Ytring fra et årsmøte (LK 13/18)

Ytring fra et årsmøte (LK 13/18)

Årsmøtet er en fin anledning til å gi fokusert oppmerksomhet til menighetens aktiviteter, stille viktige spørsmål og diskutere veien videre. Likevel virker det som årsmeldingen ofte reduseres til en bred presentasjon av det meste som foregår i menighetens navn. Trenger vi en tydeligere redaktør?

Så var det den tiden igjen. Menighetsrådet har forfattet sin årsmelding, lagt den ut i kirkene til gjennomlesing, kanskje til og med publisert den på nettsidene. Nå har gudstjenesten kommet og gått; kirkekaffen er sånn ca. fortært, og vi sitter rundt bordene mens menighetsrådsleder og daglig leder hvisker litt sammen for å bli enige om de siste justeringene. Og så begynner det: ”Velkommen til menighetens årsmøte!”

I år fant møtet for min del sted i en menighet i Oslo sentrum. På mange måter et unikt sokn i norsk sammenheng. Likevel: Det som var mest slående, var hvor mye det liknet årsmøter andre steder jeg har vært.

I denne lederen vil jeg reflektere videre om denne observasjonen, som ikke baserer seg på systematiske studier. Jeg tar sjansen på at opplevelsen er sånn rimelig representativ, og så får dere lesere heller melde inn mer nyanserte virkelighetsbeskrivelser, og gjerne bidra med mer kreative råd, enn dem som følger her.

Fra å ”liste opp” til å ”skrive frem”
 Hva skal en årsmelding være? Jeg vet ikke om det finnes en fasit, men inntrykket er at det oppstår dynamikker i skriveprosessen, som bidrar til den likedanningen jeg beskrev over. Hvis en først begynner å nevne noen av aktivitetene, blir det om å gjøre ikke å glemme alle de andre aktivitetene. Dermed blir årsmeldingen en opplisting av alt som foregår: Gudstjenesteliv, trosopplæring, diakoni, barne- og ungdomsarbeid, kultur osv. Og innen hvert felt får vi høre litt om hver eneste gruppe og hvert eneste treff .

Dette er ikke bare forståelig, men kan også være klokt. Det kan være oppmuntrende å se hvor mye som faktisk foregår i løpet av et år, og hvor mange mennesker som er involvert. Det er fint å løfte frem stort og smått, og dermed vise at det verdsettes, til oppmuntring for de involverte. Det kan også være nyttig i forhold til dem som utgjør menigheten i stort, og til politikere og andre ”stakeholders”.

Det er forskjell på alt som skjer og helheten i det som skjer.
Kanskje ”redaktøren” er et mulig ledemotiv for den type ledelse som menighetene savner?

Likevel: Det er forskjell på alt som skjer, og helheten i det som skjer. En ”flat” beskrivelse av aktivitetene inviterer ikke til en skikkelig samtale om kvalitet og utvikling i menighetsarbeidet. Det kan være nyttig med lister, men jeg savner en tekst som tydeligere ”skriver frem” menigheten: Hvordan opplever vi det, og hvordan oppleves vi, akkurat nå? Hvilke spørsmål bør vi stille, og hvilke veivalg står vi overfor?

Fra anonymt kor til bærende stemmer
Tendensen til brede beskrivelser kan også ha å gjøre med de mange forfatterne av en årsmelding. Inntrykket mitt er at skriveoppgaven fordeles mellom ansatte, folkevalgte og frivillige, med vekt på førstnevnte gruppe. I større menigheter får kateket, diakon, barne- og ungdomsarbeider og kantor ansvar for sine respektive felt. I den grad presten skriver, blir det gjerne om gudstjenestearbeidet. Dermed blir spørsmålet: Hvem er redaktøren? Hvem tar ansvar for å samle skribentene (noe jeg, basert på feltarbeid, ser er en krevende oppgave i travle staber), og hvem tar ansvar for å skrive de ulike kapitlene sammen?

