Kirkesplittende? (LK 22/15)

Kirkesplittende? (LK 22/15)

Den norske kirke er dypt splittet i synet på homofilt samliv og ekteskap. Uenigheten gjelder både hvorvidt homofilt samliv overhodet er forenlig med kristen etikk, og om et slikt samliv kan forstås som et ekteskap i kristen forstand. Noen svarer nei på begge spørsmål; andre svarer ja på begge, mens en tredje gruppe svarer ja på det første, men nei på det andre. Hvordan man forholder seg til disse spørsmålene, får bl.a. konsekvenser for hvordan Den norske kirke skal ordne sine liturgiske ordninger for vigsel.

Ved siden av selve diskusjonen om selve sak-spørsmålene går det en parallell diskusjon omkring hvilken status uenighet i denne saken har. Et begrep som gjerne brukes i denne sammenheng er begrepet ”kirkesplittende”. Er uenighet og ulik praksis i dette spørsmålet kirkesplittende, og hvilke konsekvenser vil det i så fall ha?

Som kjent uttalte Bispemøtet i sin uttalelse fra oktober 2013 enstemmig at uenighet i denne saken ikke behøver være kirkesplittende (BM 16/13). I et nesten enstemmig vedtak året etter sluttet Kirkemøtet seg til en slik forståelse (KM 14/14).

En slik forståelse har fått mye kritikk. Noen har ironisert over vedtaket og påpekt at kirkelig enhet ikke er noe man kan vedta. Når mennesker forlater kirken eller trekker seg tilbake fra fellesskap og samarbeid, betyr det at kirken allerede er splittet, uansett hvor mye man vedtar det motsatte.

Bispemøtets uttalelse er ment som en prinsipiell teologisk vurdering som knytter seg til den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet.

Dersom Bispemøtes og Kirkemøtets utsagn var ment som en empirisk beskrivelse av utviklingen, ville en slik innvending være svært berettiget. Slik er imidlertid ikke utsagnet ment. Det er snarere ment som en prinsipiell teologisk vurdering som knytter seg til den klassiske lutherske oppfatning av kirkens enhet, slik den er uttrykt i Confessio Augustana artikkel 7. Her heter det bl.a. at det ”til sann enhet i kirken er (...) nok å være enig om evangeliets lære og forvaltningen av sakramentene”. Det betyr at man kan være uenig om mye og likevel bevare enheten, bare det ikke rokker ved den felles forståelse av evangeliet.

Spørsmålet blir da hvilken status uenighet om homofilt samliv og ekteskap har for forståelsen av evangeliet. Betyr uenighet i disse spørsmålene at man ikke lenger deler den samme forståelse av evangeliet? Til det svarer Bispemøtet et klart nei. Selv om man konstaterer at uenigheten ”angår et vesentlig læremessig spørsmål for en luthersk kirke”, finner ingen av biskopene at uenigheten ”er av en slik karakter at den rokker ved vår felles forståelse av evangeliet”. Derfor konkluderer man også ”at uenigheten ikke er av en slik karakter at det gudstjenestelige og sakramentale fellesskapet i Den norske kirke må brytes”.

Selv om spørsmålet utvilsomt splitter kirken på mange måter, er det likevel ikke kirkesplittende i denne grunnleggende mening. Så lenge uenigheten kan rommes innenfor et fellesskap som er forpliktet på det samme evangelium, er det også mulig å høre til i den samme kirke. En slik forståelse innebærer ikke at man tar lett på uenigheten og de utfordringene den skaper, men at man ikke anser dem av en slik art at de umuliggjør kirkelig enhet i den forstand som bekjennelsen snakker om.

Den ene argumentasjonslinjen handler om Bibelens autoritet. Her har man vist til ”Skriften alene” som et viktig prinsipp i luthersk teologi. Fordi et liberalt syn på homofili og ekteskap bryter med Bibelen, må det nødvendigvis være kirkesplittende, har man hevdet.

