Vertshuseierens evangelium (LK 22/18)

Vertshuseierens evangelium (LK 22/18)

Hvordan kan vertshuseiere som svarer feil, peke oss i retning av evangeliet?

Kirker over hele landet tar i disse dager imot gruppe på gruppe med spente barnehagebarn som kommer for å delta på julevandringer. Det gjør vi også i Birkeland menighet. Gang på gang fylles gangen utenfor dåpssakristiet av parkdresser, varme vinterstøvler i små størrelser, votter, luer og skjerf. Inne sitter barna og venter i spenning på å bli skrevet inn i manntall. Etter å ha ønsket velkommen tar presten på seg en kappe og går inn i rollen som keiser Augustus. Manntallsboken hentes frem, og alle føres inn – én etter én. Så fortsetter leken.

Det første som skjer etter manntallet, er at Maria og Josef velges ut, og vi begir oss på vandring mot Betlehem. På veien møter vi engler som synger, og de ungene som ønsker det, får på seg englekapper. De får lys i hendene, glorie på hodet og går syngende videre. Midt i kirkeskipet sitter hyrder som har samlet seg omkring et bål. De som vil være hyrder, får på seg kjortel før de får hyrdestav i hånden, og vi går videre. I koret møter vi Maria og Josef igjen. De har reist langt og er ofte både slitne og trøtte. Så kommer de frem. Like foran alterringen står det et lite bord. Det er vertshuseierens kontor. Vanligvis er det en av de voksne i barnehagen som får rollen som vertshuseier. De får en kappe over skuldrene før de setter seg ned ved bordet. Når Josef og Maria kommer frem, banker de høytidelig på og ber om husrom. De små englene står storøyd og kikker på, mens hyrdene vanligvis løper rundt under prekestolen og sloss med hyrdestavene. Stemningen kan være både kaotisk og fin. Så skjer det som oftest overrasker meg. De aller fleste kjenner fortellingen om det som skjedde julenatt i Betlehem. Likevel er det lett å glemme hvordan det egentlig var da Josef og Maria kom til byen. Derfor synes det å være mer regelen enn unntaket at vertshuseieren smilende svarer: ”Kom inn, kom inn!”

Men kanskje kan nettopp denne litt flaue feiltagelsen vise oss vei inn til evangeliet. Kanskje er det på tide å slå et slag for vertshuseiernes evangelium.

Stillheten etterpå kan ofte bli litt flau, når de barnehageansatte innser at de har svart feil. For å redde situasjonen legger mange raskt at selv om herberget er fullt, kan det være plass til dem i stallen. Situasjonen er reddet. Ungene blir ført inn i stallen, og leken kan fortsette. Men kanskje kan nettopp denne litt flaue feiltagelsen vise oss vei inn til evangeliet. Kanskje er det på tide å slå et slag for vertshuseiernes evangelium.

Det siste året har vi i Fana prosti deltatt på kurset: ”Kunsten å snekre en preken”. Kurset har vært holdt i regi av MF, og er et prostibasert videreutdanningskurs i homiletikk. På den siste fellessamlingen i Bergen ble vi delt inn i ulike grupper. En av gruppene hadde juleprekenen som tema, og stipendiat i Det nye testamentet, Per Kristian Hovden Sætre, tok oss med på et dypdykk ned i juleevangeliet slik det står skrevet i Lukasevangeliet. Blant annet stoppet han opp ved vers 7 hvor det i oversettelsen fra 2011 står: ”… og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem.” Den siste halve setningen i vers syv er nemlig gjennom historien blitt oversatt på ulike måter. I 1978-oversettelsen sto det: ”For det var ikke plass til dem i herberget” mens det i 1930-oversettelsen sto: ”fordi det ikke var rum for dem i herberget.” Hva var det som egentlig skjedde? Var det et herberge i Betlehem som ikke hadde noe ledig rom; var det ingen ledige hus, eller var det rett og slett ikke plass til Josef og Maria i byen Betlehem. Etter en god gjennomgang av ordene som ligger til grunn for oversettelsene, tegnet Sætre opp for oss en annen tolkning av teksten. En tolkning som tok utgangspunkt i hvordan hus på den tiden kunne se ut. Huset ble tegnet som et rektangel. I den ene enden lå husets gjesterom. Det var atskilt fra det kaotiske hverdagslivet hvor familien bodde, og forteller noe om en gjestfrihetskultur hvor gjestene skulle bli tilbudt det beste. I den andre enden, med åpning inn mot familiens kjøkken, var stedet der dyrene holdt til. I veggen mellom familiens kjøkkendel og dyrenes rom var det bygget matstasjoner, hulrom eller krybber hvor dyrene kunne få mat. På den måten kunne mennesker og dyr bo sammen, dele varme og husrom.

