Kinesere på Eidsvolls plass (LK 11/19)

Kinesere på Eidsvolls plass (LK 11/19)

4. juni er det 30 år siden kinesiske myndigheter brutalt slo ned studentaksjonene på Den himmelske freds plass i Beijing. Tiårene etter har bestått i en systematisk fortrengning og forvrengning av det som skjedde, og denne politikken legger økende press på demokratier rundt om i verden. Kirkens bidrag i motstanden mot dette trykket bør være å trofast fortsette våre praksiser knyttet til ihukommelse og sann tale.

Det var i midten av mai at noe smått utrolig skjedde i Oslo, på symboltunge Eidsvolls plass. Bakgrunnen var at lederen for den kinesiske Folkekongressen, Li Zhanshu, var på statsbesøk, som ledd i normaliseringen av forholdet mellom det store og det lille landet på hver sin side av jorden. Da Amnesty International søkte om å få holde en demonstrasjon foran Stortinget, viste det seg at plassen allerede var reservert av en kinesisk-norsk handelsforening ingen hadde hørt om før.

Amnesty ble spilt ut over sidelinjen, og kongresslederen kunne bli guidet omkring i bygningen av vår stortingspresident uten brysomme stemmer eller plakater i bakgrunnen.

Det spesielle var at foreningen hadde søkt før statsbesøket var offentlig kjent, og derfor etter all sannsynlighet var informert av kinesiske myndigheter – myndigheter som ellers er nøye på at stater ikke skal blande seg inn i andre staters anliggender. Amnesty ble bokstavelig talt spilt ut over sidelinjen, og kongresslederen kunne bli guidet omkring i bygningen av vår stortingspresident uten brysomme stemmer eller plakater i bakgrunnen. Til og med to stortingsrepresentanter i gule t-skjorter til støtte for Tibet ble visstnok behendig skjøvet ut av synsvidde.

Dette ”peket” er et svakt ekko av den langt mer brutale politikken som akkurat nå rammer de demokratiske bevegelsene og institusjonene i Hong Kong. Og hendelsen skapte en forbindelse mellom plasser: Den meget beskjedne Eidsvolls plass, oppkalt etter grunnlovsbygda og med tradisjon for politisk opposisjon, og den overveldende Himmelske freds plass med sin både stolte og blodige historie.

Det er lett å tegne forenklede bilder i svart/hvitt av begivenhetene i 1989, det kanskje mest dramatiske året i Europa etter andre verdenskrig. Det er også lett bare å fokusere på politisk skapte katastrofer og menneskerettighetsbrudd i omtalen av Kina, og glemme de enorme forbedringene av levevilkår som har skjedd. Men motsatt er det også lett å overse den ofte stilltiende brutaliteten som det kinesiske statssystemet representerer, fordi det oppleves skummelt å ta til motmæle mot verdens nye supermakt.

En bok som klarer å se nyansert og samtidig insisterende på studentopprøret og tiårene som har fulgt, er Louisa Lims The People’s Republic of Amnesia: Tiananmen Revisited (Oxford, 2014). Lim viser sin dyktighet som journalist ved å presentere personer som på ulike måter var involvert i hendelsene i 1989, og følge deres vei videre. Hun forteller historien til den menige soldaten som uten å ane hva som egentlig skjer, blir satt inn i myndighetenes innsatsstyrke. Vi blir kjent med studentlederen Wu’er Kaixi som er i det tredje tiåret av et frustrerende og skambelagt eksil, og ser tilbake på et opprør som ikke klarte å finne én tydelig politisk stemme og i noen grad speilet det autoritære samfunnet det kjempet imot.

Lim introduserer oss for Zhang Xianling som var mor til en av studentene som ble meiet ned, og som dannet Tiananmen Mothers, en gruppe som har prøvd å spore opp hva som skjedde med hvert enkelt offer, og insistert på at myndigheten skal ta ansvar. Hun skriver om Bao Tong, en av de mest høytstående politikerne som ble arrestert da myndighetene til slutt slo ned opprøret, og om mange andre mennesker som fikk livene sine endret for alltid.

