Prestetjenestens krav til tonalitet (LK 20/17)

Prestetjenestens krav til tonalitet (LK 20/17)

I staben hvor jeg arbeider, har vi i disse dager holdt på med en av to årlige helse-, miljø- og sikkerhetsrunder hvor vi som arbeidstakere blir bedt om å svare på en rekke spørsmål som omhandler arbeidssituasjon og -oppgaver, psykososiale forhold og arbeidsplassens ergonomiske tilrettelegging. Dette er et viktig arbeid, ikke bare for oss som arbeidstakere, men for hele kirkens virksomhet. I Kirkerådets handlingsplan for HMS-arbeidet i Den norske kirke er det overordnede målet at: ”Rettssubjektet Den norske kirke skal ha et arbeidsmiljø som bidrar til at medarbeiderne kan utføre kirkens oppdrag på en god måte.”

I en tid da prestemangelen begynner å gjøre seg gjeldende, vil et økt fokus på prestenes arbeidssituasjon og tilrettelegging av arbeidet være viktig både i forhold til nyrekruttering og for å motvirke den såkalte ”presteflukten” hvor en del prester forlater sin stilling til fordel for en jobb utenfor kirken. I den forbindelse har det vært gjort mye godt arbeid for å forsøke å finne svaret på spørsmålet: Hva er prestetjenestens største utfordringer og potensielle slitasjepunkt? Dette er spørsmål det ikke går an å svare kort på, men en tidligere studiekamerat sa det omtrent slik: Det teologistudiet ikke forberedte meg på, var prestetjenestens krav til sosial kompetanse. Når vi har teologistudenter i praksis hos oss, er det nettopp disse utfordringene de oftest kommenterer: Det enorme spennet som ligger i prestetjenestens variasjon og behovet for å kunne veksle raskt og tilpasse seg de ulike situasjoner og relasjoner en til enhver tid står i.

Som prest kan en helt vanlig arbeidsdag strekke seg fra liv til død, fra vugge til grav.

Som prest kan en helt vanlig arbeidsdag strekke seg fra liv til død, fra vugge til grav. Det er dåpssamtaler med nybakte foreldre, andakt for menighetens eldre og sørgesamtaler med mennesker som nettopp har mistet en av sine kjære, og i tillegg kommer trosopplæringstiltak for barn, menighetsrådsmøter og kveldssamlinger på Ten-Sing. Prestetjenesten er fantastisk variert, sjelden kjedelig og alltid utfordrende. Men som med de fleste ting kan også det som er bra bære i seg muligheten for å bli en utfordring. Alle disse skiftene krever at vi som prester stadig evner å omstille oss for på best mulig måte kunne gå inn i de ulike situasjoner og møte menneskene der de er. Vi må kunne stå mer eller mindre støtt i mange ulike situasjoner, samtidig som vi evner å foreta vurderinger som går på hvorvidt vi skal speile dem vi møter, bringe inn nye elementer eller innføre noe i samspillet som yter motstand. Slike vurderinger og tilpasninger utgjør en sentral del av prestetjenesten, og de stiller krav til presten og det jeg velger å kalle prestens tonalitet.

Tonalitet som uttrykk er hentet fra musikkens verden og forteller noe om hvordan de ulike tonene i et tonesystem relaterer seg til hverandre. Disse relasjonene kan ha ulik form og skje på mange ulike måter, i ulik takt og tempo og med større eller mindre sprang, modulasjoner, endringer og rytmer. Etter min mening kan uttrykket tonalitet i utvidet form også si noe om det som er prestetjenesten og prestens fordring: Nemlig å gå inn i ulike situasjoner og relasjoner og tilpasse seg og sin rolle til den aktuelle situasjonen. For på samme måte som med musikk stiller nemlig også mellommenneskelige relasjoner krav til tilpasning og variasjon når det gjelder tonearter, sprang, modulasjoner og forskjellige rytmer.