Det er vertshuseiernes evangelium: At når Gud kommer til verden, så kommer han like inn til våre kaotiske, av og til rotete, ofte litt travle, hverdagslige kjøkkenrom.

Kanskje det er vi som har ansvar for julevandringene, som har tatt feil. Vi som gang på gang forteller barnehagebarna at Josef og Maria henvendte seg til vertshuseieren når de kom til Betlehem. Kanskje var det ikke noe vertshus med i juleevangeliet i det hele tatt. Kanskje var det ikke slik at alle rommene i vertshuset var utleid, men at gjestedelen i huset hvor familien bodde, var opptatt. For det er ikke sikkert de som sier ”kom inn, kom inn” nødvendigvis tar feil. Kanskje har de mer rett enn vi aner. For kanskje var det nettopp inn i huset Josef og Maria fikk komme. Og kanskje var det her, på kjøkkenet, midt i familiens hverdagsliv Jesus ble født, ikke i et vertshus, ikke i en stall, men på kjøkkenet. Det er vertshuseiernes evangelium: Når Gud kommer til verden, kommer han like inn til våre kaotiske, av og til rotete, ofte litt travle, hverdagslige kjøkkenrom.

Barneleken i kirken viser vei til vertshuseierens evangelium. Lek kan også stå som en fellesnevner for denne utgaven av Lutherske Kirketidende. I Bård Eirik Hallesby Norheims artikkel ”Leik som retorisk basistrening for kyrkja i valfridomens tidsalder” argumenterer Norheim for hvordan lek kan gi kirken hjelp til å våge seg ut på torget i vår tid. Her finnes også en oversikt, en såkalt speed-date med lekens idehistorie. Når prost i Sarpsborg prosti, Kari Mangrud Alvsvåg, i sin artikkel ”Dialogforum Østfold – en villblomst i rosebedet?” skriver om utviklingen av et litt annerledes dialogarbeid, blir også her lekens funksjon nevnt både når kvinnegruppen møtes, og når ungdommer skal bli kjent med hverandre på tvers av kulturer. ”Når kyrkja leikar, stillar ho seg fremfor Skaparen. Det inneber at leiken kan innvia kyrkja og verda i Jesu Kristi nærvær,” skriver Norheim. Vertshuseierens evangelium viser oss at når Jesus kom, kom han like inn i våre liv, våre hverdager og vår lek. Å leke seg gjennom adventstiden kan forberede oss på å møte underet: Gud som blir menneske når jorden tar himlen i favn, som det står i Erik Hillestads oversettelse av julesalmen Glade jul, som feirer 200-års jubileum i år. Historien bak salmen kan dere lese mer om i Torrey Selands artikkel ”Julesangen som erobret verden.”

God lesning! God førjulstid! God leketid!

KJERSTI GAUTESTAD NORHEIM 

 

Øvrig innhold i LK 22/2018:

Artikler og innlegg

          Bård Eirik Hallesby Norheim: Leik som retorisk basistrening for kyrkja i valfridomens tidsalder

          Kari Mangrud Alvsvåg: Dialogforum Østfold – en villblomst i rosebedet?

          Torrey Seland: Julesangen som erobret verden

Søndagsteksten

          Kyndelsmesse: Luk 2,22–40

          5. søndag åpenbaringstiden: Joh 5,1–15

          6. februar, samenes nasjonalddag: Joh 21,9–13

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no