Problemet med en slik argumentasjon er at også de med et annet syn henviser til Bibelen, selv om de på dette punkt tolker den annerledes. Dermed ender man i realiteten opp med å mene at ulikheter i bibelsyn i seg selv er kirkesplittende. Men bibelsynet har i seg selv aldri vært noen trossannhet i luthersk tradisjon. I de lutherske bekjennelsesskriftene er synet på Bibelen ikke viet noe eget punkt. Å si at uenighet i synet på Bibelen, herunder hva i Bibelen som er bindende, og hva som ikke er det, er kirkesplittende, er derfor problematisk i luthersk sammenheng. Lutheranere har historisk sett hatt høyst ulike bibelsyn. Det avgjørende er at man står sammen om det evangelium som Bibelen bevitner, ikke at man er enig i synet på Bibelen, eller om tolkningen av alt som Bibelen omhandler. For å si det med Leiv Aalen kan man til nød kan ”mene hva man vil om Skriften når man bare ikke om Gud og hans gjerning i Kristus mener noe som er i strid med Skriften!” (TTK 1944).

Den andre argumentasjonslinjen handler om forståelsen av hva som er synd: Fordi evangeliet handler om tilgivelse for synd, så truer uenighet om hva som er synd, forståelsen av evangeliet. At noen takker for det som andre bekjenner som en synd, er naturligvis problematisk. Likevel har kirken måttet leve med slik uenighet på en rekke punkter, helt fra nytestamentlig tid. I den første kristne menighet gikk debatten om det var synd å spise kjøtt som var ofret til avgudene. I vår tid er kristne uenige om forståelsen av det femte bud når det gjelder spørsmålet om det er rett å gjøre militærtjeneste. I forståelsen av det sjette bud har synet på onani forandret seg, og det har skjedd en klar forskyvning i synet på skilsmisse og gjengifte. Ingen har meg bekjent hevdet at uenighet i disse spørsmålene er kvalifisert kirkesplittende.

Heller ikke her kan man redusere spørsmålet til et spørsmål om lydighet mot Bibelen eller ikke. I spørsmålet om forståelsen av det femte bud mener pasifistiske kristne at det skal tolkes absolutt, mens ikke-pasifistiske kristne mener det kan gjøres unntak der en stat forsvarer seg med militære midler. I spørsmålet om forståelsen av bibelord som avviser homofil praksis, mener noen at det skal tolkes absolutt, mens andre mener at det ikke rammer forpliktende og likeverdige forhold. Når vi kan leve med uenighet i det første spørsmålet, bør vi også kunne gjøre det i det andre.

I noen spørsmål er man henvist til å overlate avgjørelsen til den enkelte kristnes samvittighet.

Det er selvfølgelig problematisk at kristne i den samme kirke ikke kan være enige om viktige moralske spørsmål. Samtidig som man så langt det er mulig forsøker å arbeide seg fram mot felles holdninger, er man i noen spørsmål henvist til å overlate avgjørelsen til den enkelte kristnes samvittighet. Så lenge man står sammen om evangeliet om Guds frelse i Jesus Kristus, bør ikke det gjøre kirkelig enhet umulig.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 22/2015:

Artikler og innlegg

         Ole Chr. M. Kvarme: Israel, folkene og Bibelens løfter

         Hans Morten Haugen: Utvidelsesteologi og oppfyllelsesteologi

        Rolf G. Heitmann: Israel, folkene og Bibelens løfter

        Ole Chr. M. Kvarme: Replikk til Haugen og Heitmann

        Morten Alsvik: Det gamle testamente i høymessen

Månedens salme

         Estrid Hessellund og Sindre Eide: Solbarn, jordbarn (N13 26)

Bokmeldinger

            Anne Helgesen: Even og Maja

Søndagsteksten

         3. søndag åpenbaringstiden: Joh 1,15–18

         Såmannssøndag: Matt 13,24–30

         Kristi forklarelsesdag: Luk 9,28–36

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no