For vår jord (LK 4/11)

For vår jord (LK 4/11)

Det er snart 23 år siden Karoline Kruger sang Erik Hillestads tekst ”For vår jord” fram til 5.-plass i Grand Prix-finalen i Dublin. En annerledes tekst om et annerledes menneske, et menneske som ser at jorden er vår mor og som våker over den. Det er ikke hvert år Grand Prix-finaler leverer dypt meningsfulle tekster med sterk berøringskraft. Men jorden er mer enn vår mor. Mødre kan vi ta farvel med og likevel leve videre uten. Jorden, derimot, vil og må overleve oss; den er vårt sted og vårt hjem. Hvis denne klodens liv slukner, så slukner vi også.
Å våke over jorden og stelle dens sår, er å være partnere med Gud i Guds kontinuerlige skapelse.
Miljøbevegelsens forhold til kirken har på flere måter vært ambivalent. På den ene side er kirkens budskap blitt oppfattet som abstraherende og lite jordfestet, med den konsekvens at kristnes oppmerksomhet er blitt rettet mer mot åndelige verdier enn mot de konkrete og fysiske livsbetingelser. Noen utgaver av kristen forkynnelse har i tillegg understøttet et fatalistisk syn på historien, slik at jorden betraktes som et sted som ikke er til å redde, men som primært representerer en overgang til noe annet og bedre. Neglisjering av skapelsesteologisk refleksjon har i mange kristne miljøer ledet til et fravær av engasjement for natur og miljø. På den andre siden er dette neppe en særlig presis beskrivelse av forholdet mellom miljøbevegelsen og kirken i dag. Det er snarere grunn til å legge merke til at kirken i dag oppfattes som en verdifull og viktig partner i arbeidet for å bevare jorden og stelle dens sår. I sin åpningsforelesning ved MFs semesteråpning i januar viste biskop Finn Wagle til at representanter for miljøbevegelsen søker til kirken for å finne et språk for dette engasjementet, et språk som taler til hjertene. Men det er ikke bare snakk om et språk. En fornyet teologisk refleksjon om Guds skaperverk har også gitt avgjørende premisser for kirkens eget miljøengasjement. Dette blir ikke lenger betraktet som en kirkelig særinteresse, men som en del av kirkens primære oppdrag. Å våke over jorden og stelle dens sår er å være partnere
Det er en god frukt av globalisering og reiselyst når nordmenn får sitt liv og sin spiritualitet varig preget av møtet med de fattigste.
med Gud i Guds kontinuerlige skapelse.

Både i det sentralkirkelige engasjement og i ulike menigheter og organisasjoner kan vi i dag glede oss over en fornyet våkenhet for vår jord. Denne våkenheten har ikke sitt uttrykk først og fremst i aktivistiske kraftanstrengelser, men i en ny spiritualitet. Det er både gledelig og nyskapende at denne spiritualiteten er trinitarisk i ordet beste forstand. Samtidig med og som en konsekvens av en sterk konsentrasjon om etterfølgelsen av Jesus går konsentrasjonen om menneskets nære fellesskap med og ansvar for alt det skapte. Korsveibevegelsen uttrykker det slik i sine 4 veivisere: Søke Jesus Kristus, Bygge fellesskap, Leve enklere, Fremme rettferdighet. Denne spiritualiteten nærer seg ikke av katastrofefantasier, men av troen på en kjærlig Gud som både elsker sitt skaperverk og samtidig holder oss ansvarlig for forvaltningen av det.

De som selv lever tettest på jordens sårflater, er våre beste lærere.

En spiritualitet som forplikter seg på å leve enklere og fremme rettferdighet, vil ikke være fremmed for forsakelsen. Det er naivt å tro at rettferdig liv skal være uten omkostninger. Disse omkostningene kan vi synliggjøre i et ansvarlig og enklere liv. Men de må også synliggjøres i vårt kollektive, politiske liv. Å fremme rettferdighet i politikken vil virkelig bety å være en alternativ stemme, en stemme som innstendig og trofast understreker det umoralske i en hemningsløs forbruksvekst på bekostning av jordas ressurser. Å gå til valgkamp eller nominasjonskamp med forsakelse som fanesak, er ikke lett i vår politiske virkelighet. Da er det viktig å framholde hvem som til enhver tid bærer de største omkostningene av Moder Jords dårlige helse. Det er de fattigste, de som systematisk og gjennom århundrer har vært offer for andres grådighet. Det er en god frukt av globalisering og reiselyst når nordmenn får sitt liv og sin spiritualitet varig preget av møtet med de fattigste. De som selv lever tettest på jordens sårflater, er våre beste lærere. Sammen med dem skal vi og vår kirke våke, be og arbeide. For vår jord
.

SJUR ISAKSEN

sjur.isaksen@mf.no 

 

Øvrig innhold i LK 4/2011:

Finn Wagle: ... før skal hav og grummen hval ham prise...

Harald Askeland og Harald Hegstad: Diakontjenesten i Den norske kirke

Christopher Woie: Edinburgh 2010 - en misjonerende kirke

Knut Hope: Felles lederutdanning for proster og kirkeverger?kirke

Svein Inge Thorstvedt: Omkring spørsmålet om arbeidsgiver og ledelse i Den norske kirke

Søndagsteksten

          Palmesøndag: Joh 12.1-13

          Skjærtorsdag: Luk 22,14-20

          Langfredag: Luk 22,39-23,46

          Langfredag aften: Matt 27,57-61[62-66]

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no