Rommet for alle – men ikke for alt (LK 18/16)

Rommet for alle – men ikke for alt (LK 18/16)

Vi er et folk på vandring …” N13 nr. 618

Vi er et folk på vandring. Og vi har ordnet oss rom å samles i, til næring for kropp, sjel og ånd.

Det på ingen måte et likegyldig rom, hverken slik det er bygd, inventaret eller aktivitetene som skjer der. Det er ikke mye som engasjerer så mye som når en kirke brenner. Store artister blir ærbødige og ydmyke når de får dele sitt i kirkerommet.

Kirkerommet er et evighetens rom i tiden, et åpent rom, samtidig som det er et fylt og definert rom. Det er et rom for alle, men ikke for alt.

Slik bes det ved en kirkevigsling: ”Lovet være du, vår Gud, universets Herre. Himmel og jord kan ikke romme deg, og likevel vil du bo hos oss ved Ord og sakrament og gjøre oss til et tempel for ditt underfulle nærvær. Vi ber deg, la din frelsende gjerning lykkes også i vår menighet, og i dette kirkerom som i dag vigsles til din tjeneste og til din ære …”

Margunn Sandal skriver i boka ”Gudstjeneste på ny” (Universitetsforlaget 2014): ”… det sakrale ved kyrkjebygget (er) ikkje dei kvalitetane som skil rommet frå noko profant, men dei som bind arkitekturen til liturgien. Det sakrale er det eigenarta ved byggverket, som ber preg av og sjølv pregar den praksisen kyrkja gjev rom til. Det arkitektonisk sakrale er med andre ord kongruent med det som dei liturgiske handlingane står for i gudstenesta.”

Det kan synes som om kirkerommet er under et visst press som arter seg på forskjellig vis.

Det kan synes som om kirkerommet er under et visst press som arter seg på forskjellig vis.

Det kan være der det er behov for nye kirkebygg, enten fordi en ønsker en større funksjonalitet enn det de tradisjonelle langkirkene kan tilby. Det kan være på grunn av befolkningsøkning, og i noen tilfeller etter tragiske kirkebranner.

Eller det kan være der en ønsker å bygge kulturhus med flerbruksmuligheter i stedet for rene kirkebygg eller egne kirkerom. Dette gir selvsagt muligheten til å samle flere til gudstjeneste eller kirkelige handlinger der de øvrige kirkebyggene er for små. Men det er utfordrende med tanke på rommet som et sted å bruke som ressurs i trosopplæring eller diakoni, eller til det mange i vår tid etterspør – et åpent kirkerom å søke til også for den enkelte.

Da kan presset oppstå når kulturaktiviteten får forrang framfor kirkens grunnbestemmelse; gudstjenesten, for eksempel når liturgiske elementer eller inventar oppfattes som å være ”i veien”, eller når konsertlyd prioriteres framfor en akustikk som ivaretar fellessangen.

Kirkene er våre eldste kulturbygg, og i tillegg til gudstjenester og kirkelige handlinger brukes de til konserter og kulturarrangementer. Når en regner i antall mennesker som samles, er kirkebyggene blant våre største kulturarenaer. Kanskje dette er bakgrunnen for at benevnelsen ”kulturkirke” har dukket opp det siste tiåret, slik vi kjenner det fra Geilo kulturkirke, eller Son kulturkirke. Kanskje ønsker en også med en slik benevnelse å signalisere at dette kirkerommet, eller dette kirkebygget, skal være åpent for mer enn det en tradisjonelt forbinder med kirken og kirkerommet, gudstjenester og kirkelige handlinger. Det er for så vidt ikke noen ny bruk av kirkerommet, men her er det en intendert åpenhet. Da kan presset oppstå når kulturaktiviteten får forrang framfor kirkens grunnbestemmelse, gudstjenesten, for eksempel når liturgiske elementer eller inventar oppfattes som å være ”i veien”, eller når konsertlyd prioriteres framfor en akustikk som ivaretar fellessangen.

Presset oppstår også når det er ønske om å bruke rommet til seremonier eller livsritemarkeringer som er løsrevet fra gudstjenestens handlinger fundamentert i troen på den treenige Gud, enten de er såkalt livssynsåpne, eller de er begrunnet i et annet livssyn. Ønsket om å få bruke rommet kan for så vidt være lett å forstå, ut fra at kirkerommet oppleves som et felles rom for livets store øyeblikk, slik det har vært for den norske enhetskulturen gjennom generasjoner. Kanskje ligger det for noen også en porsjon ulykkelig kjærlighet gjemt i en slik henvendelse, et ønske om tilhørighet til noe en ytre sett har tatt avstand fra? Utfordringen i forhold til rommet oppstår når handlingene en vil gjøre der ikke taler rommets språk. 

Margrete Kvalbein skriver dette i sin bok ”Henvendt. Overgitt Kroppen i Guds hus” (Verbum 2015): ”Det er etter min mening viktigere enn noen sinne å tilby gode fellesrom der vi er sammen i kjøtt og blod, samtidig som vi er rammet inn av og forbundet av en tradisjon. Det er ikke en praktisk uvesentlighet at vi samles i rom som er bygd for handlinger som skal deles … Også religiøs tilhørighet må finne sted. Derfor har vi templer, klostre og kirker. … Kirkerommene er omgivelser som store deler av kristenheten omgir seg med for å gi rammer til forbindelsene ʼGud og jegʼ, ʼjeg og viʼ, ʼvi og Gudʼ.” 

Jeg tror vi som kirke og representanter for den bare så vidt er i gang med en samtale som omfatter enkeltmennesker, politikere/bevilgende myndigheter og kommersielle aktører som ønsker å tilby sine tjenester i kirkerommet. Den samtalen bør både være preget av sjelesørgerisk imøtekommenhet og tydelighet: Kirkerommet er et rom for liturgi. Det er et sted som er til for å utøve tro sammen med andre. Dette ligger også til grunn når det er konserter og andre kulturarrangementer, selv om de opererer utenfor den gudstjenestelige rammen. Rommet taler i både innretning og innredning, og mennesker som samles der, er vant til å forholde seg til rommet som et hellig sted, et helt sted, der rom, handlinger og ord henger sammen, et stykke kosmos i kaos. 

”Vi er et folk på vandring. I tro kan vi skimte iblant et hjem for hver søkende pilegrim. Det salige livets land, det salige livets land.”  

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 18/2016:

Artikler og innlegg

          Inge Westly: Reformasjon nå

          Karl Frode Hilton: Hvem er Gud?

          Anna Ramskov Laursen: ”Musikk og meditasjon” på Trænafestivalen

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Herre, rekk ut din allmektige hånd (N13 723)

Bokmelding

         Jan-Olav Henriksen: Mangfold og Tvetydighet – Aktuelle blikk på religion

Søndagsteksten

          1. søndag i adventstiden: Matt 21,1–11

          2. søndag i adventstiden: Joh 14,1–4

          2. søndag i adventstiden – med fokus på Menneskerettighetssøndagen: Joh 14,1–4

          3. søndag i adventstiden: Jes 35,1–10

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no