STABEN – straff eller velsignelse? (LK 4/15)

STABEN – straff eller velsignelse? (LK 4/15)

I sin siste bok, Eneboerliv, raljerer Kjell Arild Pollestad flere steder over hvordan Den norske kirkes staber fungerer (eller nettopp helst ikke fungerer, i de eksemplene han gir). Staben beskrives her helst som et slapt minste felles multiplum, som først og fremst sikrer at lite eller ingenting blir gjort, eventuelt at det som blir gjort, er høyst middelmådig. Ja, ja – han om det. Boken har jo ellers utallige eksempler på at samarbeid er vanskelig, også i Den romersk-katolske Kirke.

I den såkalte mobbeundersøkelsen, gjort ved Institutt for samfunnspsykologi, er det faktisk 7,5 prosent av de kirkelig ansatte som svarer ja på at de er blitt mobbet eller trakassert på arbeidsplassen de siste seks månedene. I Hamar bispedømme er tallet så høyt som 12.2 prosent; i Oslo er det 9,3 og i Nord-Hålogaland 9,6. Nå kan det være mye som ligger bak slike tall, og forklaringen på at såpass mange bruker så sterke ord på hvordan de opplever sitt arbeidsmiljø, kan sikkert også tolkes og forklares på flere forskjellige måter. Men et signal må det vel allikevel være – om at det slites i relativt store deler av stabslivet.

Jeg har hørt trøtte medarbeidere stønne etter lange og lite konstruktive møter og si at livet så definitivt ville vært bedre uten denne staben. Og det er vel ikke få veiledningstimer og ABV-grupper som brukes på diverse stabsproblematikk. Samtidig er et av Oslo bispedømmes vektigste argument når de nå slår sammen menigheter på løpende bånd, at det da blir større og mer robuste staber – som et tenkt gode i den større, og da formodentlige også mer robuste, menigheten.

Så kan da staben være BÅDE til utfordring og til glede – selvfølgelig. Og det kan være både fint og vanskelig å finne ut av dette med å arbeide sammen, mot et mål vi ofte langt på vei vil være enige om, men som veldig forskjellige mennesker, og med hver våre fagområder. Så kanskje er forventningene til nettopp dette å arbeide sammen, i en stab, vekselsvis være enten for høye eller for lave på én gang, har jeg tenkt.

Kirken har i det hele tatt lagt seg til en rekke kjekke godværsmodeller som bare fungerer når alle er gode venner.

Min erfaring er i alle fall at beskrivelsen av å arbeide i en kirkelig stab fort kan framstå som noe nesten umulig, ekstra vanskelig i forhold til alt annet man kunne ha funnet på. For i kirkelige staber er det mange umulige mennesker som får herje på som de vil. Og når de blir uenige (og det blir man jo), så er man uenig om teologi – og da er det ingenting å gjøre med det; konflikten er et uunngåelig faktum, og intet kan gjøres. Dessuten er det jo som ”alle vet”, en helt håpløs konstruksjon i kirken, med to arbeidsgiverlinjer – noe som jo gjør at en hver bitteliten uenighet raskt vokser seg til noe stort og uhåndgripelig. Nesten helt av seg selv må det gå slik, for her sitter ledelsen handlingslammet på alle sider. Ja, kirken har i det hele tatt lagt seg til en rekke kjekke godværsmodeller som bare fungerer når alle er gode venner. Og det er vi jo ikke.

Og så er vi ganske flinke til å minne hverandre om alt vi er dårlige på i kirken: Dårlig på ledelse, dårlig på tydelighet, dårlig på å lage gode kulturer – og alt dette dårlige gjør at det i alle fall blir skikkelige dårlig å være stab i denne kirken.

Hva gjør det egentlig med oss, hvis vi stadig gjentar at det er sånn vi er og har det? Er det ikke slik at når vi forventer så lite, eller at dette skal gå så dårlig, så blir det nærmest en selvoppfyllende profeti?

Så har vi den motsatte ytterlighet, som er å forvente at i en kirkelig stab vil det være ubegrenset med omtanke og sjelesørgerisk klokskap for meg og det jeg sliter med, til enhver tid, at når man arbeider i kirken, er man unntatt både krav og forpliktelser, og at det rette svar når noe går galt, er kristeligsinnet tilgivelse. Med høye bibelske idealer i bakhodet kan arbeidslivet og virkeligheten nok komme som et sjokk for meg. For det er ikke sikkert det er så mange staber som utelukkende kan beskrives som et sted hvor de ”kappes om å hedre hverandre”.

Så er det også lett å forvente for mye. Så hva kan vi gjøre?

Som et ganske pliktoppfyllende menneske, har jeg vært på veldig mange foreldremøter. Her blir vi som er foreldre, igjen og igjen minnet om hvordan hjem og skole best mulig skal gjøre en jobb sammen, med barnet i sentrum. Her gjelder noen enkle retningslinjer, og de er: Snakk ikke stygt om skolen eller læreren rundt middagsbordet! Ta ansvar; henvend deg til rette vedkommende; spør om hva som egentlig har skjedd; be om en samtale, og/eller si fra om det du reagerer på, på en ordentlig måte. Jeg har hørt det så utrolig mange ganger, men må med skam innrømme at jeg fortsatt trenger denne stadige påminnelsen for å huske hvilket ansvar jeg også har inn i dette skole/hjem-samarbeidet – at en kultur skaper vi sammen, og at det er alles ansvar å gjøre det.

For en dårlig kultur er ikke bare et ledelsesproblem. Det er heller ikke et uunngåelig resultat av to arbeidsgiverlinjer – eller, for den del, noe vi skal bli veldig forundret over fordi vi trodde at i kirkelig sammenheng så kom det gode klima i staben sånn helt av seg selv…

Kanskje kan vi med noen sånne små skritt komme nærmere en stab som er stadig mer til velsignelse og mindre av en straff.

Kanskje skal vi lære av skolen her – stadig å minne hverandre om noen enkle kjøreregler, noe som kan ligge i bunn når vi skal skape et godt arbeidsfellesskap? – slik at vi øver oss på konstruktiv tydelighet (som ikke er akkurat det samme som bare å være tydelig) – at vi snakker til og ikke om, og at vi gjør det med respekt og med en intensjon om å ta den andre i beste mening – at vi også øver oss i å tåle forskjellighet og å leve med uenighet, ryddig og godt – fordi vi er på samme lag, selv om vi verken er like eller synes det samme om alt. Kanskje kan vi med noen sånne små skritt komme nærmere en stab som er stadig mer til velsignelse og mindre av en straff.

ANNE GRETE LISTRØM 

 

Øvrig innhold i LK 4/2015:

Artikler og innlegg

          Ole Chr. M. Kvarme: Den hellige ånd – hvem, hva og hvorfor?

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Månedens salme februar 2015: Ingen er for liten til å se Guds under (N 13 623)

Søndagsteksten

          Palmesøndag: Matt 26,6–13

          Skjærtorsdag: Luk 22,14–23

          Langfredag: Matt 26,30–27,50

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no