Læren om ekteskapet (LK 05/13)

Læren om ekteskapet (LK 05/13)

Etter å ha arbeidet i mer enn tre år leverte Bispemøtets samlivsutvalg nylig sin innstilling. I den tiden utvalget har arbeidet, har kirken fått en viss pustepause fra den mest intense debatten. Nå er vi i gang igjen. Det er varslet at det vil komme en uttalelse fra Bispemøtet i oktober, og saken vil i en eller annen fasong stå på dagorden på Kirkemøtet i 2014.

I sine konklusjoner konsentrerer utvalget seg om to spørsmål, nemlig spørsmålet om vigsling av samboere til kirkelig tjeneste og spørsmålet om innføring av kirkelig vigsel for samkjønnede par. Spørs målet om synet på samboerskap er et spørsmål som i seg selv fortjener oppmerksomhet, men som trolig vil komme noe i skyggen av spørsmålet om samkjønnet vigsel. Selv mener jeg utvalgets flertall har landet på en rimelig konklusjon: Selv om man bør tenke nyansert om etiske kvaliteter ved samboerskap, bør kirken kunne forvente av sine vigslede medarbeidere at de går inn under den form for offentlig forpliktelse for sitt samliv som en ekteskapsinngåelse innebærer.

Vi har i Den norske kirke en langvarig og utmattende debatt om synet på homofilt samliv bak oss. At kirken er splittet også i sin teologiske vurdering, kom til uttrykk da Lærenemnda i 2006 delte seg akkurat på midten. Endringene i ekteskapsloven i 2009 har imidlertid endret betingelsene også for den kirkelige debatten. Tross uenighet var et felles premiss inntil 2009 i stor grad at homofilt samliv er noe annet enn heterofilt ekteskap. I ekteskapsloven innordnes imidlertid begge former for samliv inn under det samme ekteskapsbegrepet. Spørsmålet er nå om kirken skal akseptere et slikt ekteskapsbegrep ved å forestå ekteskapsinngåelse også for samkjønnede par. Diskusjonen dreier seg derfor ikke bare om den etiske vurdering av homofilt samliv i og for seg, men om selve forståelsen av ekteskapet, altså om kirkens lære om ekteskapet.

Flertallet i utvalget argumenterer for at kirken bør legge ekteskapslovens forståelse til grunn og innføre en liturgi for samkjønnet vigsel. Mye av diskusjonen i innstillingen følger velkjente spor fra diskusjonen om homofilt samliv, men belyser etter min mening ikke i tilstrekkelig grad de konsekvenser samkjønnet vigsel vil ha for selve ekteskapsforståelsen. Grunnen til dette kan en ikke minst finne i den forståelsen av Luthers ekteskapssyn, som utvalget legger til grunn. De påpeker med rette at Luther oppfattet ekteskapet som en verdslig ordning underlagt verdslige styremakters myndighetsområde, men konstaterer samtidig at Luther mente at ekteskapet var innstiftet av Gud.

Utvalget nedtoner etter mitt skjønn her at selv om ekteskapet ikke ble forstått som noe sakrament, så oppfattet reformatorene det like fullt som en del av den gudvillede orden i skaperverket. Reformatorene forutsatte derfor at det i gitte tilfeller kunne oppstå konflikt mellom en teologisk forståelse av ekteskapet og de regler som enhver tid gjaldt i samfunnet (Jfr. f.eks. Melanchthon i Apologien art XXIII). Også Luther kan gi uttrykk for liknende synspunkter. Det kan neppe være noen tvil om at reformatorene oppfattet det at ekteskapet besto av mann og kvinne, som konstituerende for en teologisk forståelse av ekteskapet.

 Kjønnspolaritetens grunnleggende betydning for ekteskapsforståelsen er også forutsatt i gjeldende vigselsliturgi som innledes med disse ordene: ”Gud har skapt oss til å leve i fellesskap med ham og med hverandre. Han har ordnet det slik at mann og kvinne skal være ett og stadfestet dette fellesskapet med sin velsignelse. Ekteskapet er Guds gode gave.” Som skriftbelegg for en slik forståelse anføres skapelsesberetningens ord i 1 Mos 1,27–28 om at Gud skapte mennesket i sitt bilde til mann og kvinne, og Jesu ord i Matt 19,4–6 om at det er Gud selv som forener mann og kvinne i ekteskap. I den grad liturgien kan oppfattes som uttrykk for kirkens lære, er dette å forstå gjeldende lære om ekteskapet i Den norske kirke.

