It takes a village (LK 8/19 - temanummer om abortdebatten)

It takes a village (LK 8/19 - temanummer om abortdebatten)

”It takes a village to raise a child,” lyder et afrikansk uttrykk. Det trengs et helt samfunn for å oppdra et barn. I en bok med samme tittel skriver Hillary Clinton om hvordan samfunnet har et medansvar for barns oppvekst og dannelse. I denne utgaven av Luthersk kirketidende vil vi med utgangspunkt i det samme uttrykket se nærmere på hvordan kirkens medansvar for barns liv og oppvekst kan komme til uttrykk, selv før barnet er født.

Den siste tiden har debatten gått om kirkens rolle i møte med abortspørsmålet. Biskop Herborg Finnset sa til avisen Vårt Land i etterkant av biskopenes uttalelse om abort: ”Abort er alltid et dilemma og aldri en ønsket situasjon.” Abort kan aldri gjøres enkelt. For vår del ble det naturlig å nærme seg dette dilemmaet gjennom vår egen historie ved hjelp av to fortellinger fra egne liv.

På begynnelsen av 70-tallet i en drabantby utenfor Oslo bodde det en familie i en blokkleilighet. Det var en far som hadde et ustabilt yrkesliv. Det var en mor som var hjemme med tre krevende barn, og som var ganske så alene om ansvaret for dem, for å holde hjemmet og familien sammen og for å få en økonomi – som hun ikke hadde myndighet over – til å strekke til det aller mest nødvendige. Hun var sin manns kone. Brevene fra det offentlige som dumpet ned i postkassen var stilet til Fru etterfulgt av mannens navn. Så ble hun gravid – igjen. Men hvordan skulle hun ha krefter for enda et liv? Hvordan skulle det gå rundt økonomisk, og hvordan skulle hun kunne tåle enda flere blikk som minnet henne om det hun ikke mestret? For henne ble abortnemnden nok et kritisk blikk. Det var som å skulle opp til eksamen med hele sitt liv. Kvinnen sto alene, med graviditeten, med ansvaret for hjem og barn, men uten den endelige makten og myndigheten til å ivareta sitt og sine barns liv.

Dette er bare én historie.

Men vi tror den forteller noe viktig om situasjonen for mange kvinner på 70-tallet da den nåværende abortloven ble vedtatt. Vi tror at vi må forstå det sterke engasjementet rundt abortloven mot dette bakteppet.

For mange ble den nye abortloven ett av stegene til å få myndighet over eget liv, til å kunne heve blikket og foreta egne valg i sårbare og utsatte situasjoner i livet – slik et svangerskap jo er.

For mange ble den nye abortloven ett av stegene til å få myndighet over eget liv, til å kunne heve blikket og foreta egne valg i sårbare og utsatte situasjoner i livet – slik et svangerskap jo er.

Men kan det være at kirke og samfunn i frykt for å tråkke på kvinners myndighet over eget liv har latt oss være like alene om å bære, som tidligere?

I dag har kvinner en helt annen myndighet over eget liv og valg. En bevisst politikk for likestilling har gitt kvinner egne rettigheter og plikter. Men kan det være at kirke og samfunn i frykt for å tråkke på kvinners myndighet over eget liv har latt oss være like alene om å bære, som tidligere? Før var det eksponeringen, fordømmelsen og skammen. Nå er det ensomheten om valget, tapet og sorgen.

Hva om kirkens ord og handling hadde bidratt til å skape den ”landsbyen” som gjorde at barnet kunne bæres frem med krefter og verdighet? Den gangen på 70-tallet – og i dag.

I Estland for 15 år siden endte en svangerskapskontroll hos fastlegen med en ekstraordinær ultralyd på sykehuset. Da legen førte det kalde lydhode over magen som allerede hadde begynt å vokse, ble hun helt stille. Etter en stund sukket hun og sa: ”Sorry, it is dead.” Fire enkle ord som førte til knuste drømmer og stor sorg. Neste stopp var sykehusets avdeling for svangerskapsavbrudd. Der var køen lang. Da jenta som sto fremst i køen, ble spurt hvor mange aborter hun hadde fått utført, visste hun ikke svaret. Hun hadde vært der så mange ganger at hun ikke helt klarte å skille dem fra hverandre. Bedre var det ikke med den neste. I en postkommunistisk kultur med et funksjonalistisk menneskesyn var abort blitt et legitimt prevensjonsmiddel. Med en kirke som ikke lenger hadde en tydelig stemme i samfunnsdebatten, var det ingen som fastholdt menneskets verd uavhengig av funksjonsevne. Kirkens profetiske røst var fortiet. Høye aborttall ble møtt med taushet.

Hvor var kirken i disse fortellingene? I den første fortellingen kan det være at kirkens blikk hadde blitt blandet sammen med andre kritisk blikk. Den opplevdes ikke som et fellesskap å komme til med sine nederlag og umulige valg. I den andre hadde den blitt fortiet etter mange år med motstand. It takes a village to raise a child. På hvilken måte kan kirkens medansvar for både mor og barn komme til uttrykk i møte med det dilemmaet som abort representerer?

Kirken er kalt til å være en profetisk røst. Til å være den stemmen som lar menneskets uoppgivelige verd fra livets begynnelse lyde i en kultur, i et samfunn. I forlengelse av dette blir abort alltid et dilemma og aldri en ønsket situasjon, slik biskop Finnset fremholder. Samtidig må kirkens profetiske røst aldri bli en fordømmende stemme i møte med mennesker i en sårbar situasjon. Å møte enkeltindividers liv og fortelling fordrer varhet og respekt. I dag opplever mange kvinner å bli stående alene i møte med det store dilemmaet som abortspørsmålet bærer i seg. Med å bruke det afrikanske uttrykket it takes av village to raise a child ønsker vi å peke mot et annet alternativ, andre verdier og holdninger. Vi ønsker å peke på en annen vei, den diakonale vei der kirken er tydelig og samtidig lydhør, slik at den kan være med å legge til rette for at familier kan få hjelp og støtte i vanskelige valg.

I en kronikk som ble trykket i Aftenposten på kvinnedagen, skriver preses i Den norske kirke, Helga Haugland Byfuglien, om hvordan nåværende abortlov er båret oppe av kompromiss og balanse. ”En lov har også i seg et normerende element,” skriver Byfuglien, ”men ingen er tjent med å nedskrive at abort alltid vil være et stort etisk dilemma. Og det er knapt noen som har kjent det slik på sin egen kropp, som gravide kvinner.”

Med utgangspunkt i biskopenes uttalelse om abort skriver generalsekretær i organisasjonen Menneskeverd, Morten Dahle Stærk om kirkens rolle og muligheter i samfunnet og i forhold til abortspørsmålet.

Under overskriften Den ene, avgjørende stemmen løfter sokneprest i Høvåg, Kathrine Tallaksen Skjerdal frem noen av de mulighetene kirken har til å være en tydelig og kjærlighetsfull deltaker i abortdebatten.

KJERSTI GAUTESTAD NORHEIM og HEGE ELISABETH FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 8/2019:

Artikler og innlegg

          Helga Haugland Byfuglien: Abortsakens dilemmaer

          Morten Dahle Stærk: Kirkens stemme i abortdebatten

          Kathrine Tallaksen Skjerdal: Den ene, avgjørende stemmen

Søndagsteksten

          Helgetorsdag: Joh 17,1–5

          Søndag før pinse: Joh 16,12–15

          Pinseaften: Joh 7,37–39

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no