Hva skal bestemme veivalgene? (LK 10/15)

Hva skal bestemme veivalgene? (LK 10/15)

Den siste tiden har mange av LKs lesere på ulikt vis vært involvert i Kirkerådets høring ”Veivalg for fremtidig kirkeordning”. Alle landets menighetsråd, fellesråd og bispedømmeråd er blitt bedt om å si sin mening – ved siden av en rekke andre instanser. Etter planen skal Kirkemøtet i 2016 ta stilling til veivalg for utformingen av en ny kirkeordning som etter planen skal tre i kraft fra 2020.

Det er enighet om svært mye.

Vi har til dette nummeret bedt fem personer med ulike ståsted i kirken – en sokneprest, et menighetsrådsmedlem, en kirkeverge, en seniorrådgiver i Bispemøtet, og et medlem av bispedømmeråd og Kirkerådet – si hva de mener er de aller viktigste hensynene i utformingen av ny kirkeordning. Det dreier seg med andre ord om det ”omdreiningspunkt” som blir bestemmende for andre veivalg. Som man vil se av artiklene, er det enighet om svært mye. Ikke minst ser det ut til å være en grunnleggende enighet om soknets rolle som den grunnleggende enhet i kirken, og at kirkeordningen må legge best mulig til rette for virksomheten her. Kriteriet som andre nivåer må måles etter, er på hvilken måte de legger til rette for kirkens primære arbeid lokalt. Også når det gjelder betydningen av å legge best mulig til rette for at prester får utøve sin tjeneste med ord og sakrament, og at biskopenes tilsynstjeneste må ivaretas, synes det ikke å være uenighet. Det er et godt utgangspunkt for det videre arbeid med kirkeordningen.

Det punkt der veiene fremfor alt skilles, også blant våre fem skribenter, er hvor arbeidsgiveransvaret for prester skal ligge. Ingen av de fem går inn for at dagens delte ordning skal videreføres, men legger til grunn Kirkemøtets intensjon om at alle som arbeider i menigheten, skal ha den samme arbeidsgiver. Men veiene skilles når man kommer til spørsmålet om det i fremtiden skal være bispedømmerådet eller fellesråd/prostiråd som skal være den primære arbeidsgiver. De som argumenterer for bispedømmerådet som arbeidsgiver, er fremfor alt opptatt av biskopens mulighet for å utøve et reelt tilsyn. De som argumenterer for fellesrådet/prostirådet som arbeidsgiver, er opptatt av nærheten til der virksomheten foregår, og å motvirke sentralisering. De som går inn for bispedømmerådet, søker samtidig å sikre nærhet og motvirke sentralisering gjennom å ville delegere mest mulig av utøvelsen av arbeidsgiveransvar og ledelse til prosti- eller soknenivå. De som går inn for fellesrådet/prostirådet, vil sikre biskopens tilsyn på andre måter.

Det jeg vil ha sagt med dette, er at det som skiller de ulike posisjonene, nødvendigvis ikke er så mye. Og uansett hvilken løsning en velger, må en også ta hensyn til anliggendene til dem som argumenterte for en annen løsning. Det kan bety kompromisser og ulike kombinasjonsløsninger. Det er likevel viktig at ikke løsningene blir så kompliserte at de virker fordyrende og byråkratiserende. Et mål med ny kirkeordning må være at ikke mer enn høyst nødvendig av ressurser blir brukt til å løse kirkens primæroppdrag i gudstjenestefeiring, undervisning, diakoni, kultur og misjon.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 10/2015:

Artikler og innlegg

         Harald Hauge: Noen strøtanker om kirkelig ledelse og kirkeordning

         Sigmund Knutsen: Ny kirkeordning – Hva var spørsmålet?

        Kristin Stang Meløe: Hvem er en god husholder?

        Inge Westly: Ledelse i fellesskapet

        Erling Birkedal: Arbeidsgiveransvar og lokal ledelse i ny kirkeordning

        Vidar L. Haanes og Harald Hegstad: Et annet MF?

Søndagsteksten

         2. søndag i treenighetstiden: Sal 67,2–6

         3. søndag. i treenighetstiden: Joh 1,35–51

         4. søndag. i treenighetstiden: Matt 16,24–27

         Sankthansdagen / Jonsok: Matt 11,7–14

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no