Den kulturelle bibelen (LK 5/19 - Temanummer)

Den kulturelle bibelen (LK 5/19 - Temanummer)

Jeg var teologistudent i overgangen 80-/90-tallet. Det var enda ganske spesielt å være kvinne og ”prestespire”, og i studentmiljøet var det også intense diskusjoner. De gikk i flere retninger. Ytterkantene i diskusjonene kunne spenne fra det at en kvinne ikke kunne være ordinert prest eller inneha et læreembete, begrunnet i Skriftens klare ord, til at store deler av Bibelens skrifter, ikke minst av Paulus, rett og slett måtte avskrives som relevante for noe som helst siden de reflekterer en patriarkalsk kultur og kjønnsideologi.

Bibelsyn, gudsbilde og synet på mennesket ble brukt på ulikt vis til å legitimere standpunkter og plassere andre(s).

Dette var også årene da frigjøringsteologien og feministteologien for alvor skulle komme til å prege de teologiske lærestedene og bli en del av den faglige diskursen. Bibelen, og da særlig evangeliene som premissleverandører for politiske standpunkter eller program, fikk tydelige og identifiserbare ideologiske føringer. Dette var på sitt vis mitt første bevisste møte med det som i dette temanummeret kalles ”Den kulturelle Bibelen”. Dette er et begrep som har gjort meg oppmerksom på at jeg også hadde vokst opp med og er blitt eksponert for en kulturell bibel som gjorde at jeg befant meg som teologistudent på MF på 80-/90-tallet.

Feminist- og frigjøringsteologien var selvfølgelig ikke de første eksemplene på at Bibelens tekster eller forestillinger ble brukt til å for eksempel begrunne kamp for undertrykte grupper, ei heller til å holde folk og grupper nede, enten det var innad i kirken eller i samfunnet for øvrig. Hele vår kirkehistorie forteller om det. Hvordan er dette i dag?

Hvilke ”kulturelle bibler” traderer vi videre til den oppvoksende slekt? På hvilke måter møter vi og bruker vi Bibelen i kirken, i samfunnet, eller som premissleverandør for ideologiske og politiske føringer?

Hvilke ”kulturelle bibler” traderer vi videre til den oppvoksende slekt? På hvilke måter møter vi og bruker vi Bibelen i kirken, i samfunnet eller som premissleverandør for ideologiske og politiske føringer?

Det er selvfølgelig store spørsmål med mange ”ingredienser” å ta tak i. Her får du servert lettleste og engasjerende artikler av ”mesterkokker” som har tilberedt en flott treretters for oss under overskriften ”Den kulturelle Bibelen”. Selve begrepet er hentet fra et forskningsprosjekt med forskere fra Universitetet i Agder, VID og MF.

Hva finner man når ulike norske forestillinger om Bibelen som helhet eller sitater, motiver, fortellinger og personkarakterer undersøkes? Det å studere disse fenomenene innen politikk og kultur kan gi innsikt i underliggende strømninger i dagens samfunn, skriver Hilde Brekke Møller som bidrar med artikkelen ”Den kulturelle bibelen i politisk retorikk”. Hun skriver videre: ”I Norge er det Ingunn Aadland som i størst grad har utviklet konseptet om ʼkulturell bibelʼ til meningsfulle forskningsbidrag.”

Ingunn Aadland har Ph.D fra MF i det gamle testamente, og jobber nå som rådgiver i IKO der hun blant annet forsker på barnebibler. Hun spør:

”…kvar tid både repeterer og reformulerer bibelhistoria. … Kva er det vi i vår tid har høyrt og kjenner til? Og kva er det vi formidlar vidare til våre born?

… Noko av motivasjonen for denne forskinga har vore å finne den meir eller mindre umedvitne førestillinga om kva Bibelen representerer i innhald og form, altså det eg her kallar den kulturelle bibelen. Kva forteljingar er det som representerer Bibelen sitt bodskap? Eg har sett på utvalet av forteljingar, men like viktig er korleis innhaldet vert ”kokt ned” og tilpassa målgruppe og kontekst. For kva er det vi vurdere som hovudessensen i ei bibelforteljing, og kva bibelske karakterar maktar å bere denne?”

Nei, så enkelt er det ikke, skriver Aadland: ”Teologien vart òg prega av opplysingstida, og bibelfaga har for lengst orientert seg nettopp mot bibelteksten som litteratur, og også som eit kulturelt objekt. Kyrkja sin Bibel er i kontakt med allmennhetens bibel, og den kulturelle bibelen reflekterer nettopp ei kyrkjeleg tradering i kontinuerleg dialog med samtidskultur og samtidsverdiar.”

Gjennom sin forskning på barnebibler og en gjennomgang av hvilke bibeltekster som brukes som kjernetekster i trosopplæringen, gjør hun noen oppsiktsvekkende funn. For drøyt 30 år etter feministteologiens inntogsmarsj, kampen for likestilling mellom kvinner og menn i arbeidslivet og i en tid med fokus på begge foreldres rettigheter og muligheter til å ha permisjon i forbindelse med fødsel, ”forsvinner” utvalget av tekster der kvinner har selvstendige roller fra bibeltekstene som traderes gjennom barnebibler og trosopplæring. Derimot beholdes fortellinger og motiver med kvinner som ikke navngitte objekter og eksempler på ”det syndige mennesket”, med en syndsforståelse som kobles til kvinnekroppen. ” Eit tydeleg trekk er forsterkinga av patriarkalske verdiar og marginalisering av kvinneperspektiv,” skriver hun. Og vi får hjelp til å stille spørsmålet: Er det Bibelen, teologien eller drag i vår egen kultur som former utvalg, lesning, og derigjennom gudsbilde og menneskesyn?

