Det hellige rommet (LK 9/17 - Temanummer)

Det hellige rommet (LK 9/17 - Temanummer)

Min første store opplevelse av det hellige som jeg kan huske, var en gang jeg som ganske liten satt i min mormors fang i ørelappstolen hjemme, og hun leste skapelsesberetningen for meg fra den vakre barnebibelen med skinnpermer og gullsnitt. Det var som om hele kosmos åpnet seg for meg, og jeg så Guds Ånd sveve over det store mørket i et slags gullskimmer som snart skulle omfavne hele verden. Siden fant jeg igjen denne opplevelsen i kirkerommet og i liturgien – disse åpne, men allikevel definerte rommene som skaper kosmos i kaos og lar oss synge med englene og Guds menighet i himmelen og på jorden. Når de andre barna gikk hjem fra søndagsskolen som begynte kl. 10 og var ferdig før kl. 11, gikk jeg gjerne inn og satte meg i kirkerommet, innerst på andre rad til venstre, for å være tilstede i gudstjenesterommet. Selv om jeg ikke var sammen med noen jeg kjente så godt, følte jeg meg aldri alene. I lille Siggerud kapell åpnet hele verden seg for meg; under det høye kirketaket kunne jeg nesten se – og i alle fall kjenne – Den hellige ånd sveve, og under alterbildet med den lidende Jesus sto det: ”Det er fullbrakt.” Jeg husker ikke noe særlig av hva presten sa, men jeg husker tryggheten og tyngden i opplevelsen av presten for alter og på prekestol.

… jeg husker tryggheten og tyngden i opplevelsen av presten for alter og på prekestol

Dette temanummeret av Luthersk Kirketidende har fått overskriften ”Det hellige rommet”. Jeg gleder meg over å få dele fem artikler med dere, som borer i dybden, høyden og bredden av hva det hellige rommet er og gir oss mennesker.

Oddbjørn Sørmoen, fagdirektør i kirkebyggavdelingen i Kirkens Arbeidsgiverorganisasjon (KA), skriver om ”De norske kirkebygg – noe av å være stolt av!”: ”Den kristne menighet består naturligvis først og fremst av levende stener. Men kirken ser ofte ut til å glemme at også sammensetningen av de døde stenene er viktige. Arkitektur formidler et budskap. Våre fysiske omgivelser preger oss og våre handlinger. De gir oss identitet. De skaper forventning, likegyldighet eller avstand. … Det er ikke bare snakk om funksjon, men også kommunikasjon.”

Jan Terje Christoffersens artikkel, ”Steinene skal rope”, utdyper dette perspektivet slik: ”Den norske kirke har de siste årene i større grad enn før satt kirkehuset og kirkerommet på dagsorden. Den økte oppmerksomheten skyldes også gudstjenestereformen. Dette kommer pregnant til uttrykk i den første av Gudstjenestebokens veiledningsartikler, ’Hellig handling, hellig tid, hellig rom’. Her er nettopp sammenstillingen av handling, tid og rom poenget. Kirkerommet bidrar til å gi liturgien mening. … Ved å sette rommet, estetikken og symbolene på dagsorden, slik blant annet gudstjenestereformen inviterer oss til, kan vi selv bli mennesker som veileder tårnagenter og kirkegjengere ellers inn i den virkeligheten som gudstjenesten som et møtepunkt mellom handling, tid og rom representerer.”

Kirkerådets Hans Arne Akerø skriver om ”Det sansede kirkerom” der vi er sammen for Guds ansikt, og danser og snart ferdig prest Margrete Kvalbein tar oss ved hånden og leder oss over terskelen og inn i det liturgiske rommet. Hun viser til hvordan både gudstjenestereform og trosopplæringsreform er en gave til oss som kirke ved den vitaliserte bruken av helligstedet, og ved fokuset på at vi ikke bare er eller er i kirka, men også gjør kirke.

I den femte artikkelen sendes vi både inn i og ut fra ”Det diakonale kirkerommet” av diakon Hilde Kirkebøen. Hun skriver: ”Det diakonale kyrkjerommet startar i nattverden … Diakonien bringer erfaringane, sårbarheita og dei vanskelege spørsmåla tilbake til kyrkjerommet, til forbøn, preike og nattverdbord og utvidar på den måten kyrkjerommet, gudsrommet og livsrommet.”

La oss i tråd med dette ta med oss en liten utfordring fra Oddbjørn Sørmoen til slutt: ”Den norske kirke har mange ‘ikonbygninger’ som de fleste nordmenn forholder seg til. De er deler av de lokale omgivelser, historie og identitet. En kirke som ønsker å kommunisere med folk flest, må forholde seg til det enkelte steds særtrekk og forstå disse byggenes plass i folks liv.”

Det hellige rommet er til for folkekirke og kirkefolk.

Det hellige rommet er til for folkekirke og kirkefolk. Det rommer vår historie, vår nåtid og vår framtid. Det åpner for det hellige og alminnelige i oss og rundt oss. Det er kosmos i kaos. 

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 9/2017:

Artikler og innlegg

          Oddbjørn Sørmoen: De norske kirkebygg – noe av å være stolt av!

          Jan Terje Christoffersen: Steinene skal rope

          Hans Arne Akerø: Det sansede kirkerom

          Margrete Kvalbein: Over terskelen til det liturgiske rommet

          Hilde Kirkebøen: Det diakonale kirkerommet

          Oskar Skarsaune: Sier Bibelen intet om klima og miljø??

Ord av Luther

          Om kirkehuset

Søndagsteksten

          Pinsedag: Joh 20,19–23

          Andre pinsedag: Joh 16,5–11

          Treenighetssøndag: Matt 28,16–20

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no