... legger vi vårt barn i dine hender ... (LK 19/19)

... legger vi vårt barn i dine hender ... (LK 19/19)

Barnevelsignelse er på kort tid blitt et begrep vår kirke må forholde seg til. Den første gangen jeg hørte om et slikt ønske, var i en reportasje i Vårt Land i 2015, der barnet til daværende tro & kirke-redaktør Trygve Jordeheim og kona May-Helen Høyer Jordheim ble bedt for under forbønnsdelen i en dåpsgudstjeneste i Bærum.

Grunnen til ønsket om en barnevelsignelse ble i reportasjen oppgitt å være et kompromiss mellom to foreldre med forskjellig dåpssyn. Det var en måte å bringe barnet, og takknemligheten og omsorgen for det, inn for Gud, og å markere en tilhørighet til kirken på uten at den av foreldrene med en annen kirketilhørighet og dåpssyn måtte gå på akkord med dette.

Sokneprest Stein Bjarne Westnes var tydelig på at han ikke så på dette som et alternativ til dåp, men at kirken ber for alle som ber om forbønn. Derfor ble det heller ikke kalt barnevelsignelse i gudstjenesteprogrammet, men forbønn for barnet. Selve handlingen ble lagt til forbønnsdelen. Barnet ble båret fram til en bønn ved presten med håndspåleggelse, og med to ”bønnefaddere”. Selv kalte Trygve Jordheim det for en barnevelsignelse i sin omtale av det på Facebook.

Senere har bispemøtet formulert noen retningslinjer for hvordan kirken kan imøtekomme ønsket om barnevelsignelse. De fastholder at dette ikke er en egen liturgisk ordning, men at det kan utføres slik det ble i Bryn menighet, ved å plassere det i forbønnsleddet.

Det er interessant at begrepet barnevelsignelse blir brukt i bispemøtesaken. Det kan leses som et uttrykk for at bispemøtet anerkjenner ønsket om dette som noe mer enn som en del av kirkens forbønn. For ellers driver vi jo med velsignelse av små barn hver eneste søndag, når barn som ikke skal motta nattverden, bæres eller følger med til nattverdbordet – udøpte som døpte.

Selve begrepet barnevelsignelse er hentet fra kirkesamfunn som har et hovedsakelig baptistisk dåpssyn. Også reformerte kirkesamfunn praktiserer dette i tillegg til barnedåp. Pinsekirken Betel skriver dette om sitt tilbud om barnevelsignelse: ”I Betel vil vi feire livet som en gave fra Gud. Vi strekker oss for at barn skal tas i mot og ønskes velkommen i et godt fellesskap fra de er små.”

Barnevelsignelse svarer til ønske om en særskilt markering av barnet, både som en livsrite og som en tilhørighetshandling. Men valget om dåpen må barna selv ta når de er modne for det, åndelig og kognitivt. Hvordan skal dette forstås teologisk og ekklesiologisk i Den norske kirke?

Betyr det at kirken ved å imøtekomme ønsket om barnevelsignelse indirekte adopterer et baptistisk eller reformert dåpssyn?

Retningslinjene fra biskopene demmer i utgangspunktet opp for en slik forståelse. Det etableres ikke noen ny liturgisk ordning; man bruker gudstjenestens liturgi med enkel tilpasning til det aktuelle bønneformålet. Det understrekes at det ikke må forveksles med dåp, og at det ikke etableres som en egen ordning. Slik kan Den norske kirke forstå det den gjør, som en del av forbønnens tjeneste.

Men samtidig sier foreldrene at det for dem er et alternativ til barnedåp. Det er et kompromiss der det er vanskelig for den av foreldrene som ikke deler Den norske kirkes dåpssyn, å la barnet bli døpt. De forstår det altså som noe mer eller annet enn som del av kirkens forbønn. Ved å henvende seg til Den norske kirke ønsker de å markere en tilhørighet, samtidig som de vil ha noe annet enn det som gis i dåpen, hva enten det er medlemskap, eller det er å gi barnet muligheten til å leve og vokse i dåpens nåde.

Det tyder på at vi i Den norske kirke må ta en bredere teologisk samtale om hva det å ta i mot barn til barnevelsignelse innebærer for synet på dåpen, og derfor også synet på kirken! En slik samtale må også sette prester i stand til å møte dem som henvender seg med ønske om barnevelsignelse, på en måte som ikke går på akkord med den kirken de forvalter prestetjenesten på vegne av.

Som folkekirke må vi ta det som en gedigen tillitserklæring at foreldre henvender seg til oss med sine nyfødte barn og ønsker kirken som en ramme rundt dette barnets inntreden som verdensborger.

Som folkekirke må vi ta det som en gedigen tillitserklæring at foreldre henvender seg til oss med sine nyfødte barn og ønsker kirken som en ramme rundt dette barnets inntreden som verdens borger. Det er en tillit vi ikke skal ta lett på, men forvalte med takknemlighet og ærefrykt.

Samtidig må vi kunne holde fast på hvordan synet på dåpen og troen er konstituerende for den kirken de henvender seg til. I den økumeniske virkeligheten vi lever i, mener jeg en slik samtale vil kunne både fordype vår kirkes dåpssyn og bidra til en tydeligere forankret forståelse og formidling av det.

Jeg tror vi kan komme lengre i det å møte behovet for en livsrite- og tilhørighetsmarkering i vår kirke enn med bispemøtets nåværende retningslinjer. Utfordringen med dem er at de er såpass knappe at de indirekte gir rom for betydelig varierende praksis og utprøving ute i menighetene, en praksis som kan bidra til å svekke og utydeliggjøre kirkens teologiske fundament.

Kanskje kunne en tydeligere utformet og teologisk be grunnet ordning for barne velsignelse bidra til at vi ikke må gå på akkord med vår kirkes syn på dåpen og troen, hverken i vår kommunikasjon eller i praksis. Men først må samtalen tas om hvordan vi skal forstå og møte ønsket om barnevelsignelse.

Kanskje vi kan ha nytte av å se dåp av større barn, ungdom og voksne i sammenheng med trosopplæringen og den innføringen den kan gi til kirkens fellesskap og til vår teologi?

Jeg tror at en slik samtale også vil kunne utfordre og berike trosopplæringen. I dag inviteres gjerne både døpte og tilhørende til disse breddetiltakene. Flere steder ser vi derfor at tiltakene ikke bare fungerer som en opplæring i hva barna er døpt til og inn i, men også fungerer som en opplæring til dåp fordi medlemmer av høyst varierende grunner ikke har døpt barna da de var små. Kanskje vi kan ha nytte av å se dåp av større barn, ungdom og voksne i sammenheng med trosopplæringen og den innføringen den kan gi til kirkens fellesskap og til vår teologi" Og det vil kanskje hjelpe oss til å adressere og plassere ønsket om barnevelsignelse.

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 19/2019:

Artikler og innlegg

          Rune Rasmussen: Funksjonshemming og teologi

          Harald Hegstad: Dåpen – et sakrament for hele livet

Månedens salme

              Estrid Hessellund og Sindre Eide: Gud, som oss skaper / God of creation (N13 681)

Søndagsteksten

          Julenatt/ottesang: Matt 1,18–25

          Juledag: Joh 1,1–14

          Andre juledag (Stefanusdagen): Matt 2,16–23

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no