Hver søndag skjer det – og mange ganger ellers også. CA 7 skjer. Et mangfold av mennesker samles i den treenige Guds navn, rundt Ord og sakrament, og deler liv og tro. Kirken er både synlig og usynlig, lokal, nasjonal og universell, både en organisasjon og en gjerning av Den hellige ånd.
Det er både det samme og noe helt annet å være kirke i Gamle Oslo, på Halsa, på Lillehammer eller i Alta.
I visjonsdokumentet for Den norske kirke står det at Den norske kirke er en bekjennende, misjonerende, tjenende og åpen folkekirke. Dette vil se ulikt ut på ulike steder – heldigvis. Det er både det samme og noe helt annet å være kirke i Gamle Oslo, på Halsa, på Lillehammer eller i Alta.
Noen samtaler framstiller det som om det å være en bekjennende kirke og en folkekirke er motsetninger. Jeg er helt uenig. En folkekirke er alltid en bekjennende kirke. Vi kan ikke være kirke for, av eller med noen uten å ha en tydelig bevissthet rundt hva som gjør oss til kirke. Bekjennelsen gjør det tydelig for både oss selv og våre omgivelser hva vi tror på og samler oss om. En åpen, tjenende og misjonerende kirke har et tydelig sentrum, men utydelige ytterkanter, og bevegelse både innover og utover.
Men hva betyr det å være folkekirke? Å være tilgjengelige overalt der folk er? Å være folkelige, i betydningen bruke språk, musikk og samværsformer ”folk flest” kan kjenne seg igjen i? Å snakke om det menneskene i lokalsamfunnet er opptatt av? Å være kirke for ett folk, organisert etter nasjonale grenser, med en samlende funksjon ved viktige nasjonale begivenheter? Å være en kirke der majoriteten av medlemsmassen ikke oppsøker gudstjenestefellesskap og nattverdbord? En majoritetskirke? En kirke ”for alle folkeslag” med sterk bevissthet om sitt misjonale oppdrag?
Her er det nok mange ulike oppfatninger. Alle de nevnte finnes i refleksjonene rundt Den norske kirke, og mange av dem også når vi snakker om andre kristne kirkesamfunn. Med et samfunn i stadig endring, både kulturelt og livssynsmessig, det nye forholdet mellom stat og kirke og en økonomi som krever endringer i bemanning og struktur, er samtalen om ekklesiologi og kirkeordning viktigere enn noensinne. I et stadig mer mangfoldig samfunn, med økende skepsis til institusjonalisert religion, trenger kirken å forbedre seg radikalt i forhold til både åpenhet, tydelighet og synlighet.
For å bidra til dette har Luthersk Kirketidende denne gangen et temanummer om nettopp dette. Artiklene er innledninger og responser fra en konsultasjon i regi av Kirkerådet og Bispemøtet 9. januar i år. De omhandler både Den norske kirke som folkekirke, biskopene og kirkemøtet og deres roller og myndighetsområder, og den lokale og universelle kirke – og det som er imellom der. Redaksjonen håper denne utgaven kan bli et verktøy i samtalene ute på lokalplanet og bidra til enda større bevissthet rundt hva kirken vår – den ene, hellige, allmenne og apostoliske kirke – er og skal være i tiden framover.
PS. Mitt inntrykk er at et flertall av lokalmenighetens kjernetropper er damer, men når ekklesiologien er oppe til drøfting, er det ofte flest menn både på talerstolen og i salen – så også når det gjelder bidragsytere i denne utgaven. Hjelp oss gjerne å endre litt på det!
Øvrig innhold i LK 7/2013:
Harald Hegstad:Kirken lokalt og universelt – og det som er imellom
Hallgeir Elstad:Den norske kyrkja som folkekyrkje
Kari Storstein Haug: Kirkens misjonale karakter
Stephanie Dietrich: Tilsyn som gjensidig tillitsrelasjon
Trond Skard Dokka: Lokalmenighet og biskop
Vidar L. Haanes: Kirkemøtet
Christofer Solbakken: Biskopenes rolle i Kirkemøtet
Paul Erik Wirgenes: Kirkemøtets myndighet og skriftbaserte begrunnelse
Historisk tilbakeblikk
Presteforeningens Generalforsamling og Menighetsraadene
