Å snakke om det vanskeligste (LK 20/13)

Å snakke om det vanskeligste (LK 20/13)

Da jeg gikk på videregående hadde jeg samtidig en liten stilling som ungdomsarbeider i menigheten. Og i ungdommelig overmot tok jeg på meg å snakke om temaet ”Å leve sammen” på ungdomsklubben. Det var stinn brakke, tusen spørsmål jeg stort sett ikke kunne svare særlig godt på, og sikkert tusen millioner spørsmål til som ingen turte å stille. Etterpå skjønte jeg nesten ikke selv at jeg frivillig hadde gitt meg inn på noe slikt. Så modig har jeg ikke vært verken før eller senere!

Men jeg kommer fra en tradisjon hvor voksne faktisk prøvde så godt de kunne, å snakke om det vanskeligste med ungdommene sine. Lett rødmende og beklemt trakk de spørsmål etter spørsmål fra kurven hvor vi kunne spørre om det vi ville. ”Hvorfor er det synd å danse?” sto det på mange av lappene. Eller: ”Er det lov å leie?”

Nesten utrolig uskyldig, og nesten aldri fikk vi etter min mening tilfredsstillende svar, men vi fikk i alle fall spørre – noen kom oss i møte, riktignok på ganske klønete vis og med svar som vi nok ofte endte med å forkaste, men likevel! Noen voksne kom oss i møte når vi trengte å drøfte det vanskeligste.

For samliv, hvordan skal vi leve sammen, når en pluss en blir to, forelske, forhold, ekteskap – det er jo det viktigste, vareste, varmeste og villeste i livet – og nettopp derfor så vanskelig å snakke om. Det er vanskeligere å være uenige om hva som er rett og urett på dette området, enn på de fleste andre. Det er kortere til såre følelser og dyp skuffelse her enn ellers når vi snakker sammen. Og jeg vil jo ikke såre, og ikke vil jeg bli såret, heller. Også blir det stille. Og stillheten sprer seg – for hvem er jeg til å legge meg borte i hvordan andre mennesker velger å leve og ha det?

Hvem er jeg å legge meg borte i hva folk mener og synes?

Familieterapeut Sissel Gran skrev i september 2013 i Morgenbladet at det mangler en åpnere offentlig samtale om skilsmissekulturen vår. Kan det være nok et samlivsområde hvor stillheten sprer seg? Og åpenbart ikke bare i kirken, skjønt heller ikke der har vi vel samtaler om hvordan det er og blir når samliv går i stykker? (Med hederlige unntak av sjelesorgsrommet og en del forebyggende tiltak i kursform)

Det er vanskelig å snakke om samliv. Derfor ønsker jeg meg både lydhørhet, mot og kanskje ikke minst en porsjon robusthet, som gjør at vi tør å snakke om hvordan vi skal tro og tenke og oppføre oss, også på dette så viktige område i livet.

For hvilke samtaler har vi i kirken med unge mennesker om temaet samliv? Hvor kan de gå med det de lurer på. Finnes det noen å lure sammen med? Noen som både kan høre på, men også tør å dele tanker, idealer, håp og drømmer for hvordan vi kan leve godt sammen – også som par og kjærester?

Har vi som kirke noe annet å tilby som rettesnor for unge mennesker enn ”har du lyst, har du lov”?
Har vi som kirke noe annet å tilby som rettesnor for unge mennesker enn ”har du lyst, har du lov”? Hvor går de gode grensene? Hva tenker jeg egentlig om det, og tør jeg å la meg utfordre av noen som mener noe annet?

I en photoshopet verden hvor vi blir utsatt for glansede bilder fra alle steder, hvor selv syltynne modeller ikke er tynne nok eller pene nok eller brune nok, og derfor blir retusjert til det nesten ugjenkjennelige og i alle fall helt urealistiske, har vi i kirken et menneskesyn som kan hjelpe unge mennesker til å kjenne igjen drømmedamen/drømmemannen, eller være drømmedamen/drømmemannen, selv om man ser helt annerledes ut enn menneskene i bladene?

Hva betyr det å bli trofast hos, å elske og ære – hvorfor er det viktig? Og hvordan gjør vi det? Samliv er så mangt. Følelser, ordninger, intensjoner, kropp. En forelskelse kan oppleves både som et mirakel og som en naturkatastrofe.

Sammen med min elskede kan jeg føle meg både som verdens sterkeste, og som verdens mest hudløse og sårbare. Følelsesregisteret utforskes både på godt og vondt. Det er sterkt, det er godt og det kan være veldig, veldig sårt og vanskelig når noe går galt, fordi det er så viktig for oss. Så selvfølgelig skal vi snakke om det!
Selvfølgelig skal vi snakke om det vanskeligste og viktigste!

Selvfølgelig skal vi snakke om det vanskeligste og viktigste! Som kirke kan vi ikke utelukke oss selv fra disse delene av livet hos mennesker.

17. oktober i år kom uttalelsen fra Bispemøtet i Den norske kirke om Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv. Og etter de første reaksjonene å dømme er det absolutt ingen som er fornøyd.

I spørsmålet om anerkjennelse av homofilt samliv og hvorvidt kirken skal åpne for at likekjønnede par kan vies i kirken, som uttalelsen særlig handler om, så er reaksjonene at enten har biskopene gått altfor langt, eller så har de ikke gått på langt nær langt nok.

Noen er skuffet og såret over flertallet av biskopene konklusjon; noen er skuffet og såret over mindretallet av biskopenes konklusjon, og noen er skuffet og såret av at flertallet av biskopene ikke endte opp med å ville gjøre noe annet og noe mer på tross av sin konklusjon.

Om det er vanskelig å snakke om samliv generelt, er det i alle fall ikke lettere å snakke om homofilt samliv spesielt, både fordi den samme faren for å såre eller å bli såret oppstår her, som når det gjelder andre samlivsspørsmål, og fordi mange nok etter hvert også er slitne av debatten.

Det gjør det heller ikke lettere at det kan føles som om spørsmålet om homofilt samliv og hvordan kirken skal stille seg til dette, er blitt selve lakmustesten på hvem du er (som kristen og som menneske). Her utvikles det fort fronter som gjensidig fordømmer hverandre, med til dels harde karakteristikker.

Kampen om å være minoritet og utsatt, og derfor kunne kreve et særlig vern for seg og sine holdninger, synes jeg også at jeg finner på begge sider i denne kampen. For fronter samtaler ikke. De slåss. De slåss fordi det står mye på spill; det står alltid mye på spill når det er samliv som er i fokus. I dette spørsmålet mener noen at kirkens enhet og fremtid også ligger i potten – her blir det altså mye å slåss for og om.

I dette nummeret trykker vi Bispemøtets uttalelse og inviterer til å snakke videre sammen om dette i våre spalter. For vi må snakke om det vanskeligste. Og vi må gjøre det med passe høy stemme, og legge inn lyttepauser. Bare slik kan vi finne veien mellom frontene og tausheten.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 14/2013:

Artikler og innlegg

          Bispemøtet: Ekteskapet i et evangelisk-luthersk perspektiv

          Per Kristian Aschim: Kirkens oppdrag må styre kirkens organisering

Historisk tilbakeblikk

          Kirkedepartementet, stillingsutlysning: Røros Sognekald

Bokmeldinger

          Petter Skippervold: Fenomenet Bibelen

Søndagsteksten

          Juledag: Joh 1,1–14

          2. juledag/Stefanusdagen: Matt 2,16–23

          Romjulssøndag: Matt 2,13–15

          Nyttårsaften: Luk 13,6–9

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no