Søndagstanker (LK 15/19)

Søndagstanker (LK 15/19)

”Verden er for sterk for en delt kirke,” var et slagord for den økumeniske bevegelsens samfunnsengasjement på 1980-tallet. ”Kristus har gitt sitt liv for en verden, og en menneskehet,” ber vi i en av takkebønnene for nattverden i våre gudstjenester i dag, preget av impulser fra denne bevegelsen.

Den økumeniske samtalen og samarbeidet skal og må fortsette. De utfordringene vi står overfor som verden i dag, antar dimensjoner de aller fleste av oss ikke greide å forestille oss på 80-tallet. I troen på Kristus og som Kristi kropp i verden har vi en oppgave i å formidle og fasilitere sosialetisk refleksjon og engasjement holdt sammen med en spiritualitet som fastholder livslinjen mellom nådemidler, tradisjon og livet nå. Verden er blitt så liten, og jordens utfordringer så store at vi må bruke energien på å søke enhet og felles retning istedenfor å bruke energi på splittelse og motstand.

Utfordringene er for store for en delt menneskehet.

I vår tid kan kirken trengs som budbærer for enda et slagord: ”Utfordringene er for store for en delt menneskehet.” Kirken som misjonal og diakonal kraft i lokalsamfunnet og i verden har stadig nye oppgaver å gå inn i, båret av troen på evangeliets helbredende og frigjørende kraft, og med lyset som avdekker skaperkreftene og kjærligheten der den fins.

Den ene åpenbare utfordringen jeg tenker på, er klimakrisen som er global, og lokal. Den utfordrer og spør etter alt vi er og har med oss i bagasjen som mennesker, og lar oss ikke være alene om våre verdier og valg.

Den andre er utfordringen til den dialogen som må finne sted for at vi kan ha gode og trygge lokalmiljø i en tid der vi må tenke enhet og fellesskap på andre måter enn for ikke så lenge siden, da ingrediensene i ”den norske enhetskulturen” la mye av premissgrunnlaget for hvordan lokalsamfunnene var og ble. Det at noen fremdeles drømmer seg tilbake til den tiden, kan i seg selv utgjøre en trussel mot den bevegelsen som søker mot fellesskap og sammenheng på vår tids premisser.

Hva er vår tids premisser? Det var to facebook-innlegg som satte meg på sporet av disse funderingene en søndag i etterklangen av en gudstjeneste. Jeg vil dele disse her fordi de har noe felles.

Nils-Tore Andersen skrev dette den 19. august:

MØKK ER MØKK, UANSETT TRO
Vi er en sammensatt befolkning i Norge. De fleste av oss tror på Gud, men stadig flere gjør det ikke. Vi er ikke lenger en enhetsnasjon med felles referanser for etikk og moral. Samtidig opplever vi at vi ofte står overfor de samme etiske utfordringer enten vi tror eller ikke. Den nå avdøde norske biskopen, Bjørn Bue, sa en gang i forbindelse med kampen mot pornografi: ”Hvis noen dumper et lass med møkk utenfor husert vårt, spør jeg ikke naboen hva han tror om Gud, før vi kan gå sammen om å rense gata.” Med det ville han si at det finnes verdier å kjempe for hvor det ikke spørres om tro eller ikke tro.

Et slikt felles prosjekt er for eksempel skaperverket, jorden og miljøet. Kampen mot alt som vil ødelegge skaperverket er en felles kamp uansett tro eller mangel på tro. Det er en utfordring til oss alle. Som kristne tror vi at Gud har skapt jorden og alt det som fyller den. Vi forstår også ut fra Bibelen at vi som mennesker har fått ansvar for at skaperverket forvaltes slik at jorden også i framtiden kan være et godt hjem for mennesker og et mangfold av levende arter. Vi mennesker eier ikke jorden og alt den rommer, men vi er selv en del av skaperverket og ikke naturens herskere.

Vi er som borgere i Norge privilegerte, og med det følger et stort forvalteransvar – enten vi tror på Gud eller ikke. En klok amerikansk kirkeleder sa det en gang på denne måten: ”Jeg tror ikke Gud kommer til å spørre oss om hvordan han skapte verden. Han kommer til å spørre oss om hva vi gjorde med det han har skapt.” Der ligger utfordringen.

Det andre innlegget er hentet fra dagene etter skuddene inne i en moske i Bærum, hvor Philip Manshaus tidligere på dagen hadde tatt livet av sin stesøster. Vidar L. Haanes la dette ut den 16. august:

Jeg vil gjerne dele et utrolig fint sitat av Shamaila Noreen, som sto i Lars Unar Larsen Vegsteins artikkel i Klassekampen i går 15 august:
Vi har her en familie som lider blant annet gjennom tapet av en søster og sjokket over Philip (Manshaus) sine valg. Jeg hadde sterkt behov for å fortelle ham at muslimer ikke legger familien hans eller Philip for hat. Philip er fortsatt deres sønn og bror, og han er fortsatt vår samfunnsborger. Vi muslimer har gjennom denne tragedien en mulighet til å vise våre verdier i en tid der muslimhets og uvitenhet har fått rotfeste. At vi velger medfølelse framfor hevngjerrighet, kjærlighet over hat og støtte framfor avstand. At så mange norske muslimer har vist sin støtte, viser meg at vi er forent om noen universelle verdier uavhengig av trosretning. Vi kan bare kjempe for å holde på disse verdiene ved å stå samlet,” sier Noreen.

Fellesnevneren for disse innleggene er viljen til å anerkjenne at ingen trossamfunn av oss har monopol på verdier som nestekjærlighet, eller medfølelse. Det er verdier som er fellesmenneskelige, og som kan knytte oss sammen og skape fellesskap på tvers av alle skillelinjer.

De bæres samtidig av en anerkjennelse av troen som en drivkraft i den bevegelse som søker sammen i stedet for å splitte. Begge innleggene viser til troen som en veiviser til de dype menneskelige behov, og som en veiviser til de verdiene som en som troende kan gjenkjenne og respektere hos den andre.

For vi er én verden og én menneskehet.

Som kristne tror vi at Kristus har gitt sitt liv for én verden og én menneskehet. Det innebærer at vi som kirke kan gå alt og alle i møte med den medfølelsen og nestekjærligheten som Jesus både levde, lærte, døde og sto opp for. Samtidig må vi være åpne for det som forener, bygger og skaper fellesskap lokalt, og som kan være med å gi retning og mål for våre valg globalt. I det ligger en anerkjennelse av at vi også finner dette andre steder enn i kirkens fellesskap eller det som noen kaller for vår egen kultur. For vi er én verden og én menneskehet. Globalt og lokalt.

HEGE E. FAGERMOEN 

 

Øvrig innhold i LK 15/2019:

Artikler og innlegg

          Hilde Fylling: Prestegjenesten – arbeidsmiljø og belastninger

         Estrid Hessellund og Sindre Eide: Kom, la oss samles ved Guds bord (N13 5558)

Bokmeldinger

          Stine Holte (red.): Kallsvariasjoner: Postsekulære kall i skandinavisk litteratur

          Bård Ketil Engen, Tonje Hilde Giæver, Louise Mifsud (red.): Digital dømmekraft

Søndagsteksten

          17. søndag i treenighetstiden: Fil 1,20–26

          18. søndag i treenighetstiden: Mark 1,40–45

          19. sundag i treeiningstida: Luk 9,57–62

          Bots- og bønnedag: Luk 15,11–32

Annonser

 

Lese mer? Bestill abonnement ved å klikke her!

Du kan også kjøpe dette nummeret separat ved å klikke her!

 
 | Powered by i-tools.no