Kutt tekst? (LK 11/15)

Kutt tekst? (LK 11/15)

Den siste dåpsfamilien beveger seg smilende fra koret og ned mot første benk. 5 barn er behørig døpt og presentert; klokka er blitt 11.35. Så ber presten alle foreldre og faddere om å reise seg en gang til. Først når formaningene er lest, går tekstleseren fram til lesepulten. ”Nå begynner det viktigste,” tenker han og innleder med klar røst: ”Det står skrevet.” Men for tre fjerdedeler av den tallrike forsamlingen er det viktigste allerede over. I koret har presten satt seg med en nagende uro. Hun har sitt hun gjerne vil si, men det er ennå en stund til, og hun vet ikke helt om noen virkelig vil eller er i stand til å høre. Og i menighetsrådet var hun bestemt på at alle hovedgudstjenestene burde feires med nattverd. Dette kommer til å vare lenge. Hvor kan vi korte ned? Skulle de kuttet ut én lesning? Men det er for seint, lesningen er allerede i gang…

Og hva er det som oftest og lettest salderes bort når det blir trangt om plassen i gudstjenesteprogrammet?

I Den norske kirke vil vi mye med gudstjenesten. Den skal være menighetens hovedsamling. Det er en uttalt målsetting at både dåp og nattverd skal feires i hovedgudstjenesten. Den skal også være et ankerfeste for mange av trosopplæringstiltakene. I tillegg vil vi bli oppbygget av en solid preken, bli beveget av musikk og salmer, ha rom for tilbedelse og be for det meste og de fleste. Vil vi for mye? Og hva er det som oftest og lettest salderes bort når det blir trangt om plassen i gudstjenesteprogrammet?

Mye tyder på at Ordets del blir salderingsposten. Ordets del utgjør den andre av gudstjenestens fem hoveddeler. I de alminnelige bestemmelser for gudstjenesten gis det bare to anvisninger for denne delen. Den første fastslår at bibellesningene skal hentes fra Tekstbok for Den norske kirke, og at evangelieteksten skal leses i hver hovedgudstjeneste. Den andre angir at prekenen normalt holdes ”over evangelieteksten eller en annen prekentekst som er fastsatt av Kirkerådet” (Alminnelige bestemmelser 28–29) De øvrige føringer for denne delen av gudstjenesten gis under veiledningen til de enkelte ledd i gudstjenesteboken.

Som en del av gudstjenestereformen fikk vi ny Tekstbok for Den norske kirke. Et omfattende og genuint teologisk arbeid ligger bak utarbeidelsen av denne ”indre kanon” av bibeltekster for kirken. Men et sluttprodukts verdi kan vurderes på to ulike måter. Den iboende verdien viser til de kvaliteter og resultater som en analyse av produktets innhold vil framvise. Men produktets verdi vil også avhenge av i hvilken grad og på hvilken måte produktet blir tatt i bruk. Hvis jeg handler inn en ny PC eller telefon, vil selgeren gjerne vise til produktets kapasitet, tekniske spesifikasjoner og anvendelsesområder. Men min bruk av produktet kan være så begrenset at vektleggingen av produktets iboende kvaliteter på det nærmeste blir irrelevant. Blir tekstboken brukt??

Når Tekstboken og lesningenes skjebne i reformen skal undersøkes, er det særlig to variabler som blir interessante.
- For det første bør det kunne leses ut av de godkjente lokale grunnordningene i hvilken grad menighetene leser alle dagens tekster. Det innsamlede materialet er imidlertid ikke alltid like presist i sin beskrivelse av Ordets del. Likevel vil lokale grunnordninger gi oss verdifull informasjon.
- For det andre kan det være grunn til å spørre om menighetens faktiske gudstjenestefeiring er tro mot de vedtatte, lokale grunnordningene. Tidlig i reformens virketid ble det hevdet at gudstjenestene ble ordrike og presset både på tid og på mengden av innholdsmomenter. Sløyfer prester tekstlesninger på gitte søndager for å korte ned på gudstjenesten? Vi har ikke kvalifisert materiale for å si noe sikkert om dette; vi er overgitt til generelle inntrykk og mer anekdotiske vitnesbyrd. Men det skjer.

