Presteskjorte og rundsnipp (LK 7/18)

Presteskjorte og rundsnipp (LK 7/18)

Bruken av presteskjorte og rundsnipp har sitt utspring i europeiske motetrender på 1600-tallet. Reglene for bruken av den er uklare, men på grunn av tradisjon og økumenikk kan bruken av presteskjorte spiller en viktig rolle i forhold til å synliggjøre kirkens nærvær lokalt.

I begynnelsen av mars hadde andre sesong av NRKs humorserie Presten premiere. Serien handler om hvordan komikeren Bjarte Tjøstheim, etter å være blitt rammet av hjerneslag, får et nytt syn på livet og ønsker å finne en mer meningsfull jobb enn den han har som komiker. Første episode i første sesong innledes med at Tjøstheim er i møte med biskopen i Oslo, som tilbyr ham stillingen som prest i Maridalen kirke i Oslo. Det som skjer i fortsettelsen, er imidlertid særdeles interessant. For da serieskaperne ville presentere inngangen til presterollen, selve presteinnsettelsen, er de tilbake på biskopens kontor. Og med Johnny Cash som på slepende vis synger ”Why me, Lord” i bakgrunnen, zoomer kamera inn på hvordan biskopen på høytidelig vis fører den hvite halslappen inn i Tjøstheims presteskjorte og på den måten understreker forståelsen av presteskjorten som en formidler av kirkelig representasjon.

Et av spørsmålene som stadig gjentas, er: Når skal man egentlig bruke presteskjorte?

Som veileder for teologistudenter i menighetspraksis dukker ofte spørsmål knyttet til presteskjorten og bruken av denne opp. Et av spørsmålene som stadig gjentas, er: Når skal man egentlig bruke presteskjorte? Dette er det ikke lett å svare kort på, for det synes å være store individuelle forskjeller knyttet til bruk av presteskjorte. Noen vil kanskje svare Alltid eller Aldri. Noen vil mene at den bør brukes under kirkelige handlinger, mens andre bruker den når de føler for det. Sannsynligvis vil svaret variere etter hvem du spør, og for mange prester synes det å være en viss ambivalens knyttet til bruken av skjorten med en karakteristiske rundsnippen.

Bruken av presteskjorte er ikke behandlet i Den norske kirkes regelverk for bruk av liturgiske klær. Den er et sivilt plagg, en tjenesteskjorte som det er valgfritt å bruke. Det gjør at det i prinsippet er opp til enhver prest å foreta vurderingene rundt hvorvidt, når og hvordan presteskjorten skal brukes.

Bakgrunnen for presteskjorten går tilbake til 1600-tallets europeiske motebilde, til det som ble kalt en bladkrage. Bladkragen besto av en glatt krage laget av et tynt, hvitt lerretsstoff. Den utviklet seg etter hvert til å bli en halskledning som ble brukt som embetsplagg særlig blant prester og jurister. I 1629 ble det forbudt for danske prester å bære bladkragen ved kirkelige handlinger, og den hvite pipekragen ble innført i både Danmark og Norge. Bladkragen ble etter hvert erstattet av en ståkrage, en løs halsring av hvitt, stivet materiale, før den ble erstattet av en hvit kragelapp som ble brukt på skjorter med nedbrettet krage. På 1800-tallet ble kragelappene av stoff erstattet av mer moderne og utbyttbare lapper som nå stadig oftere fremstilles av vaskbar plast. Etter innføringen av nye liturgiske klær i Norge i 1981 gikk samarien med pipekrage ut av bruk, og rundsnippen står igjen som videreformidler av den gamle embetsmannsdrakten.

Presteskjorten er en etterlevning av 1600-tallets mote blant akademikere og embetsmenn. I vår kirke er det en tjenesteskjorte som det er valgfritt å bruke. Det kan derfor være nærliggende å spørre hvorfor dagens prester i det hele tatt skal benytte seg av et slikt plagg. Men presteskjorten henter ikke sin autoritet fra det kirkelige lovverket; den har sin autoritet knyttet til tradisjon og økumenikk, og i samfunnet er den et tydelig signalplagg og en identifikasjonsmarkør slik det for eksempel kommer tydelig frem i innledningen til humorserien Presten.

Jeg tror ikke regulering av og pålegg om bruk av presteskjorte har noe for seg, men jeg vil slå et slag for presteskjortens unike mulighet til å synliggjøre kirkens nærvær i samfunnet. For en kirke som i sitt vesen er både skjult og synlig tilstede på samme tide, kan det i et sekularisert samfunn være stadig vanskeligere å finne steder for synliggjøring. Vi har kirkebygg som over hele landet står fast som synlige tegn på kirkens nærvær lokalt. Det samme gjør gudstjenestefeiringen med den offentlige forvaltning av Ord og sakrament. Mange er også flinke til å synliggjøre kirken i media, gjennom sosiale medier og på annet vis. Men midt i alt dette gir også presteskjorten prester over hele landet en mulighet til å være synlige og tydelige representanter for kirken, for Kristus, midt i hverdagen og midt i menneskers liv.

For noen år siden var prestene i prostiet hvor jeg jobber på studietur til Assisi. I denne lille, italienske byen er et ekstraordinært antall katolske ordner representert. Et stort antall munker og nonner har sitt daglige virke her og preger bybildet i sine lett gjenkjennbare kapper. Det tydelige nærværet deres i bybildet ble som stadige påminnelser om kirkens og Kristi nærvær i byen. De gangene jeg går med presteskjorte med rundsnipp på det lokale kjøpesenteret, synes det også å skje noe. Det er som om de jeg møter, opplever det som et signal om tilgjengelighet, og mennesker som vanligvis ikke kontakter, meg tar kontakt, nikker eller hilser.

Dersom det å bruke presteskjorte er med på å gjøre kirkens nærvær enda mer synlig lokalt, er det kanskje på tide at vi prester tar et oppgjør med vår ambivalens mot presteskjorten som embetsplagg eller kirketeologiske markeringer som er knyttet til bruken av den, og omfavner muligheten den gir oss.

Dersom det å bruke presteskjorte er med på å gjøre kirkens nærvær enda mer synlig lokalt, er det kanskje på tide at vi prester tar et oppgjør med vår ambivalens mot presteskjorten som embetsplagg eller kirketeologiske markeringer som er knyttet til bruken av den, og omfavner muligheten den gir oss. Ikke for at vi skal få mer oppmerksomhet om vår person, men fordi vi er kalt til å være representanter for kirken, for Kristus, midt i verden. Eller som Marius Mjaaland skriver i sin artikkel Presteembete, kirken og Confessio Augustana: ”Den [kirken] er Kristi kropp, hellig og alminnelig til stede midt i verden. Som få andre legemliggjør presten denne tilstedeværelsen, symbolsk og reelt (...) Det kristologiske nærværet er gitt med ”forsamlingen av de hellige”, men får virke gjennom mennesker som er innviet (gjennom dåpen) og kalt (gjennom ordinasjonen) til å formidle dette mysteriet, i all sin hellighet og enkelhet.”

KJERSTI GAUTESTAD NORHEIM 

 

Øvrig innhold i LK 7/2018:

Artikler og innlegg

          Marius Timmann Mjaaland: Presteembetet, kirken og Confessio Augustana

          Trond Bakkevig: Om rekruttering av prester

Månedens salme

              Estrid Hessellund og Sindre Eide: Han sto opp før dagen demret (N13 214)

Søndagsteksten

          5. søndag i påsketiden: Luk 13,18–21

          1. mai: Luk 14,12–14

          6. søndag i påsketiden: Matt 7,7–12

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no