Mål og målstyring (LK 12/18)

Mål og målstyring (LK 12/18)

Den norske har i økende grad tatt i bruk tall og andre indikatorer for å måle effekt og resultater av sitt arbeid. Slike verktøy kan være nyttige både som realitetsorientering og som arbeidsredskap, samtidig som de ikke må tillegges ensidig vekt. Ikke alt kan uttrykkes i tall.

For tiden er det populært, også i kirkelige kretser, å kritisere det som gjerne går under navnet ˮNew Public Managementˮ (NPM). Dette er et uttrykk som gjerne brukes som en betegnelse for en serie reformer i offentlig sektor i mange land, der man tok i bruk prinsipper fra det private næringsliv for å effektivisere offentlig forvaltning. Ulike grep er i denne sammenheng bl.a. konkurranseutsetting, privatisering, stykkprisfinansiering og internprising. Et annet kjennetegn er desentralisering av beslutningsmyndighet, der ulike ˮresultatenheterˮ blir bedømt ut fra grad av måloppnåelse. Fra Norge er ikke minst helsesektoren et område der prinsipper fra NPM er blitt tatt i bruk, men mange elementer er godt kjent også fra andre sektorer, slik som utdanning og samferdsel.

Effektivitet og måloppnåelse er utvilsomt viktig, men ikke de eneste hensyn som en må styre etter.

Kontrasten til NPM er en tradisjonell byråkratisk styring som i stor grad er regel- og prosedyreorientert. Problemet med slik styring var at den ofte ble ineffektiv. Heller ikke kritikerne av NPM benekter vel at det tradisjonelle byråkratiet også hadde sine svakheter, og at det er sider ved de senere års reformer, som har vært berettiget. Utfordringen er å finne den rette balanse mellom ulike virkemidler. Offentlig forvaltning har utvilsomt mye å lære av det private næringsliv, samtidig som det må understrekes at offentlig forvaltning grunnleggende sett har en annen egenart. Effektivitet og måloppnåelse er utvilsomt viktig, men ikke de eneste hensyn som en må styre etter.

Som (tidligere) statskirke har Den norske kirke naturlig nok fulgt med i ulike faser i utviklingen av offentlig forvaltning. Ikke minst har det regelstyrte regimet som tidligere preget offentlig forvaltning, lange tradisjoner. Helt ned i de liturgiske detaljer har det meste vært fastsatt gjennom sentrale bestemmelser. Og testen på om jobben var gjort, var gjerne hvorvidt alt var gjort på rett vis.

For Den norske kirkes del har reformene i offentlig sektor ført til at regelstyringen fra statens side er blitt mindre detaljert. I stedet har vi fått overordnede målsettinger som det i større grad er opp til de kirkelige organene selv å finne ut hvordan de vil innfri. Prisen har vært større krav til rapportering, ut fra bestemte indikatorer. Det er vel også mulig å se den siste utviklingen i forholdet mellom staten og Den norske kirke, med opprettelsen av Den norske kirke som eget rettssubjekt og den foreslåtte nedbyggingen av kirkelovgivningen, i et NPM-perspektiv (som ˮprivatiseringˮ av tidligere statlig virksomhet) – selv om det her naturligvis også er andre faktorer som gjør seg gjeldende.

Selv om nye takter fra offentlig forvaltning utvilsomt har gjort seg gjeldende i Den norske kirke, vil jeg påstå at det har skjedd i langt mindre grad enn på andre felter. Fortsatt preges virksomheten av regelstyring, og fortsatt har kirkelig ansatte en stor grad av frihet i sin virksomhet. Selv om det av og til sukkes over ulike rapporteringskrav, er disse langt mindre enn arbeidstakere i andre sektorer må finne seg i.

