Et levende minne (LK 20/14)

Et levende minne (LK 20/14)

Hvilken status har de døde? I løpet av høsten har spørsmålet om de levendes forhold til de døde på nytt blitt aktualisert. Interessen for dette spørsmålet har fått rikelig med drivstoff fra det internasjonalt kjente mediet Lisa Williams’ besøk i Norge i september. Også høsten 2010 var det et liknende ordskifte, den gang som nå utløst av den publisitet prinsesse Martha Louise og Elisabeth Sandøy har bidratt til å gi saken. Selv om flere biskoper både i 2010 og nå har tatt avstand fra tanken om kontaktbare døde, er det ingen grunn til å avvise denne tematikken i kirkelig og teologisk debatt. Kanskje er problemstillingen nærmere menneskers lengsler og erfaringer og derfor mer relevant enn vår tradisjonelle teologi har vært villig til å ta inn over seg. Det er heller ikke nødvendig altfor raskt å uttrykke moralsk indignasjon over at noen tilbyr og tar seg betalt for veiledning på dette område. Jeg har ingen grunn til å betvile den positive motivasjonen som både Soulspring og Lisa Williams gir uttrykk for. Men det er gode grunner for å snakke om hvilket teoretisk grunnlag som ligger bak når Williams og andre hevder å kunne kommunisere med døde. Når vi ser forbi den kommersielle innpakningen kontakten med de døde er gitt, reiser denne praksisen to grunnleggende spørsmål. Hva vil det si å være død? Hvilken rolle spiller de døde for oss som lever?

Hva vil det si å være død? Mulige svar på dette spørsmålet lider under mangel på pålitelig empiri. Riktignok er det skrevet bøker om ”livet etter liv et”, der mennesker rapporterer fra kortvarige tilstander av tilnærmet klinisk død. Men et av dødens kjennetegn er nettopp at den skiller oss fra den erkjennbare virkelighet og derfor ikke kan rapporteres fra. Det gir grunn til tilbakeholdenhet. Williams kan med rette beskyldes for å relativisere døden. Men kristen tro blir også i noen sammenhenger framstilt som en relativisering av dødens virkelighet: NN er gjenforent med sine kjære; NN er forfremmet til herligheten; NN har kommet hjem. Dette er uttrykk for at NN er død, men at i troens lys er den kroppslige død bare en overgang til et annet slags liv. Mange slike uttrykk gir et uklart bilde av den dødes status: Hvor død er egentlig NN? Det uttrykker også et dualistisk skille mellom det kroppslige og det sjelelige ved mennesket. De fleste innser at
Min kropp er ikke mye verdt når den er død. Spørsmålet er om sjelen min er så mye mer verdt. Skal jeg tro på oppstandelsen, må den for min del gjelde både kropp og sjel, fordi begge to er korrumpert.
kroppen er ferdig; ingen som har vært med på syning i et bårerom trenger å være i tvil om at livet har forlatt kroppen. De aller fleste menneskekropper som har befolket jorden, har vendt tilbake og er blitt fullt integrert i den jorden de kom fra. Min kropp er ikke mye verdt når den er død. Spørsmålet er om sjelen min er så mye mer verdt. Skal jeg tro på oppstandelsen, må den for min del gjelde både kropp og sjel, fordi begge to er korrumpert. At vi likevel kan si om NN at han er kommet hjem og er gjenforent med sine kjære, må i så fall bero på at oppstandelsen til det nye livet er frigjort fra den tidsregning vi er strengt bundet til i vår nåværende tilværelse. 

