Kirkesplittelse i seksualetikken? (LK 8/11)

Kirkesplittelse i seksualetikken? (LK 8/11)

Den norske kirke er splittet i spørsmålet om den etiske vurdering av homofili. Det er en skjebne den deler med mange andre kirker rundt i verden. 
Det er ikke overraskende at prester og andre blir anfektet av den læremessige utviklingen i kirken.
På relativt kort tid har man gått fra et relativt entydig restriktiv standpunkt til en situasjon der to motsatte syn har fått kirkelig legitimitet. I en slik situasjon er det ikke overraskende at prester og andre blir anfektet av den læremessige utviklingen i kirken. Blant de spørsmål som er blitt reist, er hvorvidt uenigheten i dette spørsmålet må forstås som kirkesplittende i kvalifisert forstand
.

Dette spørsmålet har blitt aktualisert ved at en gruppe prester tilknyttet nettverket Carissimi har frasagt seg tilsyn fra og nattverdfellesskap med Stavanger-biskop Erling Pettersen. De mener Pettersens syn på homofilt samliv tilsier at han må betraktes som en vranglærer det ikke er mulig å ha kirkefellesskap med. Samtaler mellom biskopen og Carissimi har så langt ikke gitt noen avklaring på situasjonen, men i juni møter prestene Bispemøtets arbeidsutvalg til videre drøftinger.

Vurderingen av om læremessig uenighet er kvalifisert kirkesplittende eller ikke, tar i luthersk sammenheng gjerne utgangspunkt i formuleringene i CA VII, der det heter at det ”til sann enhet i kirken er nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene”. Spørsmålet er hvordan uenighet om vurderingen av homofilt samliv skal plasseres i denne sammenheng: Dreier det seg om et spørsmål man kan være uenig om uten at det truer den grunnleggende enighet om evangeliet, eller er man egentlig ikke lenger enig om evangeliet når man ser ulikt på dette spørsmålet?

I vurderingen av selve saksspørsmålet delte Lærenemnda seg som kjent på midten i sin uttalelse fra 2006. Selv om den slår fast at kirken er splittet i dette spørsmålet, vil nemnda ikke gå med på at dette spørsmålet nødvendigvis må oppfattes som kirkesplittende i kvalifisert forstand . Bortsett fra ett medlem står nemnda samlet om følgende utsagn: ”Likevel står nemnda sammen om å hevde at den uenighet som er avdekket i nemnda, ikke behøver å føre til at en ikke kan ha gudstjenestefellesskap. Selv om det er uenighet i nemnda om hvordan Skriften skal forstås når det gjelder kirkens lære og forkynnelse i spørsmålet om homofilt samliv, er dette ikke en uenighet om forkynnelsen av lov og evangelium som nødvendigvis behøver å føre til kirkesplittelse.” Det er også en slik forståelse av spørsmålets status som ble lagt til grunn for den senere behandlingen i Bispemøtet og Kirkemøtet.

På dette punktet tenker Carissimi-prestene annerledes. De hevder at de som aksepterer homofilt samliv, har brutt den grunnleggende enhet om evangeliet og representerer dermed en form for kvalifisert vranglære. Konsekvensen må bli frasigelse av tilsyn og brudd på nattverdfellesskapet.

En svakhet ved de dokumenter som Carissimi har lagt frem, er etter mitt skjønn at de i svært liten grad begrunner homofilispørsmålets kirkesplittende karakter, bortsett fra å vise til at de har en lang kirkelig tradisjon på sin side. Siden de tillegger dette synspunktet så stor vekt, hadde man forventet at de hadde argumentert grundigere for sammenhengen mellom homofilisyn og evangelieforståelse.

Nå er heller ikke det motsatte synspunkt, at uenighet i homofilispørsmålet ikke er kirkesplittende, blitt særlig omfattende be
Det påhviler dem som hevder at uenighet i et bestemt spørsmål bryter kirkens enhet, en særlig begrunnelsesplikt.
grunnet så langt i debatten. Lærenemnda begrenset seg i denne sammenheng i stor grad til spørsmålet om oppfatningen av Skriftens autoritet i kirken. Dette er derfor åpenbart noe det bør samtales mer om. Samtidig må det sies at det påhviler dem som hevder at uenighet i et bestemt spørsmål bryter kirkens enhet, en særlig begrunnelsesplikt.

Noe de fleste synes å være enig om, er at ”enighet om evangeliets lære” ikke kan begrenses til rent ”dogmatiske” spørsmål, altså at enhver uenighet i etikken skulle være irrelevant. Ikke minst gjelder det der menneskets verdighet krenkes, eller alle menneskers verdi som skapt i Guds bilde fornektes. Erfaringer fra den tyske kirkekampen eller fra kampen mot apartheid i Sør-Afrika viser at uenighet i slike spørsmål kan være kvalifisert kirkesplittende.

