Kirkemusikk og folkemusikk – eller: ”Why should the devil have all the good music?” (LK 17/15)

Kirkemusikk og folkemusikk – eller: ”Why should the devil have all the good music?” (LK 17/15)

Den 10. september var jeg til stede på åpningen av utstillingen “Barn i krig” på Avistegnernes hus i Drøbak. Utstillingen er produsert i samarbeid med Drøbaks fribytegnere Arifur Rahman fra Bangladesh og Fadi Abou Hassan fra Syria. De er begge tidligere fengslet og torturert for sine tegninger i hjemlandet, og har nå eksil i Norge gjennom fribyordningen, som gjør at de får opphold i to år som gjesteskribenter. Til utstillingen ”Barn i krig” er det 67 avis- og karikaturtegnere fra 51 land, som har bidratt.

Mens jeg vandret rundt og tok inn bilde etter bilde, kjente jeg på hvordan disse bildene nådde meg i noen andre rom enn det avisenes ord, fotografier eller videoer klarer. Med sine streker og farger kalte tegnerne og tegningene på noe i meg, som gjorde at jeg forsto med mer enn jeg klarer med min forstand. I møte med tegningene kjente jeg på en samhørighet med mennesker og livsopplevelser, som skapte en gjenklang i meg på tross av at jeg ikke har opplevd disse ekstreme situasjonene som tegningene beskriver selv. Jeg var ikke alene om å oppleve det slik, og det ble også noen sterke møter med andre ”medvandrere”, så vel som med tegnerne selv.

Avistegnere er kunstnere, men det er en form for umiddelbar kunst som i mange miljøer ikke vil ha noen særlig status. Men om anerkjennelsen kan være lav, oppleves formidlingen likevel så truende at tegnerne med sterke sanksjoner og med rettslig forfølgelse ble demonisert og forsøkt knekt i sine hjemland. Både det dype alvoret og humoren som lå i deres uttrykk, ble for farlig for makthaverne. Kanskje er det gjenklangen tegningene skaper i folks egen livserfaring, som blir for ukontrollerbar og farlig for dem som vil ha definisjonsmakten på hva som er rett, sant og godt, som vil ramme inn og sette i båser.

Hva har så dette med musikk å gjøre? Jeg lot meg i sommer engasjere av spelemannen Hallvard T. Bjørgum fra Valle i Setesdalens utspill i media, blant annet i avisene Fedrelandsvennen og Dagen. Han mener at Den norske kirke og kristenfolkets behandling av folkemusikken, folkemusikere og folkemusikkinstrumenter gjennom mange år på 1800- og langt inn på 1900-tallet minte om Talibans behandling av den folkelige kunsten og kulturen i sine områder, og at kirken har bidratt til å opprettholde holdninger som fikk gjennomsyre hele samfunnet, og som gjorde at svært mye av verdifull folketonearv har gått tapt. Som forklaring på kirkens holdning sier han: ”Dei kjente at åndshegemoniet til kyrkja var truga.” (Dagen, 30. juli) Jeg gjenkjenner opplevelsen fra Avistegnernes hus og makthavernes reaksjoner overfor avistegnerne i dette svaret.

Når det gjelder staten og kirkens forhold til folkemusikken i Norge, er nok likevel bildet noe mer nyansert. Kirkemusikeren, komponisten og teologen Ludvig Mathias Lindemann 1812–1887), blir tilskrevet æren for å være den første i Norge som begynte å samle inn folkemusikk systematisk. Han samlet inn og skrev ned mer enn 3.000 folketoner og danser. I årene 1853–67 gav han ut ”Ældre og nyere norske Fjeldmelodier”, og disse heftene inneholdt folkemusikk for sang, hardingfele, bukkehorn, langeleik med mer. Han er også godt representert i salmeboka, med noen våre kjæreste og mest brukte salmemelodier i norsk tradisjon, som for eksempel ”Et barn er født i Betlehem”, ”Påskemorgen slukker sorgen” eller ”No livnar det i lundar”.

Også Hans Nielsen Hauge og Hauge-bevegelsen knyttet sine tekster til folkemusikken, slik vi kan lese om i biskop Atle Sommerfeldt sin artikkel om Haugebevegelsens folkemusikk i dette nr. av Luthersk Kirketidende. Dette gjorde blant annet at Brorsons tekster i salmeboken fikk melodier fra folkemusikken, til forskjell fra Brorson-tekstene i de danske salmebøkene. I det hele tatt er også vår nye salmebok en reise gjennom både norsk og internasjonal folkemusikk. For Hauge var salmens hensikt ”å hjelpe mennesker til å skape et møte og forening mellom ens egen livssituasjon og Gud”, skriver Sommerfeldt. Til dette var folkets egen musikk det beste tonefølget.

Å få høre sine egne toner, hjertetoner, i det hellige rommet syntes å skape en åpenhet for det hellige møtet med Gud og mennesker på en ny måte.