Lim viser også hvordan hendelsene i 1989 forandret viktige sider ved kinesiske myndigheters politikk. Staten trakk seg tilbake fra detaljkontrolleringen av folks dagligliv og åpnet for den kapitalistiske politikken som har bidratt til velstandsøkning for millioner av mennesker. Det skjedde en forskyvning av ”grunnfortellingen” om det kinesiske samfunnet, fra å vektlegge klassekamp og Maos seier til å fokusere på de mange ydmykelsene som Kina har vært utsatt for, og ut fra disse begrunne behovet for indre disiplin og ytre nasjonalistisk aggresjon. Et ledd i det siste er også en omskriving av viktige sider ved den kinesiske historien, med gedigne forskningsprosjekter som skal etablere en enhetlig og stolt tradisjon.

Den røde tråden i boka: Den massive innsatsen for å skape glemsel, og hvordan denne bryter inn i og ødelegger menneskeliv, bidrar til vanvittig ressursbruk til overvåkning og gjør at korrupsjon på ulike nivåer sprer seg som en pest.

Så: Hvordan forholder vi oss til den elefanten i rommet som er Kina? Landet besitter enorm økonomisk og politisk makt, og preges samtidig av paranoid frykt for en liten mus – enten denne er en ung demokratiforkjemper i Hong Kong, noen spredte demonstranter under et statsbesøk, en mor som etterlyser rettferdighet for sin drepte sønn, eller en skribent som får en fredspris.

Vi håper på modige politikere som står i ubehaget det er å ta opp brudd på menneskerettighetene, fra de omfattende som rammer Tibet eller uigurene, til de mer enkeltstående opposisjonelle som forsvinner inn i de enorme fengselskompleksene. Likevel: Slike politiske og diplomatiske markeringer får også et rituelt og forutsigbart preg. Og erfaringen fra Eidsvolls plass 15. mai i år er at den kinesiske amnesipolitikken nå ikke bare legger et press på egen befolkning, men også på vår demokratiske kultur. Slik sett er det kanskje vel så viktig hvordan vi som sivilsamfunn – og kirkesamfunn – yter stille, sterk motstand.

Opprøret og oppgjøret på Tiananmen er et mneme, et minne, som dirrer, som sitter i kropper og sinn.

Opprøret og oppgjøret på Tiananmen er et mneme, et minne, som dirrer, som sitter i kropper og sinn. De kinesiske myndighetene har svart med amnesi, med å fortrenge og glemme. Vårt motsvar må være anamnese: Å ta minnet opp, se på det på nytt, snakke sant om det – også når det er smertefullt og roper på oppgjør og forsoning.

Lims bok er en slik øvelse i anamnese. Mange av kirkens praksiser handler også om å øve på anamnese, og vi bør fornye og skjerpe disse. Vi kan ikke skryte av å ha en udelt stolt historie på området. Diarmaid MacCulloch forteller i sin bok Silence: A Christian History om hvordan stillhet i kirkelig tradisjon ikke bare har vært knyttet til meditative praksiser, men også til fortielse og undertrykking av ”de andres” erfaringer og fortellinger. Men det er et potensial i eksegesen vi bedriver, i samtalene der vi lytter, i bekjennelsene og gjenfortellingene, til å høre de glemte og fortrengte stemmene, bringe frem i lyset de tilsynelatende ubetydelige detaljene.

Slike praksiser roper ikke så høyt. De foregår ofte på andre arenaer enn der kameraene og mikrofonene er stilt opp. Men de er praksiser som kan både lege sår og insistere på rettferdighet.

FREDRIK SAXEGAARD 

 

Øvrig innhold i LK 11/2019:

Artikler og innlegg

          Hanne S. Tveito: Nytt om evangeliene – via Johannes

          Jostein Andreassen: ”Hva disiplene så"

          Jan Kåre Jakobsen og Kari Secher: Naturlig menighetsutvikling i folkekyrkja

          Sara Moss-Fongen og Katrine Intelhus Linn-Solstad: Prester må få tale sant

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Du gav oss perlen, den som heter jorden (N13 718)

Søndagsteksten

          5. søndag i treenighetstiden: Matt 7,21–29

          Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Matt 16,13–20

          7. søndag i treenighetstiden: Luk 19,1–10

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no