Boplikt. Svøpe eller mulighet? (LK 10/13)

Boplikt. Svøpe eller mulighet? (LK 10/13)

I e n gammel Fleksnes-episode uttaler Marve Fleksnes seg om kall, og det kan jo ikke gå bra. Med sin sedvanlig skråsikkerhet sier han noe i retning av: ”Selvfølgelig må man ha et kall til å være sykesøster – man ville jo ikke gått i en sånn uniform ellers!” Denne replikken kom jeg på etter en diskusjon hvor blant annet boplikten var tema. ”Boplikten har du nå valgt selv,” var det noen som slo fast, og jeg kjente at jeg ikke uten videre var helt enig. For like lite som Fleksnes sin sykepleier behøver å ha kjent kallet mot uniformen, har jeg kjent kallet (eller tatt valget) om boplikten. Men jeg ville være prest, og er det, og da følger på et vis spørsmålet om boplikt med på kjøpet.

Kirkeminister Rigmor Aaserud sier til Vårt Land 29. april at tiden er inne for en grundig gjennomgang av bopliktsystemet for prester i Den norske kirke. I mai sender vi ut høringsnotat om saken, sier statsråden også samme sted. Det skal bli spennende å se hva denne høringen viser. For bopliktsystemet vekker mange følelser og har mange sider, for både prest og menighet.

Ordningen er ment å sikre rekruttering. Men gjør den det? Menigheter som få prester søker seg til, vil kanskje få det enda vanskeligere hvis de ikke også tilbyr bolig. Men på den andre side vil det vel her tvinge seg fram en eller annen form for botilbud fra kommunen, slik som andre søkere til stillinger man gjerne vil ha besatt, blir tilbudt? I områder i Norge hvor det er veldig dyrt å bo (som Oslo), er det jo mer enn nok av prester som søker, på tross av at det slett ikke alltid er tjenesteboliger her. Kanskje det er så mye annet som teller når prester ønsker seg til et sted (venner, familie, valgmuligheter), så tilbud om bolig (som man jo i prinsippet har overalt) egentlig ikke har så mye å bety? Og så langt jeg kan forstå, kan vel vanskelig boplikten virke rekrutterende for å få flere prester i alle fall? Bortsett fra min sønn, da åtte år, som gjerne ville bli prest ”for da fikk han hus”, så er mitt inntrykk at langt flere velger vekk prestetjenesten, blant annet på grunn av at de ikke kan tenke seg å bo i tjenestebolig, enn de som eventuelt synes det er et stort pluss ved yrkesvalget (Vil en høring fange opp slike signaler?).

Etter snart 20 år i forskjellige tjenesteboliger tenker jeg jo at det har både sine fordeler og ulemper. For meg ser noen av dem slik ut:

  • Boplikten gir en mulighet til å utsette den store investeringen som en bolig er. Det gir noen flere valg når det gjelder kabalen familie/arbeid. Vi måtte ikke arbeide fulltid begge to med mange små barn hjemme – det var godt for oss.
  • Det var og er en glede og fordel, tror jeg, å få bo i menigheten hvor jeg gjør tjeneste. Forhåpentligvis er det en fordel for både menighet og prest.
    Jeg synes det er vanskelig at tjeneste og bolig/hjem blir to sider av en sak.
  • Følelsen av å være evig ”husmann” er ikke god, heller ikke å måtte mase på ”kommunen” hver gang det er noe med boligen (å måtte argumentere for at vi godt kan ha boevne selv om vi har boplikt, var en ydmykende opplevelse).
    For en med kort vei til katastrofetanker har jeg vært mye redd for hva som skulle skje med min familie hvis jeg ble alvorlig syk eller døde; det ville bli et oppbrudd på alle hold p.g.a. at vi bor i tjenestebolig.