Likevel sitter Bjørgums opplevelse av kirkens forhold til folkemusikken og folkemusikerne sterkt i, ikke bare i Valle i Setesdal. Selv opplevde jeg som prest i Nord-Gudbrandsdalen for bare noen få år siden både forsiktige og forbeholdne forespørsler om å få bruke folkemusikk i forbindelse med gudstjenester og kirkelige handlinger, og både motstand og takknemlig glede over at den ble brukt. At dansemusikere også ble faste ”kyrkjemusikarar”, ble tatt i mot som både en sensasjon og en provokasjon, men aller mest som en dyrebar gave som bidro til en tilhørighet til kirken for mange som ikke hadde opplevd det slik før. Å få høre sine egne toner, hjertetoner, i det hellige rommet syntes å skape en åpenhet for det hellige møtet med Gud og mennesker på en ny måte.

Hva skyldes denne motstanden og forbeholdenheten som jeg møtte, og som gjør at Bjørgum krever et oppgjør med og unnskyldning fra kirken? Historieprofessor Bjørg Seland knytter det til kulturkampen som fant sted etter at den kristelige lekmannsbevegelsen hadde fått fotfeste, der denne bevegelsen tok et oppgjør med kulturen rundt festing, dansing og slåssing, og der rus var en betydelig samfunnsutfordring. I dette oppgjøret ble musikken og dansen en del av ”hele pakken” en ønsket å ta avstand fra. Det fortelles om spelemenn som ble omvendt og selv kvittet seg med instrumentene sine; blant annet er det kjent at feler ble brent på bål. Men også lokale åndshøvdinger og noen prester bidro til å adressere det en skulle ta avstand fra til musikken. Dette bidro til synet på fela som ”djevelens instrument”, og folkemusikken i det hele tatt.

Jeg tenker at Bjørgums og andres opplevelse av kirkens fordømmelse av det de anser som en så viktig arv og identitetsbærer, sier noe om hvor dypt slike holdninger og handlinger rammer når de kommer fra det som anses som ”kirken”. Dette deler folkemusikerne med de mange som har opplevd at det ikke har vært plass til deres kulturuttrykk i kirkens rom, for eksempel de ten-singkorene som ble nektet å stille med trommekomp, slik jeg selv opplevde på begynnelsen av 80-tallet. Begrunnelsen var faktisk noen steder at dette var djevelens forførende musikk som ikke hørte hjemme der.

For noen av mine samtidige førte dette til sår avstand til kirken, mens andre ble reddet av blant annet Larry Norman, kristenrockens ”far”. Han stilte det spørsmålet vi som ble truffet av rockens tolkning av vår livsfølelse, kjente i dypet av vår sjel: ”Why should the devil have all the good music?”

Nå kan selvfølgelig synet på hva som er god eller dårlig kvalitet både begeistre og såre, men jeg tror at det som skaper ønsket om et oppgjør, er fortvilelsen over ikke å bli tatt i mot og anerkjent med den musikken eller uttrykksformen som nettopp skaper ”et møte og forening mellom ens egen livssituasjon og Gud” (Jfr. Hauge), og en samhørighet med andre mennesker og livsopplevelser lik den jeg opplevde på Avistegnernes hus. Når ens uttrykksform i tillegg blir tillagt demoniske egenskaper, da rammer det så dypt som det nesten er mulig å komme.

”Stedegenhet” er virkelig ikke noe nytt i kirkens totusenårige historie.

Derfor er det viktig at vi som har en særskilt posisjon i kirken som gudstjenesteledere, forkynnere og kirkemusikere er oppmerksom på kirkens arv og bidrag til det å knytte sammen lokale kunstneriske og kulturelle uttrykksformer og det hellige rommet, og selv bidrar til dette. ”Stedegenhet” er virkelig ikke noe nytt i kirkens totusenårige historie. Samtidig er det også en stor og viktig pedagogisk oppgave å knytte det lokale til det globale, og gi kjennskap og kunnskap om vår store kirkemusikalske arv og føre mennesker inn i kulturelle og kunstneriske uttrykksformer som kan åpne for en enda større samhørighet og skape gjenklang til både bredere livserfaring og gudsbilde. Her gir ikke minst trosopplæringsreformen oss rikelig med muligheter.

For dansemusikerne som også ble ”kyrkjemusikarar” i Nord-Gudbrandsdalen, ble den største hit'en ”Jesus, dra meg til ditt hjerte”. Og det er vel i grunnen den lengselen vi som kirke ønsker å gi rom, språk og erfaring til.

 

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 17/2015:

Artikler og innlegg

          Atle Sommerfelt: Hauge-bevegelsens folkemusikk som interreligiøst kommunikasjonsmedium

          Per Kristian Aschim: Deltaker eller tilskuer? Kveldsfunderinger om kirke, fotball og korsang

Bokmeldinger

            Kjetil Fretheim (red): Ansatte og frivillige

Månedens salme

         Estrid Hessellund og Sindre Eide: Han gyller himlens tak i gullsinober (N13 847)

Søndagsteksten

          24. sundag i treeiningstida: Kol 1,24–29

          25. søndag i treenighetstiden: Matt 14,22–34

          Domssøndag / Kristi kongedag: Matt 25,1–13

Fra bispedømmerådene

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no