Bibeltroskap (LK 16/14)

Bibeltroskap (LK 16/14)

På slutten av sommeren har det gått en debatt i den kristelige dagspresse om bibelsyn, en debatt som har vist mye energi. En viktig årsak til denne energien ligger i den lutherske identiteten der ”Skriften alene” har vært et viktig prinsipp: Hvis noe skal ha teologisk gyldighet, må det kunne begrunnes i Skriften. Historisk sett var skriftprinsippet nøkkelen for Luther og de andre reformatorene til å ta et oppgjør med en kirkelig tradisjon som hadde fjernet seg for mye fra sitt bibelske utgangspunkt. I det 19. og 20. århundre var derimot fronten en rasjonalistisk preget liberalteologi som ville sette sentrale punkter i den kristne tro til side. Også her spilte henvisningen til Bibelen en viktig rolle, med den dertil hørende formaning til bibeltroskap. Nettopp fordi dette ligger så dypt i historien, rammer også påstander om manglende bibelforankring så sterkt, ikke minst når de kobles til antydninger om at noen har ”sviktet” det som tidligere har stått fast. Det motsatte av bibeltroskap må vel være bibel-utroskap, og det er det knapt noen som vil ha på seg. I en slik situasjon utfordres man til å tenke gjennom spørsmålet om Bibelens betydning og hva bibeltroskap kan bety.

Bakgrunnen Når Bibelen har en slik rolle i kristen teologi, er det fordi kristen teologi er åpenbaringsteologi. Kristen tro er ikke et resultat av menneskers egen fornuft eller erfaring, men bygger på Guds selvåpenbaring i Jesus Kristus (Jfr. Paulus i 1 Kor 2,9f). Denne åpenbaring finner sitt høydepunkt og sin avslutning i Jesus, i hans person, hans liv, død og oppstandelse (Hebr 1,1f). At åpenbaringen er en person, betyr at den ikke er en bok. Her skiller kristen tro seg f.eks. fra islams forståelse av sin hellige bok, der åpenbaringen er boken selv. Men også i den kristne bibelsynsdebatten synes enkelte debattanter å komme farlig nær en slik forståelse.

I denne sammenheng kan Karl Barths skjelning mellom Ordets tre skikkelser være til hjelp. Han skjelner mellom Jesus selv som det inkarnerte Ord, bevitnelsen av Ordet i Bibelen og formidlingen av det i forkynnelsen. Jesus er den egentlige åpenbaring som bevitnes gjennom Bibelen. Men åpenbaringen blir ikke til liv og frelse før den når menneskers hjerter, og her er det Gud bruker den muntlige forkynnelses ”levende ord”.

For den kristne kirke er Bibelen av avgjørende betydning – ikke fordi den i seg selv er Guds åpenbaring, men fordi den formidler budskapet om ham som er Ordet som ble menneske (Joh 1,14). For de første kristne ble dette budskapet overlevert av dem som hadde vært vitner til Jesu liv, død og oppstandelse. Når denne overleveringen ble
Å være kirke er i en viss forstand ”å tro som apostlene”.
nedskrevet, var det for å formidle apostlenes budskap til nye generasjoner. Den kristne kirke forstår seg selv i denne tradisjonen; den er en ”apostolisk kirke”, som det heter i Nikenum. Å være kirke er i en viss forstand ”å tro som apostlene”. Derfor er apostlenes vitnesbyrd om Jesus den grunnleggende rettesnor for kirkens forkynnelse og praksis.

I et slikt perspektiv ligger også en nøkkel til tolkningen av Bibelen: Den må ikke forstås som en samling ulike sannheter, men tekster som hver på sin måte belyser tekstenes sentrum, evangeliet om Jesus. Ifølge den lutherske bekjennelse er det enheten i forståelsen av evangeliet, som konstituerer enheten i kirken (CA 7). Dersom man står sammen om forståelsen av evangeliet, kan man være uenig om mye annet.

