Drop-in-kirken (LK 20/12)

Drop-in-kirken (LK 20/12)

Jeg er på mange områder en tilhenger av drop-in prinsippet. Jeg bestiller for eksempel aldri time hos frisøren; jeg liker at det finnes drop-in bilverksteder og spontane kaffevisitter. Dette prinsippet legger til rette for at det kan være en kort vei fra impuls til utført handling, eller fra behov til beh ovstilfredstillelse. Ventetider og pålagte forberedelser betraktes i hovedsak som noe forstyrrende eller noe som søkes eliminert. Det umiddelbare og raske som tilbys gjennom et slikt tilbud, kommer også i møte et postmoderne behov for å være fri og fleksibel. Det blir plass til mer i livet hvis vi kan ”ta det der og da”. Derfor sender vi ikke brev i posten når vi vil ha kontakt med en venn. Vi oppretter kontakten umiddelbart, gjennom SMS eller sosiale medier.

Svært mange medlemmer i kirken har et punktuelt forhold til den menigheten de tilhører. Selv om selve medlemskapet og følelsen av tilhørighet kan være stabil og langsgående, er den faktiske berøringsflaten ofte liten og sporadisk. Undersøkelsen Ung i kirken (2010) gir nyttig informasjon, særlig om unge voksnes interaksjonsflater med kirken. For aldersgruppen 18–30 utgjør de kirkelige handlingene de viktigste kontaktpunktene til den kirken man hører til. Blant informantene hadde 32 % deltatt i en gravferd siste året. Tilsvarende tall for vigsel og dåp var 29 % og 23 %. Deltakelsen i øvrig gudstjenesteliv er marginalt i forhold til disse tallene. For dem som ikke selv er i sentrum for disse ritualiseringene, og som bare er gjester i bryllup eller barnedåp eller har et relativt perifert forhold til avdøde, blir kasualgudstjenesten et punktuelt møte med kirken. Sånn er det; det er våre betingelser. Men for brudeparet selv, for de nybakte foreldre eller de nærmeste pårørende til avdøde utvides kontaktflaten. Det er lang tradisjon for en pastoral praksis i vår kirke at det skal gjennomføres ritualforberedende
Gjennom disse samtalene opprettes det tillit og fellesskap om ritualiseringen.
samtaler. Gjennom disse samtalene opprettes det tillit og fellesskap om ritualiseringen. Dette arbeidet er slik jeg ser det, et uvurderlig bidrag til at de som deltar får oppleve seg ivaretatt, og at de med større grad av sannsynlighet kan oppleve den kirkelige handlingen som personlig meningsfull. Gjennom disse forberedende samtalene utvides kontaktflaten vesentlig. Det innføres en ventetid, en utsettelse; det opprettes en refleksjonstid mellom hendelse og ritualisering. Gjennom kasualsamtalen gir kirken impulser til denne refleksjonen. I vår kirke gjelder med andre ord ikke drop-in-prinsippet ved kirkelige handlinger.

Nettopp fordi denne forberedelsestiden blir holdt fram som nødvendig, er det grunn til å spørre om denne praksisen er under press i kirken vår. Dagsavisen Vårt Land meldte i midten av oktober at stadig flere menigheter og prester i Svenske Kyrkan kunne tilby dåpshandlinger på dagen, etter et tilnærmet dro p-in-prinsipp. Selv om det også her skulle forutsettes en samtale, kunne alt la seg gjøre i løpet av en formiddag. Det ble gitt referanser til dåpspraksis både i Det nye testamentet og på noen misjonsfelter, der dåp fulgte umiddelbart etter forkynnelse. Forholdene er annerledes i Den norske kirke. I både Sverige og Finland er båndene mellom dåp og menighetens hovedgudstjeneste allerede mye løsere enn hos oss. I Finland blir de fleste barn døpt hjemme, gjerne på en lørdag. Jeg ønsker meg ikke en slik utvikling i vår kirke. De kirkelige handlingenes alvor og eksistensielle meningstyngde tilsier ikke en raskere eller ”lettere”
Jeg ønsker meg vigsler og begravelser som er åpne og kunngjorte gudstjenestelige handlinger.
ritualforberedelse enn i dag, snarere tvert i mot. Jeg ønsker meg en fortsatt vektlegging av dåpen som en inngang i menigheten, noe som tilsier at det med fordel bør være en faktisk menighet som tar i mot barnet i kirken. Jeg ønsker meg vigsler og begravelser som er åpne og kunngjorte gudstjenestelige handlinger. Jeg ønsker meg også en styrket vekt på samtalen som forberedelse til de kirkelige handlingene. Det er ikke uproblematisk at mange menigheter har måttet gi opp de individuelle dåpssamtalene fordi de er for tidkrevende for prestene. Dåpsmøter er en god ting; de gir gode muligheter til å gi samlet informasjon og til å skape fellesskap. Men de gir ikke samme anledning til oppmerksomhet om det som er unikt ved den
Det er ikke fullt så greit med kirkelige drop-in-ritualer.
enkelte familie, deres fortellinger, følelser, verdier og overveielser. De prester som ønsker å prioritere de individuelle dåpssamtalene, bør få anledning til dette. Prester blir selvsagt lei av å høre om alt som er veldig viktig, og som absolutt bør prioriteres. Derfor ønsker jeg ikke å foreskrive en praksis som kanskje med nødvendighet må gå ut over noe annet. Men det er grunn til å oppmuntre dem som prioriterer kasualiasamtalen. Det er her kirken har sin største berøringsflate med sine medlemmer. Og der mennesker i livets avgjørende øyeblikk møter kirkens ritualer, der skjer evangeliet. Det er greit med drop-in-frisører. Det er ikke fullt så greit med kirkelige drop-in-ritualer.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 20/2012:

Harald Kaasa Hammer: Familiekatekisme og lærebok

Trond H. F. Kasbo: Sokneprest Gustav Aagaard

Paul Erik Wirgenes og Guro Hellgren: Hva er god kirkelig beredskap?

Harald Hegstad: Mer om apokatastasis og kirkens lære

Ragnar Skottene: En kort kommentar til Per H. Andersen

Marit Halvorsen Hougsnæs: Sluttreplikk til Per Kristian Aschim

Søndagsteksten

          Juledag: Joh 1,1-14

          2. juledag / Stefanusdagen: Joh 16,1-4a

          Romjulssøndag: Luk 2,25-35

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no