Kirken og islam (LK 16/18)

Kirken og islam (LK 16/18)

Islam og muslimer er for tiden et hett debattema. Også kirkens rolle i denne sammenheng står på dagsorden. Historisk sett har kirken hatt et svært konfliktfylt forhold til islam. I dag preges kirkens holdning i større grad av dialog. For dette møter kirken kritikk fra noen hold.

Spørsmålet om kirkens forhold til islam reiser mange typer spørsmål. For en saklig debatt er det nødvendig å se både sammenhengen og forskjellen mellom dem. Det er forskjell på det teologiske spørsmål om sannhet i egen og andres tro, og spørsmålet om hvordan man skal leve sammen med mennesker av annen tro. Dette er spørsmål som gjelder forholdet til alle typer tro og livssyn, men som får sin egen farge i møte med islam. Årsaken til det er at kristendom og islam har en lang historie sammen og er blitt gjensidig påvirket av hverandre. Som monoteistiske skriftreligioner inneholder de mange fellestrekk samtidig som de i sin grunnstruktur er grunnleggende forskjellig. Deres fortelling om hverandre er også forskjellig. Mens islam ser på Jesus som en av Muhammeds forløpere, mener kristendommen at den endegyldige gudsåpenbaring kom i og med Jesus.

Hvordan en fra kristent hold skal vurdere islam som religion, kommer i stor grad an på hva slags religionsteologi man har. Hvis man tenker ut fra en grunnleggende motsetning mellom det kristne budskapet og religionene, blir forholdet mellom kristendom og islam å forstå som forholdet mellom lys og mørke, mellom sannhet og løgn. For en luthersk kirke er det naturlig å ha en mer nyansert tilnærming i lys av tanken om den allmenne åpenbaring. Ifølge Paulus har Gud lagt kunnskap om seg selv og sin vilje ned i skaperverket og samvittigheten (Rom 1,18–20; 2,14f), og menneskelig religiøsitet er derfor et forsøk på å komme til rette med denne kunnskapen. For islams del kommer i tillegg ikke bare forholdet til den allmenne gudserkjennelse, men også at den også viderefører elementer fra den bibelske tradisjon, om enn i omformet utgave. Islam ligger derfor nærmere kristendommen enn østlige religioner som ikke har de samme røtter. Fra et kristent synspunkt vil vi derfor kunne anerkjenne og verdsette mange elementer i islam, samtidig som den endelige målestokken vil måtte være gudsåpenbaringen i Jesus Kristus.

Et spørsmål som ofte dukker opp i denne sammenheng, er om kristne og muslimer tilber den samme Gud. Svaret på spørsmålet avhenger av hvordan man oppfatter det. Dersom man forstår spørsmålet som et spørsmål om det egentlige objektet for tilbedelsen, kan svaret ikke være annet enn ja. Siden det ikke finnes mer enn én Gud, må enhver søken etter det guddommelige til syvende og sist ha denne Gud som sitt objekt. Dette er også poenget for Paulus’ tale på Areopagos, der han overfor grekerne forkynner den Gud de har tilbedt uten å kjenne (Apg 17,22–28). Spørsmålet om man tilber den samme Gud, kan imidlertid også forstås som et spørsmål om man har den samme forståelse av den Gud man tilber, altså et spørsmål om gudsbilde. Her må man konstatere at det tross likheter er store forskjeller mellom gudsbildet i kristendom og islam. Ikke minst skilles veiene når vi nærmer oss den kristne forståelse av Gud som treenig og av Jesus som Guds sønn.

En positiv og dialogisk holdning til islam kan aldri avlyse vitnesbyrdet om Jesus Kristus som verdens frelser.

