Den vanskelige abortdebatten (LK 2/19)

Den vanskelige abortdebatten (LK 2/19)

Siden abortstriden på 1970-tallet har kirken vært påfallende taus om dette spørsmålet. I den senere tid har forhandlingene om en ny regjering reist debatten på ny. Det bør være et utgangspunkt også for en gjennomtenkning av kirkens rolle i dette spørsmålet.

Den siste tiden har abortdebatten blusset opp igjen. Bakgrunnen har vært KrFs valg av regjeringssamarbeid og utsiktene til å kunne forhandle seg til justeringer av elementer i loven, som man har ment har vært særlig problematiske. Selv om resultatene ble magrere enn mange forventet, har dette utløst heftige reaksjoner fra dem som ser alle endringer som et angrep på kvinners rett til selvbestemt abort.

I denne debatten har representanter for Den norske kirke og andre kirkesamfunn vært relativt tause. At man holder lav profil i en sak som inngår i et politisk spill om makt og posisjoner, er naturligvis fullt forståelig. At det faktisk pågår en reell debatt om en sak som lenge har virket fullstendig fastlåst, kunne imidlertid tale for at kirken ikke bare burde sitte på gjerdet. Uansett hvor interessant den pågående debatten er, er det likevel ikke til å komme ifra at den gjelder forholdsvis begrensede deler av sakskomplekset. Det grunnleggende prinsipp i abortloven om rett til selvbestemt abort inntil 12. uke har overhodet ikke vært et tema for debatt så langt.

Om en skal forstå kirkens forsiktige linje i dette spørsmålet, må en kjenne den historiske bakgrunnen. De av oss, som husker striden om abortloven på 1970-tallet, kan bevitne hvor steile frontene var. I denne striden var Den norske kirke en av de ledende motstanderne av abortloven. Det ble uttrykt gjennom uttalelser fra biskoper og kirkeledere, men også gjennom handlinger som Per Lønnings avgang som biskop i 1975. I 1979 frasa sokneprest Børre Knudsen seg den statlige delen av sitt embete, noe som førte til en langvarig rettsprosess som ble avgjort med avskjed i Høyesterett i 1983. Senere fulgte liknende avskjedssaker mot en håndfull andre prester. Etter at han hadde mistet sitt embete, fortsatte Knudsen og hans støttespillere med ulike aksjoner og demonstrasjoner, bl.a. mot sykehus der det ble utført aborter.

Både den maktbruk som lå i embetsnedleggelser som aksjonsform, og de senere aksjonsformer fra ”abortprestene” bidro trolig til å vanskeliggjøre kommunikasjonen omkring kirkens anliggender i abortsaken. På sikt bidro dette også til den taushet og handlingslammelse som vi ser i dag. En må heller ikke glemme de sår som ble skapt internt i kirken, som en følge av utfrysningen av kristensosialister og andre som hadde et annet syn på abortloven enn det som var rådende i kirken.

Det er også en problematisk del av arven fra abortstriden at kirken og andre motstandere av abortloven ble oppfattet som kvinnefiendtlige og motstandere av kvinners rettigheter. Selv om spørsmålet om abort ikke kan reduseres til et spørsmål om kvinners rettigheter – det handler også om fosterets rett til liv – er et slikt inntrykk også selvforskyldt. Historisk sett har også kirken latt kvinner bære de største konsekvensene og det meste av den moralske fordømmelsen som fulgte av et uønsket svangerskap. Her har også kirken ting å gjøre bot for.

Det som gjør abortspørsmålet så vanskelig, er at det til syvende og sist handler om et spørsmål som verken legevitenskapen eller andre vitenskaper kan gi et svar på, nemlig hvordan en skal forstå fosterets status som menneske. Er det bare en organisme på vei til å bli et fullverdig menneske, eller har det den samme rett til liv som fødte mennesker? Svaret på et slikt spørsmål kan ikke avgjøres av medisin eller biologi, men bunner dypest sett i livssynsmessige og religiøse vurderinger. Heller ikke tanken om alle fødte menneskers rett til liv kan begrunnes vitenskapelig, men her foreligger det heldigvis en vidtgående konsensus på tvers av religioner og livssyn. For forståelsen av fosterets status er meningene altså langt mer delte.

