pneumatologien har spilt en sentral rolle i østlig teologi, har den vestlige teologien først og fremst vært kristologisk orientert. At teologien er fokusert på inkarnasjonen og Kristus-troen, er naturligvis ikke noe problem i seg selv, men bare hvis andre deler av teologien forsvinner ut av synsfeltet eller spiller en underordnet rolle. I vestlig teologi har det kristologiske fokuset ofte ført til at pneumatologien er blitt underordnet kristologien, ved at Åndens gjerning ensidig er knyttet til frelsestilegnelsen. I de lutherske bekjennelsesskriftene er dette det primære perspektivet, slik vi f.eks. ser av Luthers forklaring til tredje trosartikkel, som er gjengitt lenger bak i dette nummeret. Tankegangen blir altså: Faderen sender Sønnen til verden som dør og oppstår for vår frelse. Deretter sendes Ånden for å vitne om Jesus, skape tro på Jesus og bevare de troende i frelsen. I en slik tankegang er det ingenting galt – spørsmålet er om det sier alt som er å si om Ånden.

Spørsmålet om Åndens rolle berører naturligvis også forståelsen av forholdet mellom Faderen, Sønnen og Ånden, altså trinitetsteologien. Her kommer forskjellen mellom vestlig og østlig teologi til uttrykk gjennom tillegget filioque (ˮog Sønnenˮ) i den latinske versjonen av Den nikenske trosbekjennelse. Mens det i den greske teksten heter at Ånden ˮutgår fra Faderenˮ, heter det i den latinske (og den som brukes i Den norske kirke) at Ånden utgår ˮfra Faderen og Sønnenˮ. Uenigheten om filioque var som kjent én av flere faktorer som førte til skismaet mellom østkirken og vestkirken i 1054.

Økumeniske samtaler har i nyere tid avklart at man ikke lenger ser uenigheten om filioque som kirkesplittende, og flere vestlige kirker har åpnet opp for å bruke Nikenum uten filioque når man feirer gudstjeneste sammen med ortodokse. (Kirkemøtet i Den norske kirke gjorde vedtak om dette i 1987.) Samtidig har økumeniske impulser påvirket og beriket vår egen forståelse av Åndens rolle. Et eksempel på det er innføringen i 2011 av et epikleseledd (bønn om at Ånden vil komme ned over elementene og menigheten) i nattverdliturgien i Den norske kirke, et ledd som alltid har stått sentralt i ortodokse liturgier.

Hver på sin måte, den ene ˮfødtˮ, den andre ˮutgåttˮ, har de begge Faderen som sin kilde. De er ˮFaderens to henderˮ, som det kan hete i ortodoks terminologi.

Et problem ved filioque er at det skaper et inntrykk av forholdet mellom de guddommelige personer som en rekkefølge der Ånden kommer til slutt. I vår egen språkbruk kommer dette f.eks. til uttrykk i omtalen av Ånden som ˮden tredje person i guddommenˮ. Og Åndens gjerning forstås dermed som underordnet eller i forlengelsen av Kristi gjerning. I sin opprinnelige tekst tegner Nikenum derimot et bilde av Sønnen og Ånden som likestilte i forhold til Faderen: Hver på sin måte, den ene ˮfødtˮ, den andre ˮutgåttˮ, har de begge Faderen som sin kilde. De er ˮFaderens to henderˮ, som det kan hete i ortodoks terminologi.

At Ånden har en selvstendig rolle i Guds gjerning med verden, kommer til uttrykk på mange måter i det bibelske vitnesbyrd. I Det gamle testamentet er Ånden uttrykk for selve Guds virkende nærvær i skaperverket (Salme 104,30: ˮDu sender ut din Ånd, og de blir skapt, du gjør jorden ny.ˮ). Ånden er ikke bare for spesielt interesserte karismatikere, men et uttrykk for at Gud er nærværende i selve livskraften i tilværelsen. Samtidig står Ånden sentral i forventningene om en kommende forløsning for Israel og verden (Esek 37; Joel 3).

I Det nye testamentet spiller Ånden en viktig rolle som subjekt i fortellingen om Jesus: Jesus unnfanges ved Ånden (Luk 1,35); Ånden driver ham ut i ødemarken for å fristes (Mark 1,12); Jesus ofres på korset i kraft av Ånden (Hebr 9,14), og Ånden reises ham opp fra de døde (Rom 1,4). At Jesus gjør sin gjerning ˮi Åndens kraftˮ (Luk 4,14), betyr ikke at han reduseres til et åndsfylt menneske, men er nettopp et uttrykk for treenighetslærens innsikt at de guddommelige personer alltid virker i og med hverandre. Derfor står Ånden sentral i Jesu komme til verden, på samme måte som Åndens gjerning i verden er å vitne om Kristus.

Pinsens budskap er at den Ånd som var i Jesus Kristus, skal nyskape alt og alle, og at dette foregripes i troen på Jesus idet Ånden tar bolig i oss.

Kirkens budskap om Ånden er altså ikke bare et ˮetterordˮ til alt som ellers er å si om Faderen og Sønnen, men er sentral for hele forståelsen av det bibelske budskap. Budskapet om Ånden binder snarere sammen skapelse og frelse, fortid, nåtid og framtid. Erfaringen av frelsen i Kristus er ikke annet enn erfaringen av Guds levendegjørende Ånd, skaperånden som også er den nyskapende Ånd. Pinsens budskap er at den Ånd som var i Jesus Kristus, skal nyskape alt og alle, og at dette foregripes i troen på Jesus idet Ånden tar bolig i oss.

Så må bønnen også denne pinsen bli: Veni Creator Spiritus – Kom, Hellig ånd med skapermakt!

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 10/2017:

Artikler og innlegg

         Per Kristian Aschim: Kompetanse, styring og prioritering

         Atle Sommerfeldt: Refleksjoner om Luther og diakoni

        Gisle Sørhus: 10. november, tesenes 500-årsdag

Ord av Luther

          Om Den hellige ånd

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Ærens konge, nådens Herre (N13 320)

Bokmelding

          Helge Simones: En Gud for de mange. Tolv teser om hvordan kirken skal vinne folket tilbake

Søndagsteksten

         2. søndag i treenighetstiden: Matt 3,11–12

         Sankthansdagen / Jonsok: Luk 1,5–17

         3. søndag i treenighetstiden: Luk 14,15–24

         4. søndag i treenighetstiden: Mark 10,17–27

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no