Kjartan Ruset, nå pensjonert sokneprest i Nord-Fron, tar opp denne tråden i sin artikkel ”Politiske føringar i Bibelen”. Han løfter fram kvinner som radikale utfordrere av makten i samfunnet, og viser hvordan dette budskapet kan ha politisk relevans og brodd også i dag.

”I Ordt 31 teiknar mor til kong Lemuel dertil det tydelegaste kvinneidealet vi finn uttrykt i Bibelen, i teksten om ”Den gode kona”. I dagens politiske sjargong handlar det om ʼkvinna i arbeidslinjaʼ, eller ʼyrkeskvinnaʼ. ... ʼDen gode konaʼ utfaldar seg i vareproduksjon, forretning, eigedomskjøp og jordbruk. Slik blir ein tre tusen år gamal tekst eit vektig innlegg i vår tids kjønnsideologiske debatt. … Ein må kunne slå fast at teksten gjennom hundreåra har vore kraftig underkommunisert, i ein manns-dominert tolkings- og preiketradisjon.”

Det er befriende hvordan Ruset utfordrer i begge de retningene jeg møtte som teologistudent på 80-/90-tallet. Det gjelder både der Bibelen ble tatt til inntekt for et gudsbilde og menneskesyn som plasserte kvinner innenfor trangere rom enn menn, og dem som avskrev store deler av Bibelen som irrelevant ut fra sin patriarkalske kultur. For han fortsetter: ”Meir enn elles i antikken, kjem kvinner ved ulike høve til orde i Bibelen, og spelar viktige roller i Guds historie med sitt folk, og i kretsen omkring profeten frå Nasaret. Det ligg og nær å tenkje seg at den kvinnelege påverknad har hatt noko å seie for utforminga av det bibelske manns- og fars-idealet, som tydelegast kjem til uttrykk i førestillinga om ʼden miskunnsame farʼ, som kontrast til antikkens militante og dominerande patron.” (Noe for øvrig også Rembrandt visualiserer på 1600-tallet i sitt maleri av sønnen som kom hjem [red.anm.].)

Hilde Brekke Møller, Ph.D, studiedirektør ved MF og blogger, skriver om hvordan Bibelen lever i den politiske retorikken. Hvordan brukes den? Og hva forteller det oss om hva slags bibelske personer, fortellinger og motiver som er kjent i dag? Og ikke minst: Hva forteller det oss om den kulturen som disse forestillingene kommer til uttrykk i?

I Brekke Møllers artikkel treffer du på sitater fra internasjonale og nasjonale politikere som Thatcher, Trump, Listhaug, Røe Isaksen, Skei Grande og Raja, samt forfatteren Tom Egeland som ofte bruker bibelske historier og personer i sine bøker. Og bibelske sitater og personer tas til inntekt for så vel forsvarsstrategi som flyktningkrise og økonomisk fordelingspolitikk. Vi kjenner jo også til bruk av Bibelen fra dagsaktuelle politiske debatter som familiepolitikk og den utfordrende samtalen om abort koblet til kvinners rettigheter (og plikter?).

Brekke Møller skriver: ”Hva oppnår Egeland, Listhaug og Raja (og Thatcher, Cameron og Trump) ved å anvende bibelstoff i sin politiske retorikk? Egeland bruker Jesus og Paulus til å skape et ʼossʼ og ʼdemʼ. De verdiene og holdningene han selv har, og som han ønsker å promotere, er det Jesus som representerer. Dermed blir meningsmotstanderne plassert utenfor det gode selskap og implisitt kategorisert som noen som motsier selveste Jesus. Dette er et veldig sterkt virkemiddel, kanskje særlig fordi Jesus nettopp er en figur som er kjent for ikke å ha negative holdninger overfor folk.”

Slik blir Jesus et symbol å hente fram, som er noe annet enn en relasjon som hvert enkelt menneske står fri til å forholde seg til. Og de bibelske tekstene, fortellingene og motivene blir verktøy til å legtimere egne standpunkter, valg og holdninger, istedenfor ord og fortellinger en stiller seg åpne for å bli formet av.

Slik blir Jesus et symbol å hente fram, som er noe annet enn en relasjon som hvert enkelt menneske står fri til å forholde seg til. Og de bibelske tekstene, fortellingene og motivene blir verktøy til å legtimere egne standpunkter, valg og holdninger, istedenfor ord og fortellinger en stiller seg åpne for å bli formet av.

Kjartan Ruset skriver: ”Evangeliet er ikkje eit ord om mennesket, og heller ikkje eit ord om Gud. Det er eit ord frå Gud, til mennesket: ʼSon, dotter, syndene dine er tilgjevne!ʼ – Guds uventa, ufortente og vilkårslause nåde. Evangeliet, nåden, er lett som ei fjør; det bryt ikkje eit knekt siv og sløkkjer ikkje ein rykande veik. Men det løfter mennesket, og gjer mennesket i stand til å bøye seg for retten og gjere det gode, som det var skapt til.”

Bon appetit!

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 5/2019:

Artikler og innlegg

          Ingunn Aadland: Kvinner i den kulturelle bibelen

          Kjartan Ruset: Politiske føringar i Bibelen

          Hilde Brekke Møller: WWJD?

Søndagsteksten

          Langfredag: Matt 26,30–27,50

          Påskenatt/ottesang: Mark 16,1–8

          Påskedag: Joh 20,1–10

          2. påskedag: Joh 20,11–18

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no