Hvilken rolle spiller de døde for oss som lever? Stadig oftere legger jeg merke til at den som er død, blir regnet med som en fortsatt betydningsfull del av virkeligheten for dem som lever videre. Et vanlig uttrykk i minnetaler eller sørgeblogger på nett er: Du vil alltid være med meg! Dette kan forsås på flere måter, noen mer bokstavelige enn andre. Mediet Adele Leyha uttrykker det slik på sin hjemmeside:

”Når familie og venner dør, vil de følge med oss fra den andre siden. Ofte bekymrer de seg for oss og prøver å passe så godt de kan på oss. Problemet er imidlertid at det er vanskelig for dem å kommunisere med oss. Som medium kan jeg hjelpe deg å formidle kontakt med åndeverden eller ’den andre siden’. Denne kontakten kalles også for kanalisering.”

En slik kommunikasjon forutsetter at de døde ikke er virkelig døde, men levende og kommuniserende i en annen dimensjon, fra ”den andre siden”. En slik forestilling har ikke sitt utspring i kristen tro og tenkning. Tvert imot er dette levende forestillinger både i nyreligiøse miljøer og i tradisjonell fedredyrkelse. Disse linjene skrives i Fianarantsoa på Madagaskar. Her som i mange andre afrikanske kulturer blir avdøde forfedre betraktet som virksomme og tilstedeværende på til dels krevende måter. Derfor holdes skikken med ”likvending” hvert 7. år fortsatt ved like, for å oppnå eller vedlikeholde forfedrenes velsignelse. Selv om de kristne kirkene har tatt et oppgjør med denne skikken, hender det at også kristne familier følger skikkene, for sikkerhets skyld. 
Det er sjelden jeg møter sørgende som for alvor tror at den avdøde er reelt tilgjengelig. Desto oftere møter jeg pårørende som aktivt oppsøker minnet om den avdøde, besøker gravstedet jevnlig, deler følelser og fortellinger med avdøde, som med en dagbok. Tiden er forbi da vi kategorisk betraktet dette som usunne tegn på patologisk sorg.

Når pårørende i vår egen kultur i dag uttrykker at den som er død, fortsatt er med dem, er det i all hovedsak minnet om den avdøde det er snakk om. Det er sjelden jeg møter sørgende som for alvor tror at den avdøde er reelt tilgjengelig. Desto oftere møter jeg pårørende som aktivt oppsøker minnet om den avdøde, besøker gravstedet jevnlig, deler følelser og fortellinger med avdøde, som med en dagbok. Tiden er forbi da vi kategorisk betraktet dette som usunne tegn på patologisk sorg. Sorgarbeidet er i dag åpent for mer individuelle uttrykk enn det den tradisjonelle fasetenkningen tillot. Det betyr at de pårørende fortsetter å verdsette og videreutvikle den relasjonen de har hatt til den de har mistet. Mange vil kunne fortelle at varmen fra de gode minnene ikke hindrer dem, men snarere setter dem i stand til å åpne seg mot livet igjen. Den døde kan være en ressurs for den som lever. Dette kan skje uten en reell sammenblanding av død og liv, selv om språket som noen ganger brukes i minneord, kunne tyde på det. Ingen tror vel heller for alvor at en dagbok er levende; likevel kan det anbefales å skrive.  

Noen mener kristne bør feie for egen dør i denne saken, siden vi proklamerer at en som døde for snart 2000 år siden, fortsatt er høyst kontaktbar. Det kan være en god påminnelse om at den kristne kirke alltid har holdt seg med en x-faktor og derfor skal være tilbakeholdne med å avskrive alt annet vi ikke helt kan gjøre rede for med fornuften.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 20/2014:

Artikler og innlegg

          Frank Oterholt: Spanske dager fylt med sorg

          Espen Ottosen: Ethvert teologisk utgangspunkt bør begrunnes

Bokmeldinger

          Jan-Olav Henriksen: Tro som gjør seende

          Kristin Norseth (red.): Messuskýringar

Søndagsteksten

          Andre juledag (Stefanusdagen): Matt 10,16–22

          Romjulssøndag: Luk 2,36–38

          Nyttårsaften: Joh 14,27

          Nyttårsdag / Jesu navnedag: Matt 1,20b–21

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no