Dersom prestetjenestens tonalitet – hvordan vi oppfatter og tilpasser oss ulike situasjoner og mellommenneskelige relasjoner - er viktig, vil det være avgjørende å spørre hvordan vi kan utvikle og oppøve egenskaper som istandsetter oss til å ta best mulige vurderinger og tilpasninger i møte med prestetjenestens utfordringer. Eller sagt med andre ord: Hva gjør oss gode på mellommenneskelig improvisasjonskunst? Jeg har ikke noe enkelt svar på dette, men to jazzmusikere jeg jobber med satte meg på sporet da de fortalte om de grunnleggende elementene som fordres av dem i samspillet med andre musikere: For det første forutsetter god improvisasjonskunst gode basiskunnskaper; det vi si kunnskaper om musikkens oppbygging, om tonalitet og de ulike instrumentenes plass. I tillegg til disse basiskunnskapene kreves det ferdigheter som oppnås gjennom stadige øvinger og repetisjoner. Men i tillegg til basiskunnskaper og ferdigheter er det en faktor som er avgjørende for å skape musikk som gjennom flere lag og stemmer kan bevege og berøre den som lytter, nemlig en årvåken holdning til sine medmusikanter. Eller som min kollega Carsten Dyngeland sier: ”Det som skiller gode og dårlige band, er evnen til å lytte.”

Dersom prestetjenestens tonalitet er viktig, kan det å være prest på mange måter sammenliknes med det å være musiker. Det er en kunstform som krever både basiskunnskaper, ferdigheter og evnen til å lytte for å kunne formidle noe som berører og beveger. En slik sammenheng mellom musikk og evangelieformidling kan vi også lese om i dette nummeret av Lutherske Kirketidende. I Ove Kr. Sundberg sin artikkel, Martin Luther og musikken, understrekes Luthers forståelse av musikk som en Guds skapning og gave som har som lar mennesket vennes til å gjenkjenne og lovprise skaperen. Eller som artikkelforfatteren sier: ”Evangeliet likesom roper etter musikken, ifølge Luther, slik musikken på den andre side kan sies å rope etter evangeliet.”

”Å skape god musikk krever stillhet og evnen til å lytte slik at du vet hvilke noter som skal spilles og ikke. Det gjør også prestetjenesten.”

På samme måte som musikk kan formidle evangeliet, vil jeg påstå at presters tonalitet kan spille en viktig rolle i forhold til hvordan evangeliet forkynnes for dem vi møter. Å utvikle denne tonaliteten, et slags relasjonelt gehør og evnen til mellommenneskelig samspill krever både tid og rom, men i en prestehverdag hvor stadig mer skal telles og timeføres kan det være vanskelig å skape det rommet. ”Music is the space between the notes,” skal jazzlegenden Miles Davis ha sagt, ”It is not the notes you play, it is the notes you don`t play.” Å skape god musikk krever stillhet og evnen til å lytte slik at du vet hvilke noter som skal spilles og ikke. Det gjør også prestetjenesten. Et arbeidsmiljø som bidrar til at medarbeiderne kan utføre kirkens oppdrag på en god måte, vil derfor ha behov for at det finnes både tid og rom til å kunne øve opp vår evne til å stilne og lytte oss inn på dem vi møter, slik at vi på den måten kan være med på å la evangeliet lyde klart og tydelig uten for mye omliggende støy.

KJERSTI GAUTESTAD NORHEIM 

 

Øvrig innhold i LK 20/2017:

Artikler og innlegg

          Ove Kr. Sundberg: Martin Luther og musikken

          Per Walle: Døvekirken i Trondheim – et 90-årsjubileum

Ord av Luther

              Om Den hellige ånd

Månedens salme

Søndagsteksten

          Juledag: Joh 1,1–14

          Andre juledag (Stefanusdagen): Matt 10,16–22

          Nyttårsaften: Joh 14,27

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no