Hvis kjønnspolariteten ikke lenger inngår som et konstituerende element i ekteskapet, hva gjør da ekteskapet til ekteskap?
 
Innstillingen konstaterer at en slik lære om ekteskapet er en annen enn den som er lagt til grunn i ekteskapsloven, men drøfter ikke hvilke læremessige konsekvenser det har om kirken gjør lovens forståelse til sin. Hvis kjønnspolariteten ikke lenger inngår som et konstituerende element i ekteskapet, hva gjør da ekteskapet til ekteskap? Og med hvilken læremessig og skriftmessig rett kan man da si at et slikt ekteskap er innstiftet av Gud?

Det er i denne sammenheng en mangel at utvalget ikke går inn på de liturgiske spørsmål knyttet til samkjønnet vigsel. Det er en stor prinsipiell forskjell på om man tilpasser det eksisterende ritualet til bruk også for samkjønnede par, eller om man lager et ritual som er forskjellig nok til å indikere at det ikke dreier seg om ekteskap i samme betydning i de to tilfellene.

Når kristen skapelsesteologi har forutsatt at ekteskapet består av mann og kvinne, har det sammenheng med at samlivet mellom mann og kvinne danner det biologiske grunnlaget for reproduksjon. På dette punkt skiller samlivet mellom mann og kvinne seg markant fra samkjønnede forhold. Samtidig ligger det i en dynamikk i det at to så ulike samlivsformer rubriseres under det samme ekteskapsbegrepet, ved at også samkjønnede par får rett til å bli foreldre gjennom adopsjon og assistert befruktning. Flertallet i utvalg konstaterer at det er mulig å være for likestilling mellom heterofile og homofile når det gjelder adgang til ekteskapsinngåelse, men være imot den samme likestillingen knyttet til reproduksjon (s 73). Spørsmålet er om ikke en slik reservasjon vil bli temmelig illusorisk når man i realiteten har lagt kjønnspolariteten til side som konstituerende element for ekteskapet og dermed bidratt til legitimeringen av ”like rettigheter” på alle plan. Hvordan kirken dermed kommer til å forholde seg til spørsmålet om barns rettigheter, blir dermed et springende punkt.

Det økumeniske argument trekkes gjerne inn i denne debatten. Etter mitt skjønn er trusselen om brudd fra andre kirker ikke det viktigste hensyn
Den norske kirke bør være i stand til å gjøre rede for sin lære om ekteskapet på en måte som gir mening i den økumeniske samtalen.
et i denne saken. Viktigere er hensynet til den felles kristne læretradisjon som den lutherske kirke har forstått seg som en del av. Når utvalget avgrenser seg i forhold til en katolsk forståelse av ekteskapet som sakrament, tilslører det det forhold at ekteskapet også i katolsk teologi er en skaperordning der det sakramentale er noe som kommer i tillegg for kristne ektepar. Hvilken rolle ekteskapet kan ha for kristenliv og helliggjørelse, er for øvrig noe som er tatt opp også av lutherske teologer, bl.a. av Wolfhart Pannenberg (Jfr. også en artikkel av Ådne Njå i TTK 2010, s 183–207). De spørsmål som innføring av samkjønnet vigsel stiller til ekteskapsforståelsen, er derfor ikke noe rent indre-luthersk tema, men berører den større økumeniske samtale kirkene imellom. Også i tiden som kommer, bør Den norske kirke være i stand til å gjøre rede for sin lære om ekteskapet på en måte som gir mening i den økumeniske samtalen.

Både i Sverige og i Danmark ble liturgier for samkjønnet vigsel innført under stort tidspress og uten tilstrekkelig tid til refleksjon. Den norske kirke er her i en heldigere situasjon og bør bruke tiden til å vurdere de læremessige sidene av saken nøye. Det skjer både gjennom kompetent behandling i kirkelige organer og gjennom en åpen offentlig debatt. Luthersk Kirketidende åpner gjerne sine spalter for bidrag til denne debatten.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 5/2013:

Stian Holtskog: Ett hus, to menigheter

Geir Arne Solum: Læsing på sykdom

Olav Refvem: Svak argumentasjon i "velsignelsesstriden"

Aud Sissel Nerhus: Tanker omkring menighetsutvikling

Søndagsteksten

          Påskenatt / ottesang: Mark 16,1-8

          Påskedag: Joh 20,1-10

          2. påskedag: Joh 20,11-18

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no