 En fare med et slikt perspektiv er at det kan fungere reduksjonistisk, ved at innholdet i evangeliet blir redusert til et abstrakt prinsipp eller kjernesannhet. Selv om evangeliet utvilsomt har en kjerne knyttet til troen på Jesus som veien til frelse, henger dette sammen med en rekke andre forhold, herunder en bestemt forståelse av Gud, mennesket og verden. Av den grunn er også Det gamle testamente en nødvendig forutsetning for å forstå evangeliet i Det nye. Det betyr også at etiske tema ikke kan holdes utenfor spørsmålet om forståelsen av evangeliet. Siden frelsen bl.a. innebærer at Guds vilje kan skje i den troendes liv, er forståelsen av denne vilje ikke uvedkommende for evangelieforståelsen.

I Gadamers hermeneutikk finner vi et viktig skille mellom en historisk og en filosofisk lesning av en tekst. Mens en historisk lesning begrenser seg til å spørre hva teksten betydde i sin opprinnelige historiske kontekst, handler en filosofisk lesning om å forstå den sak som teksten handler om. I en slik lesning er teksten ikke bare nøytral informasjon, men utfordrer leserens egen forståelse av saken.

Heller ikke for en teologisk lesning av bibeltekster er det tilstrekkelig bare å forstå hva forfatterne har ment i sin opprinnelige kontekst. ”Å tro som apostlene” betyr ikke å forsøke å se verden som jøder i det første århundre, men å lese deres vitnesbyrd om Jesus inn i vår egen tid og vår egen kontekst. Som universelt budskap søker evangeliet uttrykk i ulike kulturer og kontekster, uten å være identisk med noen av disse uttrykkene. Det gjelder også den første generasjon kristnes uttrykk, selv om disse – gjennom Det nye testamente – får en unik rolle når det gjelder å bevitne evangeliet. I den nødvendige teologiske lesning av tekstene trenger vi også å mobilisere tradisjon, erfaring og fornuft for å forstå hva tekstene kan bety i dag. Det betyr ikke at tradisjon, fornuft eller erfaring kan erstatte Bibelen som kilde til kunnskap om evangeliet, men at de er nødvendige for å formulere Bibelens budskap i dag. Når man i noen spørsmål må tenke annerledes enn Bibelens forfattere (f.eks. om verdensbilde), handler det ikke om ”å  sette Bibelen til side”, men om en ansvarlig teologisk tolkning.

At en rent historisk lesning av tekstene ikke er nok, betyr også at man ikke kan ”gjemme seg bak” tekstene for å slippe å ta ansvar for det man mener de formidler. Et eksempel på det er når man i møte med ubehagelige tekster sier at man selv gjerne kunne tenkt seg at det var annerledes, men at man må bøye seg for teksten. I slike tilfeller påberoper man seg en rent formal skriftautoritet i stedet for å gjøre tekstenes innhold gjeldende som uttrykk for Guds gode vilje. Det er ikke nødvendigvis noe godt uttrykk for bibeltroskap.

Bibelen inneholder et rikt univers med mange dybder og nyanser. Til alle tider har man sett behov for å sammenfatte innholdet gjennom bekjennelsestekster og kateketiske tekster, eller drøfte innholdet i dogmatiske framstillinger. Selv om dette alltid vil være et nødvendig arbeid, må man vokte seg for å tro at slike tekster kan erstatte arbeidet
Gjennom sine nyanser og dybder har bibelordet alltid noe nytt å si oss.
med selve bibeltekstene. Langt mindre bør man tro at sjekklister over utvalgte ”testspørsmål” kan være noen garanti for bibeltroskap. Gjennom sine nyanser og dybder har bibelordet alltid noe nytt å si oss. Det kan være innsikter som i den situasjon man befinner seg får ny mening og aktualitet. Og det kan være sannheter som treffer en akkurat der man befinner seg i sitt personlige liv – enten til utfordring eller til trøst. Ofte kan bibelordet ramme på de mest overraskende måter. Bibeltroskap handler derfor ikke minst om å føre mennesker inn i Bibelens verden, slik at vi gjennom bibelordet kan møte ham som er Ordet fra evighet av.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 16/2014:

          Jan-Olav Henriksen: Forskningsfrihet – sett fra forskerens side

          Espen Ottosen: Avsluttende svar til Atle Ottesen Søvik

Bokmeldinger

         Erik Stabrun: Bud bærer

Søndagsteksten

          Bots- og bønnedag: Luk 13,22–30

          Reformasjonsdagen: Joh 1,16–17

          Allehelgensdag: Matt 5,1–12

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no