I en situasjon der kirken i større grad skal finne sin vei på egen hånd, uavhengig av staten, er det nødvendig å reise en dyptgående debatt om hvilke prinsipper og idealer som bør prege kirken som organisasjon fremover. I spenningen mellom sin egen tradisjon og historie og organisatoriske idealer og prinsipper i samtiden må kirken finne sin vei – på en måte som best svarer til dens egenart og dens oppdrag. I mange spørsmål vil det trolig bety en viss ambivalens der en må prøve å finne balansen mellom ulike hensyn.

Regler: Kanskje bør vi i framtiden ha færre regler og overlate mer til menighetene og kirkelig ansatte? Samtidig må vi sikre at Den norske kirke ikke framstår som for sprikende og ikke til å kjenne igjen fra det ene sted til det annet. Diskusjonen om gudstjenestereformen er et eksempel på at det ikke uten videre er lett å finne et svar som alle kan enes om.

Lar resultatene av vårt arbeid seg redusere til ting som lar seg telle, eller handler det (også) om størrelser som unndrar seg veiing og måling?

Effektivitet: Hvordan bruker vi våre ressurser best mulig – hvordan får vi ˮmer kirke for pengeneˮ? Problemet med et slikt spørsmål er hvordan vi måler ˮeffektˮ. Lar resultatene av vårt arbeid seg redusere til ting som lar seg telle, eller handler det (også) om størrelser som unndrar seg veiing og måling? Det siste er utvilsomt tilfelle, men kan også brukes som en sovepute for ikke å gjøre nødvendige endringer.

Målstyring: Å sette mål for virksomheten er en arbeidsform som i økende grad er tatt i bruk av kirkelige organer. Dette kommer f.eks. til uttrykk i visjonsdokumentet vedtatt av Kirkemøtet, som nettopp inneholder en liste ˮstrategiske målˮ (KM 07/18). Noen av disse er svært konkrete og målbare (f.eks. ˮFleire søkjer dåp og trusopplæringˮ), mens for andre vil måloppnåelsen være vanskelig å etterprøve (f.eks. ˮGudstenestelivet blomstrarˮ). Denne type målsettinger skiller seg klart ut fra kvantifiserbare målkrav i NPM-tradisjonen og er kanskje mer egnet for kirken? Eller skaper de en illusjon om kontroll på noe som i stor grad baserer seg på skjønn og synsing?

En grunnleggende forskjell mellom kirken og offentlig forvaltning er at kirken ikke skal være en organisasjon forankret i toppen. Det er i seg selv en avgjørende begrensning for all bruk av modeller hentet fra NPM. Den grunnleggende enhet i kirken er ikke Kirkemøtet, men lokalmenigheten. Selv om det også er nødvendig å utforme planer og målsettinger for den nasjonale strukturen, må menighetene aldri forstås som ˮfilialerˮ av Den norske kirke som et nasjonalt konsern. Den grunnleggende samtale om målsettinger, måloppnåelse og bruk av ressurser må skje lokalt.

I en artikkel i dette nummeret presenterer Erling Birkedal erfaringer fra 10 år med ˮMenighetsutvikling i folkekirkenˮ. Her har poenget nettopp vært å legge til rette for prosesser der den lokale menighet sammen reflekterer over hva man som menighet er ˮkalt til å være og kalt til å gjøreˮ. I den grad vi skal snakke om ˮmålstyringˮ i Den norske kirke, må det ikke være et redskap for sterkere sentralstyring, men snarere som redskap for menighetene til å finne ut hva det vil si å være kirke akkurat på sitt sted.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 12/2018:

Artikler og innlegg

         Erling Birkedal: Ti år med Menighetsutvikling i folkekirken

         Ivar Bu Larsen: Salme ved reisens slutt

Månedens salme

        Estrid Hessellund og Sindre Eide: Biejjiem jïh askem / Solen och månen (N13 241)

Søndagsteksten

         8. søndag i treenighetstiden: Mark 12,37b–44

         9. søndag i treenighetstiden: Joh 8,2–11

         Olavsdagen / Olsok: Luk 9,23–26

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no