Sammenvevd (LK 9/19)

Sammenvevd (LK 9/19)

Gjennom de siste tiårene har vår kirke fått utvidet sitt liturgiske språk. Det gjelder både gudstjenestene og gudstjenestelige handlinger for øvrig. Impulser fra så vel keltisk som ortodoks spiritualitet og innflytelse fra klosterliv, retreatbevegelsen og åndelige veiledningstradisjoner har også gitt tilgang til en bredere bønnepraksis. Gjennom markeringen av startpunktet for den lutherske reformasjonen fikk vi også frisket opp Luthers anbefalinger for det daglige bønneliv.

I Borg bispedømme sendes det hver dag ut en ”Dagens bønn”. Det er en enkel tidebønn med dagens bibeltekst, der vi oppfordres til å tegne korsets tegn og tenne lys, der bønner fra den verdens vide kirke hentes inn, og der vi gjennom året ber for alle menighetene, lokalbefolkning, ansatte og frivillige medarbeidere. Dagens bønn sendes til alle rådsmedlemmer og ansatte og brukes ved innledning til dagen sammen på kontoret, møter, fagsamlinger og så videre. På den måten knyttes vi sammen og er med på å løfte hver andre og la oss løfte i bønn. Bønnefellesskapene som samles, er høyst ulike. Det er fascinerende å se hvordan det liturgiske rommet skaper ramme og åpenhet for at den enkelte kan ta plass, samtidig som det ikke er noe krav om å måtte prestere noe mer enn å ta ordningen i bruk. Like vel er det ikke helt fasttømret. På enkelt vis kan aktuelle ting tas inn, enten det gjelder forbønn for enkeltpersoner, saker eller hendelser.

Slik skaper den felles rammen et rom for den enkelte, samtidig som en får hjelp til å løfte blikket utover og se både seg selv og det fellesskapet en er en del av.

Slik skaper den felles rammen et rom for den enkelte, samtidig som en får hjelp til å løfte blikket utover og se både seg selv og det fellesskapet en er en del av. Ikke sjelden blir det bedt for vanskelige saker, rystende hendelser eller aktuelle nøds situasjoner. Jeg tenker ofte på hvor verdifullt at vi har dette liturgiske rommet der vi kan ta plass og oppleve oss ”sammenvevd med denne verdens knuste sjeler”, for å si det med en nattverdliturgi fra Wild Goose-fellesskapet på Iona. Et ”rom” der vi samtidig får tegnet en himmel over livet.

Ved å bringe sammen mennesker fra ulike deler av verden, med høyst ulik bakgrunn og motivasjon for å være der får en muligheten til å ”se hverandre, føle hverandre og nå hverandre”, ja, til å løfte hverandre opp!

I denne utgaven skal du få lese om stedet Anafora, og det var den artikkelen som fikk meg til å tenke på vår ”Dagens bønn” i Borg. Anafora er et sted i Egypt, et sted som vil tilby ”hvile og ro, rytme og fast grunn under føttene”, som artikkelforfatter Torbjørg Aalborg skri ver. Men mer enn det: Ved å bringe sammen mennesker fra ulike deler av verden, med høyst ulik bakgrunn og motivasjon for å være der får en muligheten til å ”se hverandre, føle hverandre og nå hverandre”, ja, til å løfte hverandre opp!

På Anafora er dette å vise kristendom i praksis. Gud kommer til oss gjennom andre mennesker, slik han kom til oss gjennom Jesus Kristus. Gjennom stedet og det liturgiske rammeverket settes mennesker i kontakt med seg selv, hverandre og Gud. Den enkelte myndiggjøres til å ta sin plass i eget og andres liv.

Navnet Anafora er hentet fra nattverdliturgien og oppløftingen av elementene. På Anafora kobles dette til det å være sammenvevd og bli løftet som menneske. Slik skapes en sakramental forståelse av fellesskapet og den enkeltes plass i det.

Nattverd handler det også om i Bjørn Sandvik sin artikkel om Dyppenattverd og ”ordentlig nattverd”. Han spør om økt nattverdsøking på grunn av den utstrakte bruken av intinksjon går på bekostning av dypere forståelse av nattverden som sakrament. Det er et viktig spørsmål. Den store nattverdsøkningen gjennom de siste årene gir grunn til stor glede. Det å kunne gå fram og stå ansikt til ansikt med prest og medliturg har for mange gitt en opplevelse av å få gå fram med hele seg, ikke bare sin synd, skyld og uverdighet. Kan det at nattverden nå oppleves mer tilgjengelig for flere, bety at det er på tide å hente inn igjen bruken av begre og i større grad også det å kunne knele ned og sitte skulder ved skul der, sammenvevd med denne ver dens knuste sjeler i ham som selv ble knust for oss. Jeg tror vi trenger det, for verden, hverandre og oss selv.

Bon appetit!

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 9/2019:

Artikler og innlegg

          Torbjørg Aalborg: Anafora – å løfte opp

          Bjørn Sandvik: Dyppenattverd eller ”ordentlig nattverd”?

          Christopher Woie: OIKONOMIA

Søndagsteksten

          Pinseaften: Joh 7,37–39

          Pinsedag: Joh 14,23–29

          Andre pinsedag: Joh 7,37–39

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no