Antievangelist (LK 11/17)

Antievangelist (LK 11/17)

I det jeg skriver disse linjene passerer klokka 08.00, og jeg vet at mitt ansvar opphører. Det er tirsdag morgen, og en uke med beredskap for politiet i tre av Oslos prostier er over. Selv om det indre stressnivået ved å bære beredskapstelefonen var lavere denne gang enn forrige gang, kjenner jeg likevel en lettelse over å kunne levere den videre, som en stafettpinne. Det ble bare ett oppdrag denne uka. Bare én familie som fikk livet sitt snudd på hodet ved et besøk av en prest som ringte på dørklokka med et tydelig alvor skrevet i ansiktet. Jeg har tenkt at det var evangelist jeg skulle være, en som bærer fram godt budskap. Men ikke denne gangen.

Jeg blir aldri vant til dette. Jeg gruer meg hver gang. Men jeg vet to ting:

  • Det verste har allerede skjedd. Og de som trenger å vite det, må få vite det på en så tydelig og omsorgsfull måte som mulig. Det er ikke jeg som er skyld i det som har skjedd.

  • Det er ikke meg det er synd på. Det er ubehagelig, men det er tusen ganger verre for dem jeg går til.

Det er en lang tradisjon som ligger til grunn for denne praksisen, trolig begrunnet ut fra en forestilling om at presten gjennom forvaltning av kirkens ritualer følger et menneske fra vugge til grav.

Hvordan og hvorfor er dette arbeidet blitt en del av min prestetjeneste? Det er en lang tradisjon som ligger til grunn for denne praksisen, trolig begrunnet ut fra en forestilling om at presten gjennom forvaltning av kirkens ritualer følger et menneske fra vugge til grav. Dermed var det naturlig at også meddelelse av brå og uventet død var en oppgave som tilhørte profesjonen. Men dette var ikke nedfelt i noen kirkerettslig forordning og heller ikke festet i noen form for formalisert avtale før i 2005. Teologen Sindre Kulø skriver i en masteroppgave (Kulø 2006): ”Historisk sett ser det ikke ut som om presten har hatt et formelt ansvar for å melde dødsbudskap ved brå død, i alle fall ikke kirkerettslig sett. Verken i eldre kirkerett eller nyere norsk kirkerett er prestens ansvar for å melde dødsbudskap til de nærmeste pårørende nedfelt.” Det er først i 1990 at det å gå med dødsbud blir eksplisitt uttrykt som en plikt i Tjenesteordning for menighetsprester. I § 2 ledd c står det slik: c) utøve sjelesorg og veiledning, gå med dødsbud, reise i soknebud og også ellers besøke syke … Omtrent samtidig fastslår imidlertid Justisdepartementet at det overordnede ansvaret for å varsle pårørende ligger hos politimyndigheten: ”Etter §§ 86 og 94 i Politiinstruksen ligger ansvaret for varsling av pårørende om dødsfall ved ulykker, katastrofer og kriminelle handlinger hos politiet. Politiet kan imidlertid overlate selve formidlingen av dødsbudskapet til andre.”

Fra 2005 har dette samarbeidet vært regulert av en avtale mellom prestenes organisasjoner og det daværende Kirke- og kulturdepartementet. Avtalen tydeliggjorde prestenes plikter og ga økonomisk kompensasjon for beredskapen. Siden 2016 har denne beredskapen også vært en regulert del av prestenes arbeidstidsavtale. Det som imidlertid er påfallende, er at det ikke finnes prinsipielle faglige eller politiske begrunnelser for dette samarbeidet, verken i forarbeidene til Politiinstruksen i 1990 eller til avtalen mellom prestenes organisasjoner og departementet.

  • Faglige innvendinger kunne handle om at andre yrkesgrupper har mer og bedre utdanning i krisereaksjoner enn det prestene har. Dette er trolig sant. Samtidig fordrer det å gå med et dødsbudskap en erfaring fra et samtalefelt som ikke har de kliniske omgivelser og kjennetegn som mange behandlere arbeider innenfor. Prester har en slik erfaring. I tillegg er prester utdannet til å ta imot og romme den eksistensielle smerten som brå død ofte kan utløse.

  • Politiske innvendinger har sporadisk blitt reist, ikke minst ved Humanetisk forbund: ”For mange kan det oppleves som et overgrep hvis det er en prest som kommer på døren,” sier Kristin Mile og legger til: ”Dette er politiets ansvarsområde som de har skjøvet over på prestetjenesten.” (Dagen 11.12.15) Denne innvendingen har tyngde, men har likevel i liten grad bidratt til en sterk opinion mot ordningen. Det tyder på at prester i mange sammenhenger vurderes mer ut fra sin praktiske kompetanse enn ut fra sin religiøse representasjon. Prester går fortsatt med dødsbudskap til mennesker med svært ulik tilknytning til kristen tro og livsanskuelse.

Jeg betrakter det å gå med dødsbudskap som et oppdrag jeg gjør på vegne av politiet og storsamfunnet. Arbeidet er viktig; flere forskningsrapporter konkluderer med at måten et dødsbudskap formidles på, er avgjørende for de pårørendes etterreaksjoner. Når det sivile samfunn, ved politiet, fortsatt vurderer kirkens prester som den mest nærliggende samarbeidspartner i dette viktige arbeidet, antar jeg at dette er ut fra en vurdering av kompetanse og ikke bare ut fra sedvane. Og det er påfallende ofte at pårørendes reaksjon overfor den budbærende presten også innbefatter takknemlighet. Så absurd det enn kan fortone seg, blir prester takket for at det var nettopp de som kom med det vonde budskapet.

Jeg synes vi skal fortsette å svare ja når det sivile samfunn ber om vår hjelp.

Skal vi fortsette med å være budbærere for dårlige nyheter? Jeg synes vi skal fortsette å svare ja når det sivile samfunn ber om vår hjelp. Da er det ikke avgjørende om oppgaven er lett eller tung, eller om det er gode eller dårlige nyheter vi går med.

SJUR ISAKSEN 

 

Øvrig innhold i LK 11/2017:

Artikler og innlegg

          Halvor Nordhaug: Hvordan forholder lutherske kirker seg til Augustanas fordømmelsesutsagn i dag?

          Stein Bjarne Westnes og Knut Grønvik: Én kirke, enhetlig ledelse

          Christopher Woie: Vi er en ordkirke

Ord av Luther

          Om kjærlighet til nesten

Bokmelding

          Heinz Schilling: Martin Luther. Rebell i en brytningstid

Søndagsteksten

          5. søndag i treenighetstiden: Jer 23,16–24

          Aposteldagen / 6. søndag i treenighetstiden: Luk 5,1–11

          7. søndag i treenighetstiden: Luk 15,1–10

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 
 | Powered by i-tools.no