Både kristendom og islam hevder på hvert sitt hold å forvalte sannheten om Gud og Guds forhold til verden. Å relativisere forskjellene og hevde at begge kan ha rett på samme tid, tar i virkeligheten ingen av religionenes selvforståelse på alvor. Både kristendom og islam er misjonerende religioner som gjerne vil overbevise andre om sin forståelse av sannheten. En positiv og dialogisk holdning til islam kan aldri avlyse vitnesbyrdet om Jesus Kristus som verdens frelser. Dialog utelukker ikke proklamasjon eller evangelisering, ei heller ønsket for alle mennesker ˮat de må bli frelstˮ, for igjen å låne et ord av Paulus (Rom 10,1).

Å avlegge vitnesbyrd om sannheten i Jesus står på ingen måte i motsetning til dialog. Men den som avlegger vitnesbyrd om hva man selv tror på, må også være åpen for å høre andres vitnesbyrd. I møte med andre troendes vitnesbyrd ligger alltid også en mulighet for å komme til en ny overbevisning. Men skifte av tro må ikke skje med tvang eller med løfte om fordeler, like lite som noen med tvang skal hindres fra å skifte tro. I så måte var felleserklæringen om trosfrihet og konvertering fra Islamsk Råd og Mellomkirkelig råd fra 2007 et unikt uttrykk for fruktene av dialog. Her understrekes det at all maktbruk og manipulasjon i samband med konvertering må avvises, samtidig som retten til å misjonere fastholdes.

Dialog og samarbeid mellom kristne og islam er i vår tid noe langt mer enn et prosjekt for teologisk interesserte. I ˮA common word between us and youˮ – et brev fra islamske til kristne ledere og teologer fra 2007 – understrekes det at siden kristne og muslimer til sammen utgjør mer enn halvparten av jordens befolkning, er fred og rettferdighet mellom dem av avgjørende betydning for verdens framtid. Det interessante er at de islamske lærde finner grunnlaget for dette det dobbelte kjærlighetsbud: Budet om å elske Gud og nesten – et bud som finnes både i Bibelen og i Koranen. Brevet utløste en rekke svar fra kristne teologer og ledere som sluttet seg til ønsket om fredelig sameksistens på kjærlighetsbudets grunn (Dokumentet og svarene finnes på www.acommonword.com).

I de senere årene har forholdet til islam blitt satt på prøve på grunn av ulike former for voldelig islamsk ekstremisme. Det store flertall av muslimer tar avstand fra slik ekstremisme, og de fleste ofre for den er selv muslimer. Likevel er det mange som selv ikke er muslimer, som mener å vite at det er i de ekstreme retningene man finner den ˮegentligeˮ islam. Ofte hører man referanser til tekster fra Koranen for å belegge et slikt syn. Konklusjonen blir at det er islam og muslimer som i seg selv er problemet og bør bekjempes – eller i alle fall stenges ute fra vår del av verden.

For å unngå falske fiendebilder er den mulighet til forståelse og innsikt som ligger i dialogen, så viktig.

En slik tolkning av islam ved ikke-muslimer tar ikke på alvor at religiøse tradisjoner aldri er konstante størrelser. De kan fortolkes og praktiseres på ulikt vis, til ulike tider og av ulike grupper. Det gjelder både islam og kristendom. I møte med mennesker av annen tro enn en selv er det en god regel å la den andre selv definere hva man står for – herunder hvordan man fortolker sine hellige skrifter og praktiserer sin tradisjon. Religionskritikk er viktig – også kritikk av islam. Men da må man sørge for at det man kritiserer ikke er et bilde av det ˮvirkelige islamˮ, som man selv har skapt, men noe som muslimer faktisk står for. Da trenger ikke kritikk av ekstreme muslimer ramme alle andre muslimer. Nettopp for å unngå falske fiendebilder er den mulighet til forståelse og innsikt som ligger i dialogen, så viktig.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 16/2018:

Artikler og innlegg

         Berit Hagen Agøy: Ny økumenisk vår

Søndagsteksten

         21. søndag i treenighetstiden: Luk 16,19–31

         22. søndag i treenighetstiden: Ordsp 6,20–23a

         Bots- og bønnedag: Luk 18,9–14

         Allehelgensdag: Matt 5,13–16

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no