Skrivekultur i nye offentligheter (LK 17/18)

Skrivekultur i nye offentligheter (LK 17/18)

At norske prester er sterkt engasjerte for arbeidet sitt og for kirken, er et stort gode. At dette engasjementet uttrykkes offentlig, og av og til i store og sterke ord, er også på sin plass. Men er det på tide med en bred samtale om hvordan engasjementet kommer til uttrykk i den nye ”halvoffentligheten” som sosiale medier representerer?

Når dette skrives, har lederne i KA og de kirkelige fagforeningene nettopp kommet ut av Riksmeklingsmannens dør, glade for å ha avverget streik. Dette er første gang i det nye kirkelige tariffområdet, samtidig som mye er velkjent om en sammenligner med tilsvarende oppgjør i andre sektorer.

Det er f.eks. vanlig at forhandlerne må holde kortene tett til brystet selv om dette tydeligvis frustrerte en del av medlemmene i PF og de andre fagforeningene. Men slik er spillet. Når vi velger ledere i foreningene våre, gir vi dem tillit til å finne de beste løsningene på våre vegne, basert på de føringene vi gir dem. Dette mandatet gjelder ikke minst når det virkelig spisser seg til, når dørene lukkes, og de ikke kan holde oss oppdaterte fra dag til dag. Det er jo derfor det er viktig at vi stemmer frem kolleger vi tror kan gjøre den beste jobben for oss, og engasjerer oss når foreningen ber om høringsuttalelser!

Om en skal operere med ”resultatlønn” i kirken må en arbeide grundig med hva som skal være kriteriene.

Like vanlig er det at partene er uenige etterpå om hva det egentlig sto om, og hva som lå i de ulike posisjonene. Så også nå: KA sier at deres forslag egentlig ikke innebar så mye nytt. Leder Martin Enstad i PF er uenig (Vårt Land 20.09). Jeg kjenner ikke saken godt nok til å vurdere hvem som har rett, men synes at Enstads overordnede argumenter uansett kan være nyttige veivisere fremover: En bør være forsiktig med å utvide antallet stillinger som er unntatt fra felles forhandlinger da dette systemet er en bærebjelke i et solidarisk velferdssamfunn. Og om en skal operere med ”resultatlønn” i kirken, må en arbeide grundig med hva som skal være kriteriene.

Noe annet som er blitt mer og mer vanlig, og som i høy grad skjedde nå, er at det pågår en parallell debatt i sosiale medier blant dem som er direkte berørt. Og mens forhandlinger og etterspill er synlige for alle som følger med på nyhetene, er disse debattene bare tilgjengelige for dem som er ”venn” med deltakerne på Facebook. Og dermed ser vi lite til dem når forhandlingene gjelder helt andre tariffområder, mens de blir tilsvarende synlige og nærgående når en kjenner mange som er berørt.

Som kjent: Ingen har samme Facebook; den er skreddersydd basert på de vennene du har. Men slik det så ut på min skjerm, var det lenge mange og sterke meldinger for og imot streik, med mye kritikk av fagforeningene. Og så, med et trylleslag, snudde stemningen, PF ble rost opp i skyene for resultatet; folk bekjente sin vantro underveis, og KA fikk unngjelde.

Innleggene var samtidig gjenkjennelige fra ”Prekeskapet” og fra en del presters egne vegger. Å lese disse tekstene og trådene synes jeg er både fint og vanskelig. Det er fint at prester kommer med tydelige argumenter, tester egne synspunkter eller stiller åpne spørsmål. Og det er fint når kolleger i tråden under deler sin kunnskap, lenker til ressurser eller det blir en debatt som kombinerer det skarpe med det høflige. På denne måten er sosiale medier med på å etablere kollegafellesskap ut over det geografisk nære, og bidrar til viktig og interessant kunnskapsutvikling.

Samtidig er jeg usikker på tonen i enkelte innlegg og tråder. Og dette er stort sett ikke fordi det er noe galt med det enkelte innlegg i og for seg, selv om det hender at det skrives ting som jeg mener er problematisk i forhold til profesjonsetiske standarder, eller som virker uoverilt eller for privat. Men det er summen av innlegg og hvordan de indirekte fremstiller prestene som yrkesgruppe.

Det er mildt sagt ikke originalt å påpeke at Facebook har etablert en ny måte å mikse offentlig og privat på. Mange har prøvd å fastholde grenser, f.eks. ved å holde seg med én privat og én offentlig konto. Men inntrykket er at dette er vanskelig i lengden. Det er noe av egenarten, sjarmen og det slitsomme ved Facebook at vi blir med folk både hjem og på jobb. Det er nettopp denne evnen til å balansere det private fotoalbumet med yrkesrelatert refleksjon på en både avslappet og våken måte, som gjør noen til dyktige brukere av SoME mens andre av oss mest forblir passive kikkere.

Med sosiale medier blir utblåsningene som før kom over kjøkkenbordet hjemme, eller i et internt prostilag, plutselig kringkastet langt utover, for alle å se.

Men i tillegg til å reforhandle offentlig og privat, blander Facebook også det som tidligere var mer atskilte ”front stage”- og ”back stage”-områder for prestene. Prester har jo alltid vært frustrerte over biskoper, fagforeninger og kolleger. Vi har levd med stort press utad og derfor ikke alltid bearbeidet dette like elegant innad. Sånn må det være. Men med sosiale medier blir utblåsningene som før kom over kjøkkenbordet hjemme eller i prostilaget, plutselig kringkastet langt utover. Og meldinger som tidligere ville vært rommet av den videre samtalen med kolleger der og da, blir nå stående å lyse fra LCD-skjermen for all fremtid. Hvis en da ikke vil av-venne noen.

Nå vil sikkert en del innvende at dette er greit! Er det ikke bra med ekthet, og er det ikke usunt å gjøre seg til? Til det må en selvsagt svare jo og atter jo. Men jeg tror ikke alltid at vi er på vårt mest ekte bare fordi vi trykker ”del” eller ”send” før vi har tenkt oss om, eller mens vi fortsatt bare hører vår egen stemme. Og jeg lurer på hva samtaleklimaet gjør med den kollegiale samtalen, og med folk flest sin oppfatning av tone og kunnskapsnivå blant prester.

Dette er det selvsagt lite en kan gjøre med. Ytringsfriheten har fått ny form i og med sosiale medier, og biskoper eller andre bør ikke begrense denne for prestene. At samtaleklimaet dermed også endres, må en et stykke på vei ta til etterretning, og jeg og andre som ikke trives så godt, får kanskje enten hive oss mer utpå og prøve å bidra til endring, eller holde munn og melde oss av. Men samtidig vil jeg oppfordre til en refleksjon i prostier og bispedømmer om pastoralt skjønn og kommunikasjonskultur i de mange nye mellomrommene som sosiale medier etablerer.

FREDRIK SAXEGAARD 

 

Øvrig innhold i LK 17/2018:

Artikler og innlegg

          Bjørn Moe: Johannes og presten

          Atle O. Søvik: Er mennesker i ferd med å bli guder?

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Pris være Gud (N13 674)

Søndagsteksten

          Minnedag: Joh 11,1–5.33–38

          25. søndag i treenighetstiden: Matt 14,22–34

          26. søndag i treenighetstiden: Joh 9,1–7.35b–38

          Domssøndag / Kristi kongedag: Matt 25,1–13

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no