Det betyr imidlertid ikke at ethvert etisk spørsmål har den samme status. Noen har i denne sammenheng argumentert med at fordi evangeliet handler om tilgivelse for synd, så truer uenighet om hva som er synd, forståelsen av evangeliet. At noen takker for det som andre bekjenner som en synd, er naturligvis problematisk. Likevel har kirken måttet leve med slik uenighet på en rekke punkter, helt fra nytestamentlig tid. I den første kristne menighet gikk f.eks. debatten om det var synd å spise kjøtt som var ofret til avgudene. I vår tid er vi i kirken uenige om forståelsen av det femte bud når det gjelder spørsmålet om det er rett å gjøre militærtjeneste eller ikke. I forståelsen av det sjette bud har synet på bl.a. onani forandret seg, og det har skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. Ingen har, meg bekjent, hevdet at uenighet i disse spørsmålene er kvalifisert kirkesplittende. Det er heller ikke slik at utviklingen bare har beveget seg i mer ”liberal” retning, noe en f.eks. kan se når det gjelder synet på vold mot barn. For hundre år siden var det å slå barn sett på som en nødvendig del av barneoppdragelsen (støttet av skriftbelegg som Ordsp 13,24). I dag er det å slå barn blitt ulovlig, og de fleste vil nok også mene at det er synd.

Spørsmålet blir dermed hvorfor homofilispørsmålet kommer i en annen kategori enn disse andre spørsmålene. Noen har her vist til 1 Kor 6,9f der Paulus nevner ”menn som ligger med menn” som eksempel på slike som ikke skal arve Guds rike. Poenget for Paulus’ liste er likevel neppe å utpeke visse synder som mer alvorlige enn andre, men heller som eksempler som vil vise at en bevisst syndig livsførsel bryter med den rettferdighet man har fått i Kristus. Å bruke teksten som en liste over særlige ”dødssynder” er imidlertid mer problematisk.

En slik plassering av homofilispørsmålet blant andre etiske spørsmål det er uenighet om i kirken, innebærer ingen bagatellisering av spørsmålets viktighet. På en særegen måte reises her grunnleggende spørsmål om f.eks. kjønnspolaritetens betydning, noe som er grunnleggende for en kristen forståelse av ekteskapet. Dette er en sak vi på ingen måte er ferdig med, verken på det teologiske, liturgiske, ordningsmessige eller ekklesiologiske planet.

Carissimis kritikk rammer ikke bare biskoper og andre med et mer liberalt homofilisyn, men også dem av oss som står på et mer restriktivt syn på saksspørsmålet, men uten å trekke de samme konsekvensene. Jeg har for min del behov for å uttrykke at dette ikke handler om unnfallenhet eller feighet, men om en annen vurdering av spørsmålets kirkesplittende karakter enn det Carissimi legger til grunn.

Det er grunn til å advare mot å sette saken på spissen ved hjelp av avskjeder eller andre tvangstiltak.

Carissimis steile holdning framstår, ikke overraskende, som vanskelig å akseptere for biskopen. Det er likevel grunn til å advare mot å sette saken på spissen ved hjelp av avskjeder eller andre tvangstiltak. I spørsmålet om hvordan man skal forholde seg til nattverdnekt, er det verdt å lytte til oppfordringen fra Lærenemnda om å vise romslighet: ”Lærenemnda vil framheve det legitime ved at kirken på praktiske premisser kan la være å trekke dramatiske konsekvenser ved en slik vegring mot gudstjenestefellesskap. Det bør være romslighet i kirken til å tåle at enkelte unndrar seg gudstjenestefellesskap av samvittighetsgrunner, selv der kirken som helhet ikke anerkjenner grunnlaget for denne vegring."

Dette er en sak der fortsatt mye er i bevegelse, og hvor vi er nødt til å leve med konflikter og inkonsekvenser i overskuelig framtid. Etter min mening bør en derfor strekke seg langt for å legge til rette for at de prester det her er snakk om, kan fortsette sin tjeneste uten å gå på akkord med sin samvittighet, selv om en ikke aksepterer hele deres argumentasjon. Å frita prester fra biskopens tilsyn er vanskelig å akseptere, samtidig som en bør kunne vurdere ordninger for supplerende tilsyn. En hard linje i dette spørsmålet vil heller bidra til splittelse i kirken enn til å avverge den.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 8/2011:

Jens Olav Mæland: 'Landløftene' i GT

Gustav Danielsen og Frede Mandt Fjågesund: Presterollen i en virkelig kirke

Jeffrey Huseby: Den nye kirkevergen og ny ordning for Den norske kirke

Knut Alfsvåg: Aarflots kirkesyn og dialogen med Carissimi

Søndagsteksten

          5. søndag etter påske: Ef 3,14-21

          Kristi himmelfartsdag: Luk 24,46-53

          6. søndag etter påske: Joh 15,26-16,4a

          Pinseaften: Joh 7,37-39

          Pinsedag: Apg 2,1-11

Fra bispedømmerådene og Kirkedepartementet

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no