Den kristne tradisjonen har her gått langt i å likestille ufødte med fødte når det gjelder rett til liv og beskyttelse. Bakgrunnen er en forståelse av menneskeverdet som noe som er gitt av Gud og ikke avhengig av menneskelige egenskaper. Allerede i mors liv har derfor mennesket en relasjon til Gud (Salme 139,16; Luk 1,15). Gjennom sin historie har derfor kirken motsatt seg praksiser som spedbarnsdrap og abort. Et uttrykk for denne holdningen fra tidlig kristen tid finner vi i skriftet ”De tolv apostlers lære” fra 100-tallet: ”Du skal ikke drepe et foster ved abort; heller ikke skal du drepe et nyfødt barn” (Didaché 2,2). Det er denne tradisjonen som kommer til uttrykk i kirkers abortmostand også i vår tid.

En svakhet ved det kirkelige engasjementet i abortsaken var at det så ensidig har dreid seg om lovgivningen.

En svakhet ved det kirkelige engasjementet i abortsaken var etter mitt skjønn at det så ensidig har dreid seg om lovgivningen. Ut fra kirkens tradisjonelle rolle som statens moralske samvittighet er det ikke vanskelig å forklare at man primært inntok en slik rolle. Tiden er for lengst omme for kirkens moralske monopol i samfunnet, noe abortloven i seg selv er et belegg for. I en situasjon der det ikke finnes noen konsensus om fosterets moralske status, er dette derfor kanskje et spørsmål som best overlates til den enkelte gravide kvinnes egen samvittighet og avgjørelse.

Kirken må legge av seg en rolle som den som foreskriver og belærer, og i stedet gå inn i veiledningens og dialogens form.

At spørsmålet om lovgivning ikke bør stå høyt på kirkens agenda, må imidlertid ikke bety at man lar hele spørsmålet om abort ligge. Dersom man tar utgangspunkt i det faktum at spørsmålet om abort (før 12. uke) er den enkelte kvinnes valg, endrer spørsmålet karakter. Da er adressaten ikke lenger politikerne og opinionen, men den enkelte kvinne og dem hun rådfører seg med. Fokus må ikke være lovgivningen, men hvordan kirken gjennom forkynnelse, undervisning og sjelesorg kan gi sine døpte medlemmer grunnlag for å foreta moralske valg forankret i kristen tro. For å kunne gjøre dette må kirken legge av seg en rolle som den som foreskriver og belærer, og i stedet gå inn i veiledningens og dialogens form. En slik rolle utelukker ikke at man går inn i politiske og samfunnsmessige spørsmål, men da ikke så mye knyttet til lovgivning, men til spørsmål som forebygging av uønskede svangerskap og betingelsene for kvinner til å sette barn til verden. I alt dette må kirken basere seg på kraften i sine argumenter og sitt budskap, ikke i forvitrede samfunnsmessige posisjoner. Luthersk Kirketidende åpner gjerne sine spalter for en videre samtale om disse spørsmålene.

HARALD HEGSTAD 

 

Øvrig innhold i LK 2/2019:

Artikler og innlegg

         Morten Alsvik: Gammeltestamentlige prekentekster – hva gjør vi med dem?

Månedens salme

          Estrid Hessellund og Sindre Eide: Den botnlause kjelda er opna (N13 365)

Bokmelding

          Trond Bakkevig og Tomm Kristiansen: Da Gud skiftet mening – Femti år som forandret kirken

Søndagsteksten

         Fastelavnssøndag: Luk 18,31–34

         Askeonsdag: Mark 2,18–20

         8. mars: Luk 18,1–7

         1. sundag i fastetida: Matt 26,36–45

         2. sundag i fastetida: Luk 13,22–30

Fra bispedømmerådene

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 

 

 

 
 | Powered by i-tools.no