På mange måter speiler denne utfordringen det større temaet om daglig ledelse i menigheten. En flat, listepreget årsmelding forteller om et savn av en redaktør som har faglighet og posisjon til å fremelske og utfordre alle omkring til å bidra, og samtidig kan bidra til å gi teksten en fruktbar vinkling og en tydeligere stemme. Ja, kanskje ”redaktøren” er et mulig ledemotiv for den type ledelse menighetene savner? Ikke en som skal skrive alt eller finne på alt. Men en som kan motivere skribentene, samle tekstene, se etter de røde trådene og formulere utkast til ingress og konklusjon.

Nyere strategiteori som blikk på årsmelding og årsmøte
Nå vil sikkert mange kjenne at det melder seg noen ironiske, for ikke å si sarkastiske eller til og med kyniske, motforestillinger til det jeg skriver. For hvem leser egentlig menighetens årsmelding? Og hvem kommer på årsmøtet? Én ting er at antallet møtende er beskjedent. Verre er det at det er så tilfeldig hvem som dukker opp. Han du så gjerne skulle alliert deg med, er på hytta akkurat denne søndagen, og hun som hadde vært så fin å ha som innleder, må være med minstemann på fotballcup. Dermed er det ikke mange å drøfte strategi med. Og så minsker motivasjonen for både melding og møte .

På toppen av dette kommer kanskje en oppgitthet i forhold til strategier og mål overhodet. Mange har vært på ett visjonsseminar for mye. Vi vet at flipover-arkene ikke fører så langt. Vi er mildt sagt overbærende i forhold til ”signalene fra tårnet”. Vi tar en titt på hva de har forfattet på Kirkemøtet, men det er så langt, langt unna det vi driver med lokalt hos oss. Så vi fortsetter som før.

Slike motforestillinger er det stort rom for i nyere strategiforskning. Den har tatt livet av mange myter: Strategier utfordres ikke bare på toppen av en organisasjon, men viktige impulser kommer fra folk du kanskje minst venter det av, av dem som befinner seg ”langt nede” og ”helt ute”. Det er heller ikke en enveiskjørt gate fra vedtatt plan til implementering, men det er i større grad snakk om strategiske spiraler der handling påvirker tanke som igjen påvirker handling. Ikke minst er en i dag mer varsom med å operere med én bestemt oppskrift for hvordan, og under hvilke logikker, strategisk arbeid skal foregå. Det er altså rom for stort mangfold.

Det er ikke sikkert at den strategiske planen er så viktig i seg selv. Men samtalene den fører med seg kan gjøre oss mer ærlige om hvordan status faktisk er, og mer årvåkne for de gyldne øyeblikkene og små mulighetsrommene som melder seg i hverdagen.

Samtidig fastholder forskningen at strategiarbeid er nyttig – ikke fordi den strategiske planen er så viktig i seg selv. Men samtalene den fører med seg, kan gjøre oss mer ærlige om hvordan status faktisk er, og mer årvåkne for de gyldne øyeblikkene og små mulighetsrommene som melder seg i hverdagen. Derfor kan selv en passe inspirerende årsmelding, drøftet på et litt stusselig årsmøte, bidra til den jevnlige samtalen som bringer oss videre.

FREDRIK SAXEGAARD 

 

Øvrig innhold i LK 13/2018:

Artikler og innlegg

          Anne Borgen og Morthen Sørlie: Presten mellom folk og hierarki

          Bjarne Neerland: Kirkeordningsarbeidet i Den norske kirke

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: No kallar sol og sommarvind (N13 333)

Søndagsteksten

          10. søndag i treenighetstiden: Matt 18,21–35

          11. søndag i treenighetstiden: Mark 2,23–28

          12. søndag i treenighetstiden: Luk 8,1–3

          13. søndag i treenighetstiden: Luk 12,41–48

          Vingårdssøndag / 14. søndag i treenighetstiden: Luk 17,7–10

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no