Vi har også ønsket at de prestene det gjelder, selv skulle komme til orde. Det er svært interessant å lese de betraktningene som soknepresten i Sør-Fron og kapellanen i Skårer deler i sine bidrag. Hvordan har det vært å bli betrodd pastoralt lederansvar i De norske kirke?

En undersøkelse av lokale grunnordninger i fire prostier i to bispedømmer viser at alle tre tekster leses i færre enn halvparten av hovedgudstjenestene. Den mer impulsive kutting av tekstlesninger kommer i tillegg. Om dette er et resultat av reformens vekt på fleksibilitet og lokal innflytelse over gudstjenestens gang, vet vi ikke sikkert. Men det er gode grunner til å tro det. I Oslo bispedømme har biskopen kommentert denne tendensen i flere av godkjenningsbrevene til menighetene: ”Biskopen legger til grunn at menighetens hovedgudstjenester normalt har med de tre bibeltekstene. Dette er viktig for å gi bibelteksten den nødvendige vekt og bygger på solid tradisjon i vår kirke og i økumenisk sammenheng.”

Det blir ofte hevdet at lange tekster og middelmådig framføring av dem svekker gudstjenestens dynamikk og dramaturgi. Det kan være sant. Men det kan også hende at kirken er i ferd med å få en svekket teologi om Ordet. Har egentlig gudstjenestereformen en teologi om Ordet? I noen grad ble dette et tema i diskusjonen om lesningenes avslutningsord. Som et resultat av liturgihøringen landet de endelige vedtakene på henholdsvis Slik lyder Herrens ord og Slik lyder det hellige evangelium. Samtidig ble disse problematisert både i forslaget og i flere høringsuttalelser. I hvilken forstand er Bibelen Guds ord? En viktig fornyelse i bibelteologien i forrige århundre var knyttet til forståelsen av Ordet som hendelse. Fra å fokusere på det objektive innholdet i skriften som informasjon om et religiøst, kulturelt eller litterært saksfelt har interessen dreid i retning av Ordets kreative, levende og virkningsfulle kraft. En slik forståelse av Ordet som Guds ord frigjør kirken til å kunne betrakte ulike lag og bruksområder i Bibelen. Bibelen lever og skal få leve på en annen måte i gudstjenesten enn den lever i kulturen og i fagteologien. I gudstjenesten er Ordet et nådemiddel, en hendelse av tilnærmet sakramental karakter: ”The Bible never comes into its truth as Bible as much as when it is read within the celebrating ecclesia.” (Liam Tracey)

Spørsmålet er bare om vi vil for mye på en gang.

Et annet tyngdepunkt i Ordets del er prekenen. Jeg vet ikke om det prekes kortere etter 2011 enn før. Men påfallende mange prester uttrykker bekymring over at samarbeid om gudstjenesteplanlegging tar tid fra prekenforberedelsen. Vi vil samarbeid; vi vil involvering; vi vil også gode prekener som fordyper innsikten i tekster som vi vil skal bli lest. Spørsmålet er bare om vi vil for mye på en gang.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 5/2015:

Artikler og innlegg

          Ådne Njå: Den norske kirkes novus ordo

          Torleiv Austad: Ekko etter ubesvarte spørsmål

          Vidar L. Haanes og Harald Hegstad: Sluttreplikk til Torleiv Austad

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Det er navnet ditt jeg roper (N 13 434)

Søndagsteksten

          5. søndag i treenighetstiden: Matt 7,21–29

          Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Matt 16,13–20

          7. søndag i treenighetstiden: Luk 19,1–10

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no