I en tid med galopperende boligpriser, stort fokus på bolig som investering (for fremtidig rikdom) og en rørende enighet over hele linja at å leie er å kaste penger ut av vinduet og en fattigdomsfelle uten like, så er det fort gjort å føle seg skikkelig dum og lurt trill rundt som prest i tjenestebolig.
 
Der prester samles, diskuteres fort boplikten, og den gjør i hvert fall ikke at presteskapet blir MINDRE opptatt av boligmarked, investeringer, kjøp, salg og oppussing. Jeg må innrømme at jeg noen ganger kan komme litt nedstemt hjem etter store samlinger med mange prester hvor tema veldig fort blir :”Hvordan har du ordnet deg med bolig da?” For boplikten fungerer jo ikke slik at prester ikke må tenke på å ha et sted å bo noen gang. Det er bare at man må gjøre det på andre måter enn å kjøpe seg en bolig og så bo der (som er den vanlige norske måten å gjøre det på). Noen har lagt mye krefter i å komme ut av hele ordningen. Andre kjøper og leier ut, eventuelt kjøper noe man betaler ned på selv. Å oppdage at en side ved boplikten var at jeg skulle ende opp som ”utleiehai”, kan jo også være en ubehagelig overraske. I en tid med galopperende boligpriser, stort fokus på bolig som investering (for fremtidig rikdom) og en rørende enighet over hele linja at å leie er å kaste penger ut av vinduet og en fattigdomsfelle uten like, så er det fort gjort å føle seg skikkelig dum og lurt trill rundt som prest i tjenestebolig.

Mobilitet skal boplikten også sikre. For det vil vi jo ha, eller? Kanskje vi samtidig da kunne sjekke hvilken mobilitet (eventuelt stabilitet) vi ønsker oss av presten i 2013? For det kan virke som idealet om at presten skulle være ca. sju år på samme sted, før han tok familien under armen og dro videre, også står for fall.
Kan en høring avsløre om ordningen allerede er under avvikling – uten at noen bevisst har tatt et valg om det? Tallene kan jo tyde på det.

Når det altså bare er 61 prosent av menighetsprester i fast stilling som bor i tjenestebolig, så sier det vel seg selv at dette nå er en ordning med mange unntak etter hvert. Med jevne mellomrom kommer det eksempler på saker hvor boplikten blir svært rigid overholdt, i media, gjerne via leserinnlegg. Parallelt kan det nok være at like mange og flere saker, faktisk, blir behandlet fleksibelt og med stort skjønn for prestens behov for å slippe boplikt, av bispedømmeråd og departement. For unntakene fra systemet er jo også mange. Kan en høring avsløre om ordningen allerede er under avvikling – uten at noen bevisst har tatt et valg om det? Tallene kan jo tyde på det.

Sykepleierne har etter hvert fått både funksjonelle og fine klær å arbeide i. Uniformen krever ikke noe kall av dem; klærne skal jo bare understøtte og fungere best mulig i det arbeidet en sykepleier gjør. Boplikten var vel også tenkt å være funksjonell og fornuftig og støtte opp under både menighetens og prestens behov – til beste for kirken på hvert et sted. Fungerer boplikten slik? Har den utilsiktede følger som ikke er blitt vurdert? Vil vi rett og slett snart være tjent med ”andre klær”, andre systemer? Det er jeg spent på om den bebudede høringen sier noe om.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 10/2013:

Silje Haga: Troens transcendens

Björn Vikström: Lokalförsamlingen som enhet för kyrklig verksamhet och utveckling

Olav Tveito: Versus populum – en kommentar

Kjetil Aano: Svar til Andreas Johansson

Svein Aage Christoffersen: Samliv – med og uten Paulus

Historisk tilbakeblikk

          Carl Fr. Wisløff: Merkelige dager

Søndagsteksten

          2. søndag i treenighetstiden: Joh 3,1–13

          3. søndag i treenighetstiden: Mark 10,13–16

          4. søndag i treenighetstiden: Sal 22,8–12

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no