Nåde 1946 (LK 15/17)

Nåde 1946 (LK 15/17)

Reformasjonen var i likhet med alle andre reformasjoner og revolusjoner drevet mer fram av nød og følelser enn av rasjonell tenkning. Martin Luther fant ikke opp denne nøden, han ble selv revet i stykker av den. Og han så at uendelig mange vanlige mennesker led under den samme angstfylte lengselen: Hvor finner jeg en nådig Gud? Det er der, i den lengselen, det hele begynner.

Hvilken nød roper etter Guds nåde i 2017? Svaret vil ikke være det samme som i 1517.

I dag stiller vi ofte spørsmålet: Hvilken nød roper etter Guds nåde i 2017? Svaret vil ikke være det samme som i 1517. For å nærme oss et svar kan vi legge veien om 24.februar 1946. Landet var preget av en relativt nyvunnet fred. Men det var også preget av et omfattende rettsoppgjør som berørte hver eneste bygd og hvert eneste nabolag i hele landet. 60.000–70.000 nordmenn var gjenstand for landssviktiltale; enda mange flere var berørt som familie og pårørende. Oppgjøret var preget av en hard linje, ofte kalt isfronten, der også passive NS-medlemmer fikk tiltale og dom. Kirkeledelsen med biskop Berggrav hadde bidratt med å legge premissene for rettsoppgjøret, blant annet ved sitt skrift ”Folkedommen over NS” som ble forfattet vinteren 1945 og publisert i Kirke og Kultur etter kapitulasjonen. Parolen var: ”Først rett, så godhet”. Det er ikke vanskelig å forstå denne harde linjen, NS representerte en støtte til et regime som hadde uhyrlige krigsforbrytelser på samvittigheten

Søndag 24.februar 1946 overføres gudstjenesten fra Larvik kirke i kringkastingen og det er sokneprest Kristian Ljostveit som preker ut fra Matt 9,36–10,7: ”… og da han så folkemengdene, fikk han inderlig medfølelse med dem, for de var forkomne og hjelpeløse, som sauer uten gjeter.”

Inn i denne situasjonen og ut fra Guds ord og Jesu eksempel manet Ljostveit til ettertanke, forsonlighet og en mykere tilnærming til dem som av ulike grunner var på feil side under okkupasjonen. Rettsoppgjøret skulle selvfølgelig gjennomføres, men Ljostveit var bekymret for rettssikkerheten til de passive NS-medlemmene. Men framfor alt og uavhengig av det rettslige, talte han om Jesu Kristi nåde og tilgivelse for alle som ber om det.

  • ”Jesus var tolderes og synderes venn. Derfor vet jeg at Jesus elsker disse som nå er utstøtte og foraktet av vårt folk for sine synders skyld. Av alle nødlidne i dag, står ingen nærmere frelserens hjerte.”

  • ”Gå til våre fortapte får, våre landssvikere og utstøtte … før bitterheten og hatet i deres hjerter er blitt til is som aldri smelter i deres mørke skyggetilværelse! Lyder vi røsten som sier at vi må vente til synden er sonet, da kommer vi for sent. Og bring dem budskapet: Guds rike er nær! Det er jo budskapet om nåde, tilgivelse, gjenreising og en åpen tilgang til Kristus og til det folk de er kommet bort fra.”

Radioprekenen vakte voldsom oppsikt. Dagbladet og VG var på lederplass massive i sin kritikk og mente at det var tid for å innføre sensur på radioforkynnelse, noe som ironisk nok var blitt innført av okkupasjonsmakten etter en radiopreken i 1941, også den holdt av sokneprest Ljostveit. Men denne gang ble han beskyldt for å være en utålelig representant for silkefronten. Vårt Land trykket prekenen samtidig som de skrev på lederplass: ”Ljostveit var vel nettopp utvalgt til å preke på grunn av sin faste nasjonale holdning under okkupasjonen. De færreste hadde vel derfor drømt om at det skulle klikke så totalt for ham, både kristelig-teologisk og rettslig-samfunnsmessig sett, slik tilfellet ble.”

Ljostveit fikk ingen eller liten støtte i offentligheten, heller ikke fra kirkeledere eller prestekolleger. Det han imidlertid fikk, og som til nå har vært ukjent, var nesten 500 takkebrev i løpet av de neste 10 dagene. Fra hele landet kom det vitnesbyrd om hvordan hans preken hadde representert et nytt lys og et håp i menneskers fortvilelse og at lyttere hadde fått igjen troen på Jesus Kristus som en nådig og kjærlig frelser, et budskap de sårt hadde savnet fra kirken etter krigen. Mange av brevene kom fra mennesker som var under tiltale for landssvik eller hadde noen i familien som var det. Men enda flere takkebrev kom fra ”gode jøssinger”, mennesker som hadde vært på den riktige siden under krigen, men som syntes at rettsoppgjøret var preget av det samme hat og den samme uforsonlighet som okkupasjonstiden hadde vært preget av. Gunnar Heiene skriver i en artikkel (Tidsskrift for kirke, religion og samfunn 1995) at biskop Berggrav mottok mange liknende brev den første tiden etter freden, brev som ba om å få høre ordet om kjærlighet og tilgivelse, samt om å få en forståelse for at livet var mye mer nyansert og komplisert enn at alle NS-medlemmer var skyldige i landssvik. Brevskriverne ble skuffet.

Hvilken livsfølelse talte sokneprest Ljostveit til? Han talte til alle dem som lengtet etter forsonlighet og fellesskap, enten de var landssvikere eller ”jøssinger”. Men framfor alt talte han til alle dem som hadde en uklar følelse av skyld, men en desto sterkere følelse av skam. Ikke minst talte han til alle dem som kjente sorg og ubehag ved at kirken i denne tiden lagde en bevisst kronologi i forholdet mellom rett og godhet, mellom sannhet og nåde.

Hva er nåde i 2017? Kanskje vi i det minste kan oppheve kronologien mellom rett og godhet?

I 2017 er det fortsatt mennesker i blant oss, barn og barnebarn av NS, som kjenner stigmatiseringen fra rettsoppgjørets tid som en mørk familiehistorie. Enda mange flere er det som vil kjenne seg igjen i andre typer utenforskap og i lengselen etter forsoning og fellesskap. Mange iblant oss lever med relasjonelle og indre psykiske konflikter og med overveldende følelser av uklar skyld og skam. Hva er nåde i 2017? Kanskje vi i det minste kan oppheve kronologien mellom rett og godhet? Da behøver vi ikke vente med å vise godhet og barmhjertighet mot flyktninger og asylsøkere til de har sin sak avgjort. Da behøver vi ikke å vente med sakrament og absolusjon til vi er sikre på at syndserkjennelsen er sterk nok. Da kan ordet om nåde for Jesu skyld lyde først, slik at den nåden kan gi styrke og oppreisning til nytt og ansvarlig liv.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 15/2017:

Artikler og innlegg

          Olav Fykse Tveit: Er du med?

          Atle Sommerfeldt: Hans Nilsen Hauge

Ord av Luther

          Om kjærlighet

Bokmeldinger

          Marianne Bjelland Kartzow (red.): Lukas. Undring og utfordring

          Erling J. Pettersen: Gud sett nedenfra

Søndagsteksten

          18. søndag i treenighetstiden: Matt 8,14–17

          19. søndag i treenighetstiden – Reformasjonstema 3: Frelsen er ikke til salgs: 20,45-21,4 (NB!)

          20. søndag i treenighetstiden: Joh 11,1–5

          Bots- og bønnedag